- Emil Grindheim druknet under et familietreff bare uker før han skulle representere Norge i rugby-EM.
- Familien deler hjerteskjærende minner om Emil, hans personlighet og liv.
- Emil ble funnet etter en stor leteaksjon ved Jettegrytene i Kvinesdal.
Vis mer
Det er bare noen dager til Emil Grindheim (19) drar til Frankrike for å spille rugby-EM med det norske flagget på brystet. Men først skal han sammen med onkler og tanter, fettere og kusiner og besteforeldre samles til slektstreff på en leirskole.
Solen steker. Emil danser i badebuksen. Håndkleet rundt nakken svinger fra side til side.
«Let’s go!» roper han.
Emil og familiemedlemmene kaster seg i elven. Han dukker ned.
Men Emil kommer aldri opp igjen.
Foto: Privat
I en klassisk sørlandsgate ligger det gule huset. Et hvitt stakittgjerde rammer inn den nyklipte plenen. I oppkjørselen står firmabilen parkert.
I mai låste Emil seg inn her, i hjemmet sitt på Lista, for første gang.
Han hadde begynt å fylle det med planer. I julen skulle han invitere familien på grøt, selv om han ikke likte grøt selv.
Her skulle Emil leve et langt liv. Slik ble det ikke.
Han rakk så vidt å flytte inn før foreldre og søsken nå må bære klærne hans ut igjen. Soveromsveggen er dekorert med rugbyballer. På nattbordet ligger Emils snekkerblyant og en boks energidrikk.
Nå er det den nære familien på seks som sitter samlet i sofagruppen i det gule huset.
– Det er så urettferdig. Han skulle vært her, sier faren Erik (44).
Det er bare fire uker siden Emil døde i en drukningsulykke. Nå forteller familien VG om hendelsene den dagen og tiden etterpå. De forteller om livet med en bror, sønn og svoger som var – men som ikke ble.
– Emil er, i korte trekk, det mest fantastiske mennesket noen i denne sofaen noen gang har møtt, sier Erik.
8. juli holdt faren, iført landslagets rugbydrakt, tale ved sønnens kiste i en fullsatt Vanse kirke.
Utenfor stuevinduet blåser vinden kraftig. Treet i hagen danser i sollyset. Det peker mot havet, slik de værutsatte trærne på Lista ofte gjør.
Lillesøster Elena (17) sitter med bena oppi stolen, trekker teppet over føttene. De rødlakkerte neglene bærer Emils navn.
De fanger tårene mens hun snakker om storebroren.
– Han var snill med alle. Han var flink og pliktoppfyllende. Han hadde glimt i øyet.
Bestefaren pleide å si det slik: Emil sa aldri nei. Emil sa bare «ja, men når passer det?»
Foto: Privat – Han kom til verden i samme fart som han levde livet, sier pappa Erik.
Emil ble født i ambulansen på vei til sykehuset i Kristiansand – en varm junidag i 2007.
Familien bodde i Lyngdal, i en gate med mange barn. Som treåring syklet han stolt uten støttehjul fra hus til hus. Plaster, skrubbsår og hull i tungen fulgte med.
Da han begynte på barneskolen, ba han om ekstra frukt i matpakken. Mamma Michelle spurte om han ikke heller ville ha flere brødskiver. Men Emil, som hadde cøliakicøliakiEn autoimmun sykdom som gjør deg overfølsom for gluten., insisterte på frukt.
I ettertid viste det seg at det ikke var fordi han selv var ekstra sulten, men fordi en medelev ikke hadde med frukt til fruktpausen.
Familien flyttet senere til Lista i Farsund. Emil dro på krabbefiske i fjæra og overnattet på strendene med de nye vennene.
Foto: Privat
Skolen var ikke bare en dans på roser. Emil var sterkt preget av dysleksi. Musikk, rytme og nynning ble løsningen for å holde bokstavene i sjakk.
– Vi spilte «Ryktet går» en gang. Der slet han så til de grader, ettersom han både måtte lese og tegne. Det må ha vært den villeste runden i spillets historie, ler storesøster Emma (21).
Likevel var det bøker han ville vise frem i det nye familiehjemmet. Han kjøpte seg en liten bokhylle som ble fylt med diverse barnebøker og årgang etter årgang med «Guinness World Records».
På et tidspunkt ville Emil bare «dride i skolen», forteller foreldrene. Men han tilbrakte time etter time med leksene.
Foto: Privat
På bussen til ungdomsskolen opplevde Emil tonen som tøffere.
– Han var definitivt minstemann, forteller pappa Erik.
– Hva gjør ikke en tiendeklassing for å hevde seg når det kommer en ny, liten elev på bussen? Det var tøft den første tiden. Emil følte seg litt ertet, men etter hvert ble han virkelig sosialt akseptert.
