- Familien Schermann solgte alt og la ut på en lang seiltur for å redde familien og Andrés helse.
- Reisen har vært tøff; André sliter med sjøsyke og føler seg nedslått.
- Linnea holder motet oppe og finner glede i hverdagslige øyeblikk på sjøen.
- Barna har funnet sin plass om bord, noe som gir håp for resten av turen.
Vis mer
– Jeg har hatt lyst til å gi opp flere ganger, sier André Schermann (41) på telefon fra seilbåten i det den passerer Gibraltar.
– Jeg har knekt totalt sammen.
Minst tre ganger har han vært klar til å ta med familien og dra hjem til Oslo.
Men «hjem», hvor er det?
– Vi har jo ikke lenger et hjem. Vi har solgt alt vi eier og har. Selv ungenes senger og leker finnes ikke lenger.
Familien Schermanns har solgt huset på Nordstrand. Foto: Naina Helén Jåma / VG
I juni dro ekteparet gjennom 17 år, Andre (41) og Linnea (40) og døtrene Iben (8) og Leah (11) til sjøs for to år. Langt bort fra barnas skole og venner, foreldrenes jobb og hverdagsstress.
Reisen handler ikke bare om å realisere en drøm.
– Det er en reise for oss som familie. Og for at André skal bli bedre, sa mamma Linnea da VG møtte familien to måneder før avreise.
For pappa André har slitt psykisk siden han var 13 år. De siste årene har det vært inn og ut hos fastleger, DPSDPSDistriktspsykiatrisk senter, et sted hvor man kan få hjelp med psykiske helseproblemer. og psykologer.
– Jeg vil være den pappaen jentene mine og kona mi fortjener, sa André før de dro.
Da skoleferien begynte, dro de. Foto: Naina Helén Jåma / VG
Men reisen har ikke startet som André håpet.
– I ti–tolv timer om gangen har jeg bare kastet opp.
Han trodde han skulle være den sjøvante.
– Jeg er jo nærmest født og oppvokst på båt. Men jeg har vært så dårlig. Og det gir seg ikke.
Nå har familien brukt fire uker på å komme seg til GibraltarGibraltarEt lite område ved inngangen til Middelhavet. Fra de kastet loss i La Rochelle i Frankrike, og ned langs den franske og portugisiske kysten.
Det har vært mye dårlig vær. AtlanterhavetAtlanterhavetDet store havet mellom Europa og Amerika er lunefullt. På bare minutter kan det blåse opp fra blikkstille sjø til 35 meter knop vind, og tre-fire meter høye bølger.
Ungene har også slitt med sjøsyke. I starten ville den yngste datteren bare hjem.
– Vi har vært så heldige at vi har hatt en god og erfaren seilervenn med oss de to første ukene ned Atlanterhavet. Han har kjørt båten, mens jeg og ungene bare har ligget rett ut.
Samtidig ble kona Linnea stående igjen med ansvaret for å holde alles mot oppe mens hun løp mellom lugarene med bøtter.
– Igjen har Linnea vært ryggraden, sier André.
For Linnea, som aldri før har vært i båt, har ikke vært kvalm.
Han hadde ventet å kjenne på frihet.
– Jeg trodde jeg skulle finne en slags balanse på sjøen hvor jeg alltid har følt på en egen ro. Jeg hadde håpet å kjenne på en lykkefølelse. At båten skulle føles som hjemme.
I stedet har André kjent på en tomhet.
Er det dette vi skal gjøre, liksom?
– Det har vært beintøft. Jeg har vært veldig langt nede. Veldig lei meg.
Foto: Naina Helén Jåma / VG
Linnea har forberedt seg mentalt lenge.
– Jeg vet at jeg må stå stødig uansett hvilken situasjon vi havner i.
Slik har hun hatt det lenge.
– Men jeg regnet ikke med at André skulle bli så dårlig som han har vært. Vi trengte ikke sjøsyken oppå alt det andre.
