På 80- og -90-tallet skyllet en kraftig strikkebølge over landet. Pinnene klirret i enhver krok, og deilige plagg ble tryllet fram av dyktige hender. Mohair og «pusegarn» var favoritter, men også tradisjonelt ullgarn fikk en renessanse.

Ukeblader og magasiner var fulle av oppskrifter, og nesten alle forlag ga ut strikkebøker. Det var på denne tiden KK bestemte seg for å gå tungt inn, og jeg fikk jobb i håndarbeidsredaksjonen, som det het den gangen. En stor del av jobben var å finne og velge ut nye oppskrifter på lekre strikkeplagg.

Det var slik jeg møtte min gamle venninne Irene. Hun designet de mest fantastiske ting i en utsøkt og overraskende fargeskala, dekket av tradisjonsrike, men nyskapende mønsterborder med røtter i norsk folklore. Disse fikk KKs strikkelesere tilgang til, og Irene leverte gjerne spesialdesign for bladet vårt.

Et helt liv i mønster og farger.
Irene Haugland foran deler
av sitt eget arkiv, nå utstilt
på Vest-Telemark Museum. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

På 70-tallet var SHKS, Statens håndverk- og kunstindustriskole (nå Kunsthøyskolen i Oslo) den absolutt hotteste kunstskolen. Det var vanskelig å komme inn, opptaksprøvene var krevende, men vi som ålte oss igjennom nåløyet, følte oss som utvalgte.

I fire år skulle vi få dyrke kreativiteten og forhåpentligvis kunsten. Her var også Irene, en sprudlende jente med den snodigste, mest rotekte telemarksdialekten. Hvordan skulle en ektefødt osloborger som meg forstå at «håkken», «hått» og «hårre» betydde «hvem», «hva», «hvor»? Men slik sa de det i den lille bygda Lunde – midt i Telemark.

Designeventyret til Irene Haugland (72) begynte ikke på den høyverdige kunstskolen. Det begynte på jenterommet i Lunde. Alt som lita jente satt hun ofte på rommet sitt og tegnet og lagde ting. Hun designet klær til dukkene allerede som femåring. Hun hadde en sterk arv bak seg i tradisjonell folkekunst og det formspråket som vi regner for det aller mest autentisk norske.

Mamma sydde bunader, strikket og malte. Pappa var snekker, treskjærer, trekkspiller og elggevir-preparant. De ga henne en trygg og kjærlig barndom, og lærte henne at alt levende var like mye verdt.

Signaturplagg fra Irene, utstilt på Vest-Telemarkmuseet – folkloristiske mønstre i sterke farger, med
røtter i norsk tradisjon. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Detaljer som
kjennetegner Irenes
formspråk: tette
mønsterborder,
klare kontraster og
en leken fargebruk. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Trygt bevart for fremtiden

Irene Haugland har spart på alt, på tegninger og
oppskrifter, på bilder og prototyper – det er et helt
livsverk. Plaggene fra Vrikke-tiden bærer en tydelig
inspirasjon fra bunader og folkekunst. Ja, i seg selv
er de nettopp det – folkloristisk kunst. 

Det er en stor samling som fortjener bedre enn
å stues vekk på lager. «Kanskje kan livsverket mitt
være til nytte og glede for andre», begynte Irene
å tenke. Og slik er det blitt. 

Vest-Telemark Museum i Eidsborg sa ja til den
storslåtte gaven og ryddet plass i magasinene for
å ta vare på livsverket hennes for ettertiden. I hele
sommer, og neste sommer, kan du beundre disse
flotte designene stilt ut i museets lokaler. Kanskje
kan de inspirere deg til å skape noe eget?

Vis mer
Vis mindre

Det ble klart ganske tidlig at livet til Irene måtte gå i en kreativ retning – motetegner, gullsmed, eller kanskje dyrlege? Det siste ble tidlig valgt bort, tre år på videregående skole og lange studieår etterpå var ikke noe for Irene.

– Men dyra er viktige i livet ditt? spør jeg og klapper glade hunder som svinser rundt beina mine.

– Dyreverner har jeg alltid vært, og kjærligheten til dyr og natur banker sterkt i hjertet mitt. Å gå turer i marka med hundene mine er medisin for meg, forteller Irene.

Så gikk da veien i kreativ retning – gullsmedlinja på Elvebakken i Oslo fristet, og Irene kom inn. Men en 17-åring på hybel i storbyen blir fort ensom og lengter hjem. Sjela var fortsatt i Telemark. Det ble et par omveier innom folkehøyskole og husmorskole.

– Jeg lærte iallfall å lage mat, smiler Irene.

Irene foran et
oppslag fra KK i 1989,
da hun designet
folkloriske plagg til
vårt 115-årsjubileum. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Irene Haugland foran
utvalgte plagg fra sitt
eget arkiv – inspirert
av norsk folkekunst og
bunadstradisjoner. Hun
selv er iført håndbrodert
skjørt og cape. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Men kunstneren lot seg ikke undertrykke, og til slutt landet hun på SHKS, kunst- og håndverkskolen. Her gikk hun fra metall til mote, nå var det klesdesign som gjaldt.

Hovedoppgaven etter fire år var strikkede selskaps­klær, møysommelig tryllet fram på den enkleste, hånddrevne strikkemaskinen som var å oppdrive på 70-tallet. Kolleksjonen vakte oppsikt.