Storesøster Emma satte de etablerte ungdomsskoleelevene på plass, ifølge foreldrene. De sier at Emil hadde en egen evne til å knytte seg til folk. Han ble omfavnet av venner og venners foreldre – og han omfavnet dem tilbake.
På vitnemålsutdelingen var han kry. Han holdt takketale med største selvtillit – og en stolt mamma Michelle til stede.
Foto: Privat
– Emil var åpen og søkende. Han lettet ofte på trykket og fortalte små og store tanker – både om jobb og jenter, forteller moren.
I ungdomsårene ble han introdusert for rugbysporten. Han viet store deler av hverdagen til idretten og alt som fulgte med.
– Det var en «match made in heaven», smiler Erik.
Her fikk Emil også gode venner, blant dem lagkompisen Trygve Hansen, som senere skulle bli kjæreste med søsteren hans, Emma.
Foto: Privat
Emil var aktiv i den lokale rugbyklubben og ble kaptein på U19-landslaget. Han spilte landskamper i flere europeiske turneringer.
Siden videregående hadde Emil jobbet i et snekkerfirma på Vigeland.
– Han hadde minst fem timer mer i døgnet enn det jeg har. Han prioriterte alle andre før seg selv, sier storesøster Emma.
Uansett hvor full timeplanen var, hadde han alltid tid til overs til familie og venner. Enten det var å kaste ball, spille frisbee eller hjelpe moren med å rydde.
Den siste helgen i juni skulle også bli en slik helg.
Storfamilien er samlet til slektstreff på Knaben leirskole.
Fredag ettermiddag, 26. juni, kjører Emil sammen med lillebroren Yazan (16) og mamma Michelle (43) nordover til nabokommunen Kvinesdal. Musikken dunker fra anlegget på veien gjennom dalføret.
De får til og med sneket til seg det Emil mener er regionens beste glutenfrie hamburger – selv om kveldsmaten egentlig venter på leirskolen.
Vel fremme møter de resten av slekten. De yngste herjer fra seg i bassenget. Om kvelden ser de Norge bli slått av Frankrike i fotball-VM.
Foto: Privat
Lørdag morgen er det ingen skyer på himmelen. Solen står høyt da familien samles til frokost.
Etterpå bys det opp til dans. Emil er den eneste som får det til, minnes Michelle lattermildt. Hun og sønnen blir dansepartnere i en improvisert leikarringleikarringEn gruppe som danser norsk folkedans..
– Han syntes vi var så sinnssykt gode. Han lurte på om ikke dette bare var oppvarmingen, og om det ville bli mer dans utover kvelden, forteller Michelle.
Etter dansen forsvinner Emil en liten stund. Michelle leter etter ham. Hun frykter at han kanskje har fått i seg gluten.
– Men så kikket jeg ut av vinduet, og der lå han flatt ut på gresset og solte seg. Han måtte jevne ut T-skjorte-skillet fra snekkerjobben.
Videre på programmet denne lørdagen står grilling og brettspillturnering. Men været er så fint at de yngste vil ta seg en dukkert først.
Emil hopper rundt i gangen, i badebukse og med bar overkropp.
«Let’s go!»
Det skulle bli det siste moren så av ham.
Videoklipp: Tor Olav Rydlende Videoklipp: Tor Olav Rydlende Badestedet ligger et kvarters kjøring fra leirskolen.
To biler fylles av fettere, kusiner, onkler og tremenninger. Yazan sitter på med storebror Emil og noen andre.
Da de ti familiemedlemmene kommer til badeplassen, sjekker de om vannet er dypt nok, eller om det er noen farlige steiner de kan slå seg på.
– Det så trygt ut, forteller Yazan.
Jettegrytene på Netland er kjent for å kunne ha sterke strømninger, høy vannføring og glatte steiner.
Elven strekker seg nedover som en humpete sklie, med små fossefall og dype kulper. Jettegrytene er formet av tusenvis av år med rennende vann, til å bli naturens eget badebasseng.
Pappa Erik har selv svømt der i oppveksten, både med familie og hyttenaboer.
Denne dagen blir Emil avbildet på badeplassen, sammen med sin kusine.
Foto: Privat
Så hopper Emil først, slektningene følger etter. De springer ut fra fjellet, bader og herjer.
De er ute i vannet en god stund, minnes Yazan. Selv har han brukket benet og må stå på land sammen med et par andre. Snart skal familiemedlemmene tilbake til leirskolen for å rekke brettspillturneringen.
– Vi skjønner at vi begynner å få dårlig tid. Så vi roper på dem og ber dem om å komme opp, forteller Yazan.
Alle hopper en siste gang, én og én. Emil hopper sist, ifølge lillebroren.
Han tar en baklengs salto.
På rekke og rad er de andre på vei opp mot land. Emil svømmer bort mot dem. Så dukker han under.
