Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har noen spørsmål til marinbiologer og andre eksperter – ikke minst dere som har hatt et liv ved og på sjøen. Saken dreier seg om en utvikling i fjord- og strandmiljøet som jeg har observert gjennom mange år, fra tidlig barndom og til i dag, faktisk nesten 90 år.

Ingenting er dokumentert, alt er basert på hukommelse/minner. Men fordi jeg tidlig begynte å tenke på disse tingene, og har resonnert over det gjennom årene, mener jeg det ikke tilskrives «gylne barndomsminner» og slikt. Dessuten fant jeg nettopp et avisutklipp fra en tid tilbake, som peker nettopp på det samme.

Første minne fra strandliv er fra fem-seksårsalderen. Min snille bestemor, som skulle ta vare på meg et par dager, hadde mye å gjøre, og ville nok bli kvitt påhenget ei stund. Hun laga mitt første fiskeutstyr av ei lita bjørkestikke, påmontert sterk sytråd og ei bøyd knappenål. Så fulgte hun meg til støa, der onkels spissbåt lå, viste meg hvordan jeg skulle finne marflu (kalt ‘sirre’ lokalt i Lyngen) under steinene, egne (få agn på) knappenåla og fiske etter småmort. Slik starta interessen for fiske, som siden har fulgt meg. Nevner dette pga. den store mengden med fiskeyngel (‘mort’ eller ‘susk’) som da fantes i strandsonen, mellom tangen, og også i støa der jeg fikk mine første ‘fisk’.

Gjennom barndommen blei mye tid brukt i fjæra og på fjorden. Det jeg heile tida så, var rikdommen av fiskeyngel overalt langs strendene, og de store mengdene av ‘grønnspording’ (små småsei) som vaka overalt nær land når sjøen var blank. Og masse yngel av flyndre og skrubbe i leiredammene ved ‘fjæra sjø’.

– Når yngelen mangler, kan det da bli noe særlig med fisk i fjordene? spør fiskeinteresserte Eivind Sivertsen.
Foto: Adrian Bjørkan Pedersen

Som tenåring fortsatte strandlivet da vi fikk kasteutstyr, som besto av en tung sluk, tynt dorgesnøre og en fiskebolleboks med handtak. (En videreutvikling av den såkalte Nordreisametoden). Med dette utstyret dro vi betydelig med fisk, både i sjø og ferskvann. Hendte vel aldri at man ikke fikk koking (middagsmat), når man tok en tur med boksen langs stranda. Og rundt i tangen det samme yrende liv av fiskeyngel i forskjellige varianter, for ikke å snakke om stimene av småfisk – og av og til stortorsk – man så, når man lå på kaikanten og kikka.

Jeg kjøpte den første kasteslukstanga i Japan, der prisene var en drøm i forhold til her, og fortsatte ‘fiskerlivet’ når man var hjemom på ferie. Og fortsatt var det masse fisk i fjordene, strandlivet syntes å være som før. Årene het nå ’50- og 60-tallet’.

Og en ting å merke seg: Også den fisken man dro langs strendene, hadde fin og god lever.

Fjordene jeg nevner var primært Lyngen/Storfjord og Ullsfjord. Men med bil – fra slutten av 50-tallet – ble aksjonsradien større, selv om man tidligere dekket betydelige områder med sykkel og god form.

Slik fortsatte det utover 70-årene. Fremdeles mye – og fin – fisk i havet, både fra båt- og landbasert fiske. Men på 80- og 90-tallet og videre, skjedde det noe. Det blei betraktelig færre fiskeyngel å se i strandkanten. Grønnspordingen vaka langt sjeldnere, og sjansen til å få seg et måltid med fiskestanga, blei mindre og mindre. Ut gjennom 2000-årene har dette bare forsterka seg, og jeg har nå mange ganger gått hundrevis av meter langs fjæra, uten å se en eneste fiskeyngel i tangbeltet. (Og så svakt er ikke synet ennå).

For 12–13 år siden kjørte jeg langs kysten fra Ålesund til Saltstraumen/Fauske (ytre vei), fiska mange, mange ganger, men var bare to ganger så heldig å få en middag i løpet av flere døgn, en gang en gjedd (småtorsk) og en småsei. Og det er mange år siden jeg fra land har fått en småsei eller torsk med spiselig lever. For 11–12 år siden var jeg i Lofoten. Sleit fælt også der for å få meg en småtorsk til middag.

Jo da, jeg er klar over at det fiskes mer fra land, og siden taretorsken er ganske stedbunden, kan det bli lite fisk der det fiskes mye. Men har også mange ganger krongla meg gjennom busk og kratt, over berg og dumper, for å finne steder der andre ikke gidder å gå. Men resultatet er alltid like labert.

For noen år siden fikk jeg en storsei ved Rombaksbrua. Levra var ubrukelig, og da filetene ble tatt ut av kjøleskapet neste dag, lukta det så ille at de ble dumpa. De var lagt i kjøleskapet umiddelbart etter fisking og skjæring.

På fine dager om sommeren, kunne man tidligere se ‘seirøra’ – knuter med masse fugl, fisk og åte (vanligvis sild eller sil), mange steder på fjordene. Var man på plass ved en slik knute, dro man masse fin fisk. Slike knuter ser man nesten ikke nå. Er det færre fisk, eller mindre åte, (eller mindre fugl og nise) som gir langt færre slike knuter?

Er dette ellers ei normal utvikling? Når yngelen mangler, kan det da bli noe særlig med fisk i fjordene? Hvorfor er fiskelevra ikke brukbar mer, og hvor er mengdene med småsei (og større sei?) Hvorfor lukter det dårlig av fisken, etter et mindre enn et døgn i kjøleskap?

Hva skjer?