Om du mot formodning føler et behov for å se enda en superheltfilm, la det for all del bli denne.
Anmeldelse
«Spider-Man
Med: Tom Holland, Zendaya, Jacob Batalon, Sadie Sink, Jon Bernthal, Tramell Tillman, Mark Ruffalo, Liza Colón-Zayas
Regi: Destin Daniel Cretton
Premiere på kino onsdag 29. juli
Superheltfilm. USA. 12 år. To timer og 25 minutter
Vis mer
Et kvarter ut i «Spider-Man: Brand New Day»s sedvanlig generøse spilletid, ble jeg rammet av en følelse jeg ikke har hatt, under lignende omstendigheter, på svært lenge.
Undertegnede satt i en kinosal, så en superheltfilm og koste seg. Jeg måtte klype meg i armen. Hva i all verden var det som hadde gått riktig?
Det var ikke at folkene bak «Spider-Man: Brand New Day» hadde funnet opp hjulet på nytt. Eller at filmen er en sånn sarkastisk meta-superheltfilm á la de James Gunn lager. (Tvert imot: «Spider-Man: Brand New Day» er åpenhjertig og oppriktig).
OGSÅ SUPERHELTER GETS THE BLUES: Tom Holland i «Spider-Man: Brand New Day». Foto: SF Studios
Det det var, tror jeg, var at «Spider-Man: Brand New Day» kan skilte med en helt det er vanskelig å ikke få et hjerte for. At den støtter seg på et åpenbart gjennomarbeidet manus, fritt for magiske lysende dingser og avsluttende slag der hele verden står på spill, og holder seg med en forsvarlig bruk av dataanimasjon.
Ikke minst var det at «Spider-Man: Brand New Day» handler om ting det er mulig for oss ikke-supre å relatere til: Usikkerhet, vennskap og den første, altoppslukende kjærligheten.
Idet denne fjerde Spidey-filmen med Tom Holland i tittelrollen begynner, fire år etter den noe overkokte «Spider-Man: No Way Home» (2021), er vår helt nedfor.
TURTELDUO: Zendaya og Tom Holland i «Spider-Man: Brand New Day». Foto: SF Studios
Karrieren som kriminalitets-bekjemper går aldeles strålende. New Yorks innbyggere elsker ham, og han har politiets – ved detektiv Jean DeWolff (Liza Colón-Zayas) – fulle tillit.
Nei, det er som privatperson, som sivilisten Peter Parker, at Spidey har the blues. Ikke er det noe å si på, heller. For det første har hun som Peter vokste opp hos, tante May (Marisa Tomei), gått bort. For det andre sluttet den forrige filmen med at han lot Doctor Strange kaste en forbannelse over ham:
Parker ble visket ut fra alles hukommelse og bevissthet. Inkludert den til bestevennen Ned Leeds (Jacob Batalon) og hans unge livs store kjærlighet: MJ (Zendaya).
De to lever en normal, om enn usedvanlig privilegert ungdomstid nå, som studenter ved M.I.T. i Massachusetts. Vennen de ikke lenger kan huske at de kjente, Peter, må nøye seg med å følge med på livene deres via sosiale medier. Å si at guttungen bak edderkopp-masken er lei seg, er en underdrivelse.
GJESTER PÅ REKKE OG RAD: Tom Holland (til venstre) og Jon Bernthal i «Spider-Man: Brand New Day». Foto: SF Studios
Så skal det som seg hør og bør dukke opp et mer tradisjonelt, om enn forbilledlig jordnært krimplott i filmen også. Dette tar opp i seg Frank Castle/The Punisher (Jon Bernthal), Bruce Banner/Hulken (Mark Ruffalo), Mac Gargan/Scorpion (Michael Mando), Tombstone (Marvin Jones III), sjefen for byrået Damage Control, William Metzger (Tramell Tillman), Black Widow/Yelena Belova, i Florence Pughs skikkelse, samt en telepat med en uhyggelig evne: Å kunne innta og overta andre menneskers sinn.
I tillegg: En utfordring på hjemmebane. Nærmere bestemt hormonforandringer som i verste fall kan medføre at heltens krefter blir for sterke, og med det farlige for samfunnet han ønsker å beskytte. (Puberteten er tøff, selv for superhelter).
SUPERHELTEN PÅ GUTTEROMMET: Tom Holland i «Spider-Man: Brand New Day». Foto: SF Studios
Til syvende og sist kommer alt dette – og alle disse – i skyggen av historien om en gutt, Peter Parker, som er i ferd med å bli voksen, og som for enhver pris ønsker bli en god mann. «Spider-Man» er superhelt-sjangerens oppvekstskildring – dens dannelsesroman. Han er den mest gripende superhelten.
Om man ser gjennom fingrene med at Zendaya og Batalon i lange strekk blir fraværende, er «Spider-Man: Brand New Day» så bra som en superheltfilm blir. Med noe å le av, noe å bli beveget av og actionsekvenser som er det nærmeste du kommer en berg-og-dal-bane i kinomørket.
Selvfølgelig vil det dukke opp superheltfilmer etter denne. Men kanskje blir dette den siste ordentlige severdige.