– Jeg så bare at han gikk rett ned i vannet. Jeg trodde han skulle svømme bortover under vann, eller at han skulle dukke under for å fikse på det lange håret, forteller Yazan.
– Men jeg så ham ikke mer. Han dukket aldri opp igjen.
De skjønner fort at dette er alvorlig, ifølge lillebroren. Ingen kan holde pusten så lenge.
Noen fra badefølget forsøker å finne Emil i vannet, men de mislykkes, ifølge familiens beskrivelser i ettertid. Badefølget ringer nødetatene.
– Jeg var veldig redd. Jeg begynte å gråte, forteller Yazan.
På leirskolen tenker Michelle at badefølget snart må komme tilbake hvis de skal rekke brettspillturneringen. Så blir svigerfaren hennes, Emils farfar, oppringt.
– Han ble helt rar i ansiktet. Han sa: «Emil har gått under!»
Alvoret treffer ordentlig da Michelle forstår at redningshelikopteret er på vei.
Da hun selv er fremme ved Jettegrytene i bil, ser hun for seg at Emil skal ligge der på en båre, forslått og skadet. Tankene spinner.
«Ja, ja, er det noen som skal finne ut av det, så er det Emil. Han er tøff nok i skallen til det. Om tragedien er at han blir lam, så er det alltid rullestolrugby …»
Men Emil er ikke der.
Michelle blir sittende i bilen. Hun vil ikke ut før de finner sønnen.
Foto: Tor Olav Rydlende / VG Sterk strøm og høy vannføring gjør søket krevende.
Dykkerne kan ikke gå uti før strømmen er mindre. I mellomtiden søker politiet med undervannsdrone.
Men på grunn av forholdene i elven må søket avsluttes for dagen.
– Jeg klarer ikke å beskrive følelsen. Det var bare helt tomt, helt svart, forteller Michelle mens tårene renner nedover kinnet.
Hun holder blikket festet på ektemannen. Stemmen brister.
– Jeg ville bare hjem. Hjem til Emil i huset hans.
Michelle er redd for at yngstemann Yazan har spørsmål hun ikke kan svare på. Han blir derfor kjørt opp til leirskolen, hvor resten av storfamilien venter.
Michelle får ikke tak i Erik. Hun får etter hvert kontakt med døtrene.
Lillesøster Elena jobber frivillig som parkeringsvakt på en lokal festival i Farsund da hun blir oppringt. Hun blir så tatt vare på av besteforeldrene sine.
Storesøster Emma er på Tons of Rock-festivalen i Oslo, sammen med kjæresten Trygve og hans familie.
– Jeg er gravid og var heldigvis edru. Men da mamma ringte, forsto jeg ikke hvor ille det var, forteller Emma.
Da alvoret inntreffer, styrter hun inn i festivalens medisintelt, hylgråter og ber om hjelp.
Paret kommer seg etter hvert på en buss som lørdag kjører dem sørover mot Lista. I de fem timene Emma sitter i bussen, oppdaterer hun politiloggen og lokalavisen konstant. Der ser hun at de nå leter etter en «antatt omkommet» person.
På hvert stopp langs E18 må Emma spy.
Erik er på jobb på en oljeplattform nær Barentshavet da han blir kalt opp over radio. Plattformens HMSHMSForkortelse for helse, miljø og sikkerhet, en fellesbetegnelse for det arbeidet som skal gjøres på den enkelte arbeidsplass for å forbedre arbeidsmiljøet-leder gir beskjed om at sønnens hans er utsatt for en alvorlig ulykke.
– Jeg tenkte automatisk at det måtte ha vært en arbeidsulykke. Men så kom jeg på at det var lørdag, og at hele familien var på leirskolen. Da mistet jeg ordene. Det var helt jævlig å kjenne på den hjelpeløsheten.
Det blir besluttet at Erik skal fraktes fra plattformen i et redningshelikopter til nærmeste flyplass. Men det fine været snur, så nå rekker han likevel ikke siste fly fra Hammerfest. Helikopteret flyr ham i stedet til Tromsø.
Der må han overnatte i påvente av flyet som kan ta ham sørover. Erik klarer ikke å sove. Utenfor hotellet kan han høre summingen fra ubekymrede ungdommer som tusler hjem etter en lørdagskveld på byen.
Han lander omsider i Kristiansand søndag klokken tolv. Halvannen time senere er han hjemme på Lista.
– Jeg ville bare hjem, sier han og strekker en arm rundt Michelle.
Søket blir gjenopptatt søndag. Samme kveld tar Emils rugbytrener initiativ til å samle rugbylaget, venner og familie på treningsanlegget i Farsund.
Familien er i tvil om de skal dra, men de kjenner samtidig på behovet for å få luftet tankene og være sammen med andre.
