– Alle galluper viser det samme, sier Jan Kjærstad.

Dagbladet møter ham på stambakeriet på Ekeberg. Utenfor
forberedes juniorfotballturneringa Norway Cup. Inne er temaet mindre uskyldig.

– Opptil 20 prosent av kvinner og 30 prosent av menn har
vært utro, fortsetter bokhøstveteranen Kjærstad (73).

– Det betyr at en snau tredel av oss har snust på det. Noen
har det som et livsprosjekt, mens andre har vært det én natt i livet – helt
bevisst. De går inn med åpne øyne.

Utroskapsdetektiv

Kjærstad er blitt kalt en «encyklopedisk forfatter». Faktagehalten
i bøkene hans er ofte minst like viktig som fiksjonen.

Men da han skulle skrive fram utroskapsdetektiven Thomas
Hegel, trengte han angivelig ikke å gjøre research.

– For det første har jeg halve verdenslitteraturen
innabords, sier han.

– For det andre har jeg levd i 73 år. Jeg har bekjente som
forteller ting – ikke engang sene kvelder, men midt på dagen – så ørene dine
faller av. Selv om jeg har god hukommelse, gikk jeg tilbake til dem for å
børste støvet av noen gamle historier.

– Hvilke kretser er det egentlig du vanker i?

– Dette er helt alminnelig.

Kjærstad lener seg fram i feriefleecejakka.

– Hva er det folk prater om når de er ute sammen? Jo: «Har
du hørt at han eller hun har hatt en affære? De trodde ikke de skulle bli
oppdaget.» Og så følger alt som har skjedd, at det nå er advokater inne i
bildet, og så videre. Det er noe folk elsker å prate om, observerer han.

– Men jeg tenkte at hvis jeg skal ta opp utroskap, må jeg
gjøre det på en Jan Kjærstad-måte. Jeg må gjøre det skrått. Så derfor
finner jeg opp Thomas Hegel.

«Underliggjøring»

Hegel-figuren er ikke bare privatetterforsker med utroskap
som spesiale. Han er forfatter av kjærlighetssangtekster, med opptil flere «evergreens»
på CV-en. Fra basen sin i det fordums hovedpostkontoret i Oslo balanserer han
to veldig ulike tilnærminger til hjerte/smerte. Som han sier et sted i boka:

«Jeg er en sentimental kyniker.»

Vi blir introdusert for skikkelsen idet han spionerer på en
tennisspillende, litteraturelskende vestkantbrunette, på oppdrag fra en
potensielt forsmådd ektemann. Hegels tjenester er så etterspurte at han bare tar
jobber han tenner på – derav tittelen «En verdig sak for Thomas Hegel».

– Det er en stemmeroman. Du prøver å skrive fram en
eiendommelig stemme. Vi er syv milliarder mennesker, og alles stemme er særegen.
Men noen har mer særegen stemme enn andre, sier Kjærstad og gestikulerer.

– For en romanforfatter er det kanskje mest interessant å
finne en ute i periferien som kan kaste noe underliggjørende inn i leserens
virkelighet. Thomas tilbyr et skråblikk på kjærligheten – som er så utskrevet, fortersket
og full av stereotypier. Jeg har alltid vært opptatt av den typen … «fremmedgjøring»
er feil ord. Underliggjøring er bedre.

OG JUBILANT: Det er 30 år siden Kjærstad ble presentert som en av «De fire nye store», 25 siden han fikk Nordisk råds litteraturpris. Foto: Emil L. Mohr

Kreativ utroskap

Noe av grunnen til at Hegel havnet i et så underlig yrke,
er at bestekompisen hans ble offer for en stygg utroskapssak. Plutselig viste
det seg at vedkommendes bedre halvdel hadde stått i med naboen i en årrekke.

– Scenariet er ikke usannsynlig. Sånt finnes – og det vet
alle, erklærer Kjærstad.

– Folk kan gå i sju år og lure ektemaken sin med et forhold
til en mann eller kvinne som bor to etasjer over. Det skjer. Men det som
interesserer meg – som jeg tør påstå er det originale her – er at vi står
overfor et av de beste eksemplene på menneskets skjulte kreativitet.

I ett avsnitt kommer den bedradde bestevennen over kona og
elskeren med blussende kinn, attpåtil på soverommet. Da får han stunt-forklaringa
at de måtte hjelpe en bortkommen småfugl ut et vindu, og at det er derfor de er
så oppspilte.

– Jeg mener at hver og en, selv de med helt alminnelige
karrierer, som er snille foreldre og gode venner ellers: Når de er utro, så
blir de som Albert Einstein, sier Kjærstad.

– De finner på de mest utrolige avledningsmanøvrer. På
mange måter minner det om forelskelse. Det du opplever da, er at du blir
kreativ, på en måte du kanskje hadde glemt, eller ikke visste du hadde i deg. Det
er kjemi. Jeg tror det ligger masse kjemi bak kreativitet, legger han til.

I likhet med Hegel mener Kjærstad at det dermed ligger et
uant potensial i det utro mennesket.

