DA USAs forsvarsminister Pete Hegseth midt under fotball-VM beordret testosteron-test av alle menn over 30 år i det amerikanske forsvaret, var det noen spydige kritikere som minnet ham om hva som funker i fotballsporten.

For var det ikke Hegseth som satt i USAs egen spesialkomite for VM, og nettopp burde ha sett hva som gjorde spillerne gode i fotball?

I denne verdens største kampsport som nå er i ferd med å erobre også amerikanerne, er det jo absolutt bedre veier til seier enn å øke nivået av mannlig kjønnshormon på og rundt banene.

Der den liksom-mandige Hegseth vil sprøyte ekstra testosteron inn i offiserene og soldatene sine for å gjøre dem mer aggressive og få ut maksimal amerikansk effekt på slagmarken, ble USA-VM vunnet av spansk balleleganse og kløkt.

Og det med vesle, forholdsvis tandre Lionel Messi på 39 år som mesterskapets kanskje største positive sportslige overraskelse.

For hvordan er det mulig å ha igjen så mye effektivt taktomslag og gjennombruddskraft langt ut i oldboysalderen?

NÅ fikk riktignok Messi veksthormon som barn for å få fram en tilnærmet normal vekst, men med en kampvekt på 67 kilo mangler denne fotballegenden fortsatt 27 kilo for å kunne matche den totale vekten til de åtte Gullball-trofeene han har vunnet som verdens beste fotballspiller.

Sånn er det så visst ikke aggressiviteten og den rå fysikken som har gjort Lionel Messi til tidenes desidert beste fotballspiller, men hans følsomme ballbehandling og dype taktiske forståelse av selve spillet.

Altså de grunnleggende elementene som ofte blir avgjørende også i en tidvis røff kampsport som fotball.

Og som gjør norsk-ættede Pete Hegseth til en lite klok rådgiver også når det gjelder framtida for en norsk fotball som svever på en lykkesky etter de fenomenale resultatene i USA-VM.

Som om han bryr seg om det.

VI derimot må finne ut hvorfor Norge plutselig er blitt blant verdens beste til å spille fotball. Nå gjelder det jo å forbli lengst mulig der oppe på lykkeskyen.

Under VM hadde utenlandske medier en klar mening om svaret på den norske suksessen:

– Ingen serietabeller og ingen vinnere. Slik gjorde Norge det moro for ungene og fikk fram et lag som slo Brasil, lød tittelen i The Guardian etter den største norske VM-triumfen, og fortalte at «Norges modell er å spre glede og gi ungene valg».

I UTLANDET ble Norges framgang over alt forklart med den barnefotball-modellen som vi selv ofte krangler om. Altså at det lønner seg å dempe konkurranse og press langt inn i tenårene, og la unger selv få finne ut hva de vil med sporten sin:

– Akkurat som fansen ror sammen i den berømte norske feiringen, har Norge et talentsystem der unge spillere lengst mulig forblir i sine lokale klubber under tilsyn av frivillige trenere, skrev det store internasjonale nyhetsbyrået Reuters.

Uten å nevne at det nettopp er denne plattformen som nå blir stadig oftere utfordret av voksne nordmenn.

FOR utenlandske eksperter som er vant til tidlig sortering og proffe akademier, synes vår sosiale barneidrett er fantastisk:

– Norges imponerende reise i VM er enda et eksempel på at de har skjønt dette med sport, meldte rutinerte Dan Riddell, TV-kanalen CNN sin fagmann på internasjonal idrett.

Han er i likhet med andre utenlandske sportskommentatorer forbløffet over at en så liten nasjon både i golf, tennis, friidrett og selvsagt all vintersport «produserer verdensstjerner i et forrykende tempo»:

– Det er mange ulike årsaker til denne suksessen, men det er ett åpenbart felles trekk, skriver CNNs kommentator, og er ikke i tvil om den viktigste sammenhengen i Norges framgang:

– Den vektleggingen av moro og trivsel som starter i breddeidretten. 

PÅ Ekeberg nedenfor stuevinduene mine spilles Norway Cup. Denne turneringen har vært fasaden til den norske breddefotballen siden starten i  1972.

Først fungerte turneringen som et samlingspunkt for samtlige norske klubber. Arne Larsen Økland, storscoreren i Bundesligaen, var stjernen i juniorfinalen for Vard fra Haugesund det første året. Siden var nesten alle de som skulle bli norske landslagsspillere, naturlig på plass.

Men litt etter litt ble ikke leken i gutte -og juniorklassene i Norway Cup bra nok for de største klubbene og de muligens store talentene.

Det å være sammen sosialt en ukes tid på sommeren, ga visst ikke maksimal sportslig utvikling for de man trodde skulle bli aller beste. De talentene som måtte beskyttes for venner og hobbyspillerne denne sommeruka, og heller spesialiseres i fotball dag ut og dag inn.

DET siste tiåret har til og med norsk toppfotball fløyet unge tenåringer Norge rundt for å få en påstått god nok matching, men uten særlig tanke på hvor mye stress og unødvendig ambisjonsjag dette påfører mange gutter som neppe kommer til å jobbe som fotballspillere.

Og aldri har fedrenes ambisjoner på vegne av guttebarna vært større i norsk fotball enn nå etter den norske VM-suksessen:

Sensommeren 2026 skal nye norske gutter ut og fram i fotballverdenen koste hva det koste vil.

For det er fedre og gutter dette jaget gjennomgående gjelder. Det er der ambisjonene er som mest misforstått.

TIDLIG spesialisering og for mange voksenkamper er en åpenbar utfordring også for unge tenåringsjenter lokalt over hele Norge. I iveren blir kampbelastningen for dem ofte for stor.

Men selv etter femti år med kvinnefotball, er dette hysteriske maset om tidlig topping og selektering fortsatt helst kjønnsbestemt.

Da gjelder det å dempe testosteronet.

I HVER norsk årgang med guttebarn er det under 0,3 prosent som skal spille toppfotball:

Det betyr at fotballbevegelsens fremste jobb fortsatt er å ta vare på de 99,7 prosent av guttene som har fotball som lek og hobby.

Derfor må den suksessrike norske fotballen sikres som sosial aktivitet. Altså holde fast på store lokale treningsgrupper uansett kvalitet, gjøre inngangsbilletten billigst mulig, skaffe nok innendørs halltid til futsal og kunstgressbaner for alle.

Og så selvsagt se den enkelte gutt og jente som den de er også utenfor banen.

DE svært få som virkelig skal bli gode, finner uansett sin egen vei. 

På VM-laget vårt er bakgrunnen svært forskjellig. Erling Braut Haaland debuterte på A-laget til hjemklubben Bryne som 16-åring og selv barnevidunderet Martin Ødegaard lekte sammen med de lokale kameratene i Drammen nesten helt til han spilte for Strømsgodset i Eliteserien som 15-åring.

Og muligens er utbyggingen av lokale små kunstgressflater Norge rundt den viktigste årsaken til den norske fotballsuksessen.

Egen lek der også; altså.

AKKURAT slik utlendingene tror at det er denne naturlig leken som har løftet Norge helt opp i verdenstoppen.

Det er vanskelig å tenke det annerledes når du ser hvordan Erling Braut Haaland og landslagsgjengen koste seg sammen i USA.

Og det helt uten ekstra innsprøytet testosteron. 

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther var landslagstrener for Norge i futsal (innendørsfotball) fra 2009 til 2015.