– Dette var vel begynnelsen på karrieren?

– Jeg fikk tilbud om jobb som designer på Dale Fabrikker på Vestlandet, den gang en av Norges store garnprodusenter, forteller Irene.

– Livet mitt har vært og er: hunder og
design, sier Irene. Her er hun med sine
to lykkepiller, Mia og Signe. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Strikkedesign med
klare referanser til norsk
mønsterarv – tolket i Irenes
karakteristiske formspråk. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Av ren ull ble det her produsert forskjellige garnkvaliteter, men også ferdigstrikkede plagg i fabrikkens eget design.

– Jeg likte å være i produksjonen, konstaterer hun.

– Den skitne ulla kom inn rett fra sauene og ut igjen som deilig garn. Jeg kunne komme med små prøver på en farge, og fargerimesterne tryllet fram den vakreste garnfargen. Jeg hadde også en fantastisk sjef, Signe Aarhus. Hun bygget senere opp trikotasjebedriften Oleana i Arna ved Bergen. Etter at de norske tekstilfabrikkene ble lagt ned én etter én, er Oleana den eneste igjen. På Dale var jeg i tolv spennende og lærerike år.

I tillegg til ferdigstrikk designet også Dale-designerne håndstrikkede plagg med oppskrifter som kunne kjøpes der garnet ble solgt. Det var oppskriftskolleksjoner for alle årstider. Vi som jobbet med strikk i ukepressa, ventet spent på nye oppskrifter fra garnprodusentene – fra Dale, Rauma, Hillesvåg, Sandnes, Skjæveland – som vi kunne presentere og tilby leserne.

FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Farger, mønstre og livsglede! Irene
Haugland har aldri sluttet å skape. Med
strikken som følgesvenn – og hundene
Mia og Signe ved sin side – er hun
fortsatt midt i det hun elsker aller mest. FOTO: Aurora Draugedal/Draugedal Foto

Det var mange som kjøpte KK først og fremst for strikkeoppskriftene. Vi hadde store strikkehefter i bladet, og de lekreste modellene kom på forsiden.

– Du hadde mange forsider i KK, Irene. Og du designet egne modeller for KK, der oppskriftene kun var i bladet vårt. Da hadde vi alltid høye salgstall.

Etter de gode årene på Dale jobbet Irene for Bik Bok og ukebladet Det Nye. Plutselig var vi kolleger og dro på store garn- og motemesser i utlandet for å få inspirasjon.

– Det var allikevel ikke helt «min greie», sier Irene.

Irenes design på trykk i en moteserie
i KK på 1990-tallet.

Farger og tradisjonsrike mønstre er
Irenes signatur.

I 1993 startet hun sitt eget firma, Vrikke of Norway. Designarven og folkloreinspirasjonen fra barndomstraktene tok hun med seg og begynte å produsere ferdigstrikkede plagg i Kina og Lithauen.

Farger og mønstre i overraskende kreativ kombinasjon er Irenes signatur, du kunne alltid kjenne igjen et Vrikke-plagg. Og Vrikke-plagg kunne man se i eksklusive butikker, både i Norge og i andre land. Spesielt i USA.

– Nittitallet var vel rett tid å starte en strikkebedrift?

– Ja visst! Det var OL på Lillehammer og glanstider for norsk strikketradisjon. Jeg hadde funnet en nisje som lå mitt hjerte nært.

Design- og strikketevling

Vest-Telemark Museum har utlyst en designog strikkekonkurranse i forbindelse med Irene
Haugland-utstillingen. Utfordringen er å skape
et strikkeplagg som er inspirert av bunader
eller folkedrakter fra Telemark. Og du har god tid
– et helt år. Innleveringsfristen er først i 2027. 

Utvalgte plagg fra konkurransen vil bli vist som
en del av Irene Haugland-utstillingen i Eidsborg
og på Dyrsku’n 2027. Les mer på www.vtm.no.

Vis mer
Vis mindre

Et av selskapsplaggene Irene
designet som sin
hovedoppgave på
SHKS.

Det er ikke første gang Irenes design er
å finne på en KK-forside. Her designet
hun folkloriske design i anledning vårt
115-årsjubileum, i 1989.

Og Irenes hjerte er i Telemark, i den lille bygda Lunde, ved Telemarkskanalen. Det er det ingen tvil om. Etter 38 år flyttet hun tilbake til hjembygda.

– Vrikke var jo en stor suksess. Hva var det som fikk deg til å avslutte og dra tilbake?

– Jeg flyttet fra Lunde da jeg var 17 år. Jeg har bodd i store byer og vært mye ute og reist. Men alt har sin tid. Nå bor jeg her med hundene mine, dette er det beste stedet for meg. Alle årstidene er vakrere her enn andre steder.

– Og nå har du begynt å designe igjen, i godt voksen alder?

– Jeg lever gjennom farger og mønstre, jeg kan simpelthen ikke la være. Jeg er så heldig at det fortsatt er garnprodusenter og -forhandlere som vil ha modellene. Og nå er vi på full fart inn i en ny strikkebølge, er vi ikke? spør Irene.

Kanskje har hun rett i det – unge jenter lærer å strikke av bestemødrene, strikkekafeer og strikkekino popper opp både her og der, og nye strikkebøker kommer fra forlagene. Det ser lyst ut til for den norske strikkearven.