Det er ikke toleranse å akseptere alle som mener det samme som deg.
BLE FRYST UT: Jeg stilte ett spørsmål. Da snudde «vennene» ryggen til, skriver Elias Omberg. Foto: Amalie Sørhaug
Jeg har hatt mange venner og bekjente i influenser- og kjendisbransjen. Mennesker som har snakket høyt om toleranse, mangfold, inkludering og retten til å være seg selv.
Men jeg har aldri sett så mange såkalte venner snu ryggen til noen over natten som da jeg stilte ett enkelt spørsmål i offentligheten:
Hva er en kvinne?
Toppløs på stranda: Er det egentlig innafor?
Plutselig var jeg ikke lenger et menneske de kunne snakke med. Ikke en venn de kunne være uenige med. Ikke en person de kunne utfordre, diskutere eller forsøke å forstå.
Jeg var blitt en «holdning» de ikke ønsket å assosieres med. Jeg ble fjernet fra sosiale medier. Privat kontakt ble avsluttet. Mennesker som tidligere hadde spist middag med meg, ledd med meg og kalt meg en venn, oppførte seg plutselig som om det å stille et grunnleggende spørsmål om kjønn gjorde meg moralsk smittsom.
Og det er her dobbelmoralen blir umulig å overse. Jeg trodde den tolerante venstresiden var for mangfold. Jeg trodde hele poenget var at samfunnet skulle romme forskjellige mennesker, erfaringer, identiteter og perspektiver.
Men hvordan kan man kreve mangfold uten å tåle meningsmangfold? Hvordan kan man kalle seg inkluderende dersom inkluderingen bare gjelder mennesker som gjentar de riktige formuleringene? Hvordan kan man hevde at man forsvarer frihet, samtidig som man sosialt straffer mennesker for å stille spørsmål?
UHELDIG: Ektemannen deler videoen av cruiseferien som tok en dramatisk vending. Video: Facebook / blake.ford.37. Reporter: Sander Aadalen
Det er ikke toleranse å akseptere alle som mener det samme som deg. Det er bare enighet. Toleranse blir først satt på prøve når noen sier noe du misliker. Når noen utfordrer verdensbildet ditt. Når noen stiller et spørsmål du helst vil slippe å svare på.
Det mest avslørende er at svært få av disse menneskene forsøkte å diskutere med meg. De spurte ikke hva jeg faktisk mente. De undersøkte ikke argumentene mine. De var ikke interessert i dialog. De ønsket bare avstand.
Ingen vei tilbake nå
Det forteller meg at dette aldri først og fremst handlet om omsorg, toleranse eller trygghet. Det handlet om sosial lydighet. Om å vise resten av miljøet at man står på «riktig side». Om å beskytte sitt eget rykte ved å ofre et vennskap.
Et samfunn som ikke tåler spørsmålet «Hva er en kvinne?», er ikke et åpent samfunn. Det er et samfunn hvor enkelte spørsmål er blitt forbudte, ikke ved lov, men gjennom sosial utfrysing, tap av relasjoner og frykten for å bli stemplet.
Det får være grenser
Jeg forventer ikke at alle skal være enige med meg. Jeg forventer ikke applaus. Jeg forventer heller ikke at mennesker skal tie dersom de mener jeg tar feil. Jeg forventer bare det samme som de selv hevder å stå for: Mangfold. Åpenhet. Toleranse. Samtale.
Men mangfold uten meningsmangfold er bare dekorasjon. Inkludering uten rom for uenighet er bare et slagord. Og toleranse som forsvinner i det øyeblikket noen stiller et kritisk spørsmål, var aldri toleranse til å begynne med.
Dette innlegget ble først publisert på Facebook-profilen til Elias Omberg.