Under sammenkomsten på treningsanlegget har Erik kontakt med sin egen far, som har deltatt på slektstreffet og vært ved Jettegrytene mens nødetatene søker. Av ham får Erik nå vite at Emil er funnet.
– Jeg kommer aldri til å kunne forklare hva jeg følte i det øyeblikket. Det var alt på én gang, forteller Erik.
På samme tidspunkt blir Michelle oppringt av broren sin, med det samme dødsbudskapet.
Erik og yngstedatteren Elena faller sammen på bakken, i tårer. Familien omfavner hverandre.
Foto: Tor Olav Rydlende / VG
Emil ble funnet søndag 28. juni, like etter kl. 20, i området der han sist ble sett – på om lag 14 meters dyp.
– De gjorde alt de kunne – og litt til, sier Emils foreldre om nødetatenes innsats.
Familien tror at han må ha blitt tatt av en malstrøm – en kraftig, virvlende strøm under vannflaten som ofte skapes av tidevann.
Da VG forrige uke var i kontakt med det lokale politiet, kunne de ikke kommentere familiens teori. De opplyser at saken fremdeles er under etterforskning.
– Undersøkelser som hittil er gjort, styrker hypotesen om at hendelsen var en tragisk badeulykke, der avdøde har omkommet som følge av drukning, sier Karoline Holmgren Skarpenes, fungerende etterforskningsleder ved Flekkefjord og Kvinesdal politistasjon.
Hun sier det fortsatt gjenstår enkelte etterforskningsskritt, blant annet en endelig obduksjonsrapport.
Emils dødsfall skjer under en sommer der drukningstallene i landet beskrives som foruroligende høye.
43 personer har mistet livet i første halvår, mot 17 i løpet av samme periode i fjor. Bare i juni i år druknet 16 personer.
– Å få beskjed om at Emil var funnet, var en lettelse, sier Emma.
– Da fikk jeg følelsen av at, ok, Emil er hjemme hos oss nå.
Storesøsters stemme brister, øynene fylles av tårer.
– Han elsket rugby, og han elsket vennene sine. At vi fikk beskjeden da alle var samlet nettopp der, på treningsanlegget, var surrealistisk. Nesten som om Emil arrangerte øyeblikket. Som et siste stunt i plenumplenum En fulltallig forsamling, eller et møte hvor alle deltar..
Siden den helgen har familien nærmest bodd i det gule huset som Emil nettopp hadde flyttet inn i.
Emil kjøpte huset usett.
– Det var mange fiffige greier i den takstrapporten, ler Erik.
Familie og venner jobbet på dugnad for å få huset ferdig. Det var om å gjøre å få gjort mest mulig før Emil i starten av juli skulle til rugby-EM i Frankrike.
Bare noen uker før ulykken var vindfanget fullt av sko. Da var familien samlet her for å feire 19-årsdagen hans. Emil virket strålende fornøyd med langbordet – særlig ileggsplatene – som kunne samle mange folk.
– Jeg kunne ikke skjønne at han ville ha et så stort spisebord, så jeg spurte ham om dette, forteller Michelle.
– Han spurte tilbake: «Mindre bord …?!» Han lurte på om det var mulig å få et enda større.
På TV-benken står Playstationen fortsatt fremme, nå ved siden av flere blomsteroppsatser. Rugbydrakten henger innrammet på stueveggen.
– Sorgen rammer plutselig. Brått står jeg og gråter i dagligvaresjappa når jeg ser glutenfritt øl, som Emil og jeg kunne ha delt.
Erik gråter og forteller videre:
– Emil fikk bare 19 år, men han har en merittliste som er lengre enn mange bare kan drømme om. Han har levd et helt liv.
De nærmeste pårørende og alle som var til stede under ulykken, har fått tilbud om oppfølging med kriseteam. Kjernefamilien berømmer kommunens innsats, men selv velger de å håndtere sorgen internt.
– Vi kan ikke stenge oss inne. Vi har tatt et aktivt valg om å ha åpne dører og fortsette livene våre for å ha en noenlunde normal hverdag. Vi har mange vi skal ta vare på. Vi kombinerer sorgen med livet, sier Erik.
Huset var, og skal fortsatt være, et samlingspunkt for familie og venner. Elena hadde kapret overetasjen og planla å flytte inn der. Nå ønsker hun å fortsette å bo der alene.
– Emil var den som fikk meg til å føle meg viktig, sett og trygg. Den som alltid hadde tid, alltid hadde rom, alltid hadde kjærlighet, sa Elena i minnetalen i kirken.
Storesøster Emma stryker over den voksende magen, klemmer Trygves hånd.
– Vi har allerede planlagt det sammen: Vi skal fortelle barnet vårt at «nå går vi på besøk til onkel Emil». At huset blir noe evig, slik Emil også skal være evig.
Bertine Midttun
Journalist