– Etter hvert som jeg jobbet, ble jeg mer og mer fascinert.
Hegels lille bidrag er at det er håp for menneskeheten likevel. Bare vi kan få
kanalisert denne kreativiteten inn på andre områder, kan vi kanskje løse både
det ene og andre. Klimakrisa, for eksempel: Selv om slike ting ikke nevnes, er
de ikke langt unna.

Kunstnerisk misunnelse

Kjærstad jubilerer på flere måter i sommer. Det er 25 år
siden han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Oppdageren», siste bind i den
såkalte Wergeland-trilogien. Det er 30 år siden han ble presentert i
bokklubbform som en av «De fire nye store», sammen med Kjartan Fløgstad, Bjørg
Wassmo og Dag Solstad.

Ikke at han planlegger voldsom feiring.

– Jeg er jo darwinist, så jeg har skjønt at det handler mye
om tilfeldigheter, sier han.

– Jeg tenker på hvor mye som kunne gått motsatt vei da jeg
begynte å gire opp. Jeg hadde veldig mye hell i starten. Også i Dagbladet ble
jeg plukket ut som en av fire. Da tipper jeg det var mange i samme generasjon
som ble temmelig «pissed».

Kunstnerisk misunnelse er en annen ingrediens i «Thomas
Hegel». Snart påtar vår mann seg en sak om en filmskaper på jakt etter
finansiering. Hvor langt er hun villig til å gå? Er hun villig til å bedra
partneren sin og ligge seg til pengene?

Kjærstad trengte ikke å gjøre mye research her heller.
Etter å ha fått Wergeland-serien og gjennombruddet «Homo Falsus» (1984)
filmatisert, har han førstehånds bransjeerfaring. Sjalusien og sladderen han
skildrer, skal være som snytt ut av virkeligheten.

– Jeg var så mye inne i miljøet at jeg hørte dem snakke, humrer
han.

– Alle kunstnere er mestere i baksnakk. Men jeg har aldri
hørt giftigere baksnakk enn i de to rundene jeg var inne i film, tilføyer han
mer alvorlig.

Årsaken er først og fremst økonomisk, ifølge Kjærstad.

– Det gjelder mye mer penger der i gården. Vi kan
krangle om og misunne hverandre 300 000 kroner, sier han med et nikk til
forfatterkollegiet.

– De er misunnelige på 10 eller 20 millioner. Og da
tenker jeg at det går an å bli bitter. Som i, du har et knallmanus som du aldri
får realisert, mens den drittsekken med et mye dårligere et får fem
millioner hist og pist. Poenget med å legge kapitlet hit var at det er et egnet
sted å utforske grenser og terskler. Hvis du er ambisiøs nok, vil du da tråkke
over din egen grense for 10 millioner?

«Carte blanche»

– Du leverer kanskje ikke noen god søknad om filmatisering
denne gangen?

– Jeg tror faktisk at det kan være et veldig fristende
manus. Altså, i begge de foregående tilfellene ga jeg «carte blanche» – hvilket
jeg antakelig ikke skulle gjort. Men selv er jeg mest opptatt av å skrive
romaner, så hvis noen vil kjøpe opsjonen, gir jeg «carte blanche» på ny.

– Er historien om Thomas Hegel dypest sett en
advarsel mot utroskap?

– Nei, da hadde jeg sendt telegram, ikke skrevet roman. Og
Thomas advarer jo ikke. Hele tida er det sånn at han arresterer seg selv:
«Hvem er jeg som moraliserer?»

– Er det en anbefaling, da?

– Nei, det er heller ingen anbefaling. De fleste er nok
enige om at utroskap sjelden kaster noe godt av seg. Men da handler det om å
prøve å hente ut det lille gode som finnes. Du har liksom krasjet bilen din – og så kryper du ut av vraket og ser hva du kan ta med videre.

Kjærstad lener seg fram i fleecen igjen.

– Og vi blir genier når vi er utro.

Utdrag fra «En verdig sak for Thomas Hegel»:

Tillat meg å betvile kjærligheten.

Jo jo, jeg vet at mange vil protestere, de fleste vil protestere, gjennom hele livet blir vi tutet ørene fulle med at kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt; jeg beklager hvis jeg tar fra noen illusjonen, men det er en løgn. Og jeg snakker av erfaring.

Straks skal jeg få et nytt bevis.

Jeg har lenge sittet med en forestilling om å befinne meg om bord i en praktfull farkost, et passasjerskip av den gamle typen som bød på alt mellom himmel og jord i de sju dagene det tok å krysse Atlanteren. Idet jeg værer ut i luften, er det som om en lukt av saltvann når meg, og jeg hører liksom en konstant dur samt kjenner vibrasjoner, nærmest via fotsålene, fra et maskinrom flere dekk under meg. Fornemmer jeg ikke også en svak gynging, som fra seige dønninger? Det er nok heller spenningen, tenker jeg. Ved å riste på isbitene i glasset innbiller jeg meg at vi er i nærheten av Newfoundland. Jeg sitter i en smakfull salong, i en bar, jeg nyter atmosfæren, men det er ikke et bølgende hav jeg ser utenfor vinduet, det er Jernbanetorget i all sin trausthet, selve knutepunktet i landets hovedstad.