Selv finner hun glede i veldig mye.
– Her ute på havet er det så mye å la seg begeistre av.
Solnedganger og soloppganger, delfiner, hval, hai. Hun ramser opp.
– Men jeg kan ikke stå og rope: «Gud, se her!» når halve crewet ligger nede for telling. Og når de andre rundt deg ikke klarer å nyte, klarer ikke du det heller.
Likevel. For første gang på lenge begynner hun å kjenne hun på en ny følelse der ute på havet.
– Jeg kan begynne å senke garden min, og kose meg.
Hun ser det på døtrene også.
– Til å begynne med kjedet de seg, nå har de funnet sin plass om bord. De er en del av crewet. De har funnet roen, sier Linnea.
– Se, Andre!
Linnea har akkurat oppdaget fire delfiner som svømmer langs båten.
– Du skulle sett det, det er helt fantastisk! roper hun inn i telefonen.
Det er så mye glede. Delfinene som plutselig dukker opp og får alle til å glemme sjøsyken. Et bad i en rolig bukt, en fisk på kroken, en is på land, og plutselig er alt bra igjen.
– Vi kommer ikke til å gi oss, sier André.
Paradoksalt nok, så er det dette han trenger, sier han. Skikkelig motgang. For å bli bedre.
– Det er de tøffe dagene jeg har veldig godt av.
Linnea er enig.
– Vi vil møte stormer mentalt. Og vi møter stormer fysisk, sier hun.
Det visste de.
– Hvis alt hadde vært en idyll, hadde ikke det hjulpet oss med den mentale reisen vi skal igjennom, sammen med André.
Tobarnsmoren kjenner på mye mestring.
– Jeg tåler mye og det får jeg bekreftet her ute.
Men hun er også utålmodig, litt kontrollfrik.
– På sjøen fungerer ikke den overlevelsesstrategien. Selv om vi har planlagt at vi skal være i Spania om fem dager, så er vi kanskje ikke der før om ti. Det er vær og vind som bestemmer her, ikke jeg.
Hun sier hun har godt av å lære seg å senke skuldrene. Bare ta én dag om gangen.
– Plutselig, på ti minutter, har det blåst opp. Ungene blir redde. Glass knuses. Det er veldig uforutsigbart, forteller foreldrene.
Flere netter sitter far og eldstedatteren skulder til skulder og styrer båten mens de ser månen speile seg i sjøen og prater. Uten forstyrrelser. Bare de to.
De timene alene er verdt hele turen, sier André.
– Jeg er så imponert over jentene mine. De har blitt så tøffe og selvstendige, bare på denne korte tiden. Og de klager ikke. Selv når de er så sjøsyke.
Lea bak roret.
Dagen før sa datteren Lea noe som rørte ham dypt.
– Pappa, jeg er veldig glad for at vi har tatt denne turen, og at jeg har fått oppleve å være ordentlig sjøsyk og redd. For det gjør at jeg kan takle det som er vanskelig på en bedre måte senere.
Når datteren på 11 år tenker slik, da skulle det bare mangle om han ikke klarer å ha samme innstilling, sier han.
I det de runder Gibraltar og seiler inn Middelhavet, med kurs mot Ibiza, er det igjen tvil:
– Vi skal gunne på. Dette her kommer til å bli veldig, veldig bra.
– Med en gang man stopper båten og har tatt seg en dukkert, er man mye bedre igjen. Linnea sier det er viktig å minne seg på: «OK. Bare se her nå. Bare vær til stede.»
Litt ipad, men masse perling, tegning, maling, bøker og fiske. Hvem skulle trodd?!
Det er jo ikke tøft hele tiden, minner Linnea Ivrsen-Schermann om. – Det er lett å glemme det når bølgene står på som verst.
– Med en gang man stopper båten og har tatt seg en dukkert, er man mye bedre igjen. Linnea sier det er viktig å minne seg på: «OK. Bare se her nå. Bare vær til stede.»