Et gunstig sted for kobling, når man tenker over det. Jeg er oppspilt, jeg venter på en kvinne, jeg blir aldri vant til det, jeg er bestandig nervøs i disse situasjonene, jeg tar en slurk av glasset, vodka med is, en limeskive, det er min jobbdrink, det kan forveksles med vann, ingen tar notis, jeg presiserte at jeg ikke ville ha en russisk vodka, selv om de antagelig har fjernet all russisk vodka for lengst. Hva gjorde du for å støtte ukrainerne under krigen? Unngikk å drikke russisk vodka. Hvilket heltemot! Like heroisk som å gå med binders i jakkeslaget under andre verdenskrig. Finlandia? foreslo bartenderen og fremkalte straks “Stjernesangen” i hodet mitt. Vikingfjord, takk, sa jeg, det sto i stil med tanken om en seilas på havet.

Jeg sitter i Amerikalinjen, det elegante boutiquehotellet som åpnet dørene for noen år siden i det ærverdige rederiets gamle bygning, det vil si jeg sitter i cocktailbaren som er oppkalt etter bryggen der de sagnomsuste amerikabåtene klappet til kai i New York. Det er få gjester i lokalet, jeg holder hånden rundt glasset, også for å kjøle fingrene, vi er fremdeles i hundedagene, det vil si midt i august, OL i Paris er nettopp avsluttet, det er lummert, en regnskur kan være rett rundt hjørnet, det har mørknet ørlite utenfor selv om det bare er sen ettermiddag. Min årvåkenhet er skjerpet på en underlig måte, det må skyldes uroen, jeg tar meg i å tenke at den ligner den febrile forventningen som fylte meg når jeg i yngre år satt og ventet på at en kjæreste skulle dukke opp.

Dette er annerledes, jeg sitter ikke her for moro skyld, jeg er på oppdrag, jeg er ute i felten, for å si det sånn, jeg tar en ny slurk, kjenner et svakt behag bre seg i kroppen, jeg kunne ha valgt gin, men jeg holder med dem som sier at gin er ødelagt vodka, så jeg sverger til sistnevnte, et kick som nesten ikke smaker noe, bare er lys, bare er varme, en hvit flamme.

Hun kommer, jeg er fristet til å si at hun gjør entré, for jeg må innrømme at hun tar seg godt ut, lokalet er formet som en L, og hun skritter raskt gjennom den lange delen før hun setter seg i en av de to lenestolene ved peisen, akkurat som jeg hadde håpet, der lokalet gjør en nitti graders knekk og hvor jeg sitter innerst i et skyggefullt hjørne. Jeg iakttar henne der hun troner ved peisen, det vil si, det er ikke en ekte peis, flammene skyldes vanndamp og LED-lys, det er et slikt “ildsted” man ser overalt nå, og som er med på å gi baren et moderne, men kjølig inntrykk. En liten designerveske – jeg lærer aldri å skjelne de ulike merkene fra hverandre – plasseres på gulvet, før hun legger det ene benet over det andre; hun har på seg bukser, sandaler, men den nederste delen av leggen og den slanke ankelen kommer like fullt til sin rett, og idet hun vipper ørlite med foten, blir jeg minnet om hvor tiltrekkende en ankel kan være, at det er forskjell på ankler, også på buen i en vrist, jeg tar meg nesten i å misunne John, hennes ektemann. Min oppdragsgiver. Min klient. Hun virker en smule sjenert, noe jeg alltid finner sympatisk, men hun klarer ikke å skjule at hun er langt over gjennomsnittet attråverdig. På min skala, bør jeg legge til, slike ting er jo høyst subjektive.

Hun bare sitter der uten å foreta seg noe, eller hun lytter kanskje til musikken, dessverre bare en typisk loungemusikk, en fake musikk i stil med peisen, noe midt mellom souljazz og pop og som det egentlig ikke er meningen at man skal lytte til, jeg hater denne typen lydkulisser, jeg er så dypt involvert i musikk at jeg gjerne skulle ha vært den foruten.

Bartenderen kommer, jeg hører henne si at hun venter på noen, vil utsette bestillingen. Jeg venter også. På den mannen hun venter på. Jeg har verdens mest fascinerende jobb: Jeg studerer kjærligheten, eller rettere sagt kjærlighetens avarter, kjærligheten slik den utfolder seg i hverdagen når alle festtaler er glemt. Når flammen er erstattet av en jukseflamme. Jeg har aldri likt ordet detektiv, jeg kaller meg da også noe annet, men sannheten er at jeg er detektiv, jeg lever av å oppdage noe uvanlig, noe … ureglementert, jeg holdt på å si: noe essensielt ved tilværelsen; hvis det var tillatt å uttrykke seg pretensiøst, ville jeg si at jeg løser kjærlighetsmysterier.

Vis mer
Vis mindre