- Emily Wilson, oversetter av «Odysseen», slakter Christopher Nolans filmatisering i en fersk anmeldelse.
- Hun kritiserer filmen for å være storslått men overfladisk, med underutviklede karakterer og mangel på gudommelige figurer.
- Mangfoldet i skuespillercasten og kvinnelige roller vekker også skarp kritikk fra professoren.
Vis mer
Denne sommeren har kinopublikum over hele verden strømmet til Christopher Nolans stjernespekkede kinofilm «Odysseen».
I filmen møter vi den greske helten Odyssevs (Matt Damon) på hans strabasiøse og tiårslange hjemreise til øya Ithaka, der han er konge, etter seieren i trojanerkrigen (ja, den med den trojanske hesten).
Hjemme venter den trofaste kona Penelope (Anne Hathaway) og sønnen Telemakhos (Tom Holland), men også slu friere som vil slå kloa i kona i troen på at Odyssevs er død, blant dem skurken Antinous (Robert Pattinson).
DEN SOM VENTER …: Mor Penelope (Anne Hathaway) og sønn Telemakhos (Tom Holland). Foto: Melinda Sue Gordon / United International Pictures
Nolans filmatisering er basert på et flere tusen år gammelt dikt, tilskrevet Homer.
- OBS! Har du ikke sett filmen? Spoiler-alert herfra!
– Ville skammet meg
Emily Wilson, som er amerikansk professor i klassiske studier ved universitetet i Pennsylvania, kom med en kritikerrost oversettelse av diktet i 2017, og senere Homers «Iliaden» i 2023.
Nolan har selv trukket frem oversettelsen hennes som inspirasjon bak prosjektet.
Men etter å ha forlatt kinosalen er Wilson langt fra fornøyd med filmatiseringen, og i et essay skrevet for London Review of Books, kommer hun med ramsalt kritikk.
Essayet er blant annet omtalt av britiske The Guardian.
– Jeg følte meg ydmyk da jeg fikk vite at Nolan i det minste har lest den første linjen i min oversettelse av Odysseen (…). I minst ett intervju siterte han min versjon av diktets første linje: «Fortell meg om en sammensatt mann».
– Men jeg ville skammet meg over å ha skrevet noen del av dette manuset, skriver hun om filmen.
Wilson omtaler filmen som «storslått og overfladisk», og mener at visjonen er uklar. Hun beskriver karakterene som underutviklede og uten dybde, og savner gudenes fysiske tilstedeværelse på lerretet.
DRØM ELLER MARERITT? Plyndringen av Troja er en tilbakevendende scene i filmen. Foto: Melinda Sue Gordon / United International PicturesMannens reise
På heltens hjemreise, som utgjør størstedelen av handlingen, ofte fortalt gjennom tilbakeblikk, møter Odyssevs og det lille han har igjen av mannskap på guder, monstre, sirener, sjøuhyrer og en heks som forvandler menn til griser.
Over mange år streber han med savnet etter kona og sønnen, og skyldfølelse etter de brutale krigshandlingene de sto bak i trojanerkrigen.
Ifølge professoren blir Nolans filmatisering nærmest for spektakulær, en «all inclusive buffé» som overdøver fortellingen.
– Atter en gang er vi vitne til en mannlig karakters desperate forsøk på å gjenvinne og / eller hevne et kvinnelige kjærlighetsobjekt, skriver hun.
Kvinner og minoriteter bak hvite menn
Wilson reagerer også på rollene de brune skuespillerne har fått, og mener castingen er langt fra progressiv. I filmen spiller blant annet Zendaya gudinnen Athene, datter av Zevs. Andre melaninrike skuespillere i filmen er Lupita Nyong’o, Himesh Patel, Corey Antonio Hawkins og Travis Scott.
– De spiller versjoner av den brune bestevennen, hvis eneste rolle i dramaet er å hjelpe den hvite hovedpersonen, skriver hun.
FORAN OG BAK: Odyssevs (Matt Damon) sammen med gudinnen Athene (Zendaya). Foto: Melinda Sue Gordon / United International Pictures
Generelt går hun også løs på stjerneregissørens vekting av de kvinnelige karakterene i historien.
– Det er flere kvinnelige karakterer her enn i de fleste Nolan-filmer, takket være kildematerialet. Ingen av dem har særlig mye på hjertet, i motsetning til hvordan de fremstilles i diktet, skriver Wilson.
- Se her: Eksperter reagerer på spesielt én ting i filmen. VG og Blåkkbuster fikk svar:
Særlig trekker hun frem gudinnen Kalypso, som spilles av Charlize Theron, og som holder en sliten Odyssevs fanget på øya Ogygia i syv år under ferden hjem til Ithaka.
– Charlize Theron ser praktfull ut, men hun er aldri sint, aldri morsom, ikke retorisk begavet og heller aldri overveldet av begjær etter sitt lurvete, dødelige offer. Hun fungerer som en ubetalt terapeut som lindrer sjelen til den forkomne og PTSD-rammede Odyssevs med rusmidler, samtidig som hun lytter til hans usammenhengende klagesang, skriver Wilson.
Charlize Theron på rød løper for «The Odyssey». Foto: Evan Agostini / AP / NTBTror ikke på budskapet
Wilson går også ut mot filmens angivelige budskap; baksiden ved krig og vold, som skildres gjennom Odyssevs tilbakevendende anger over grusomme voldshandlinger.
– Fremstillingen av Odyssevs som en motvillig krigsherre gjør filmens fiktive univers meningsløst. Vi får ikke se at krig eller drap er av det onde, bare at gode menn av og til har dårlig samvittighet for det – noe som er en helt annen sak, skriver hun.
Wilson skriver videre at hun føler hverken medlidenhet eller gru over dem som dør i filmen, enten det dreier seg om trojanere, kjemper, friere eller slaver. Hun påpeker også at vold i trojanerkrigen fremstilles som grusom, mens vold mot frierne hjemme i Ithaka fremstilles som rettferdig.
– Enhver seriøs skildring av vold – enten den er fra antikken eller vår egen tid – må vise perspektivene til både ofrene og gjerningspersonene, og de homeriske diktene innfrir dette kravet uten problemer – men det gjør ikke Nolan, mener hun.
«Holland er god til å spille en naiv ung mann på tyve som oppfører seg som en tolvåring», skriver Emily Wilsom i sitt essay om Odyssevs sønn Telemakhos. Foto: Melinda Sue Gordon/Universal Pictures / United International Pictures
Les mer: Tom Holland (30): – Siste sjanse for meg til å spille en gutt
Filmet i Vest-Sahara
I sin konklusjon skriver professoren at Nolans verk ikke har noe «overbevisende å si», og mener filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».
I tillegg langer hun ut mot regissørens valg om å filme deler av handlingen i det okkuperte Vest-Sahara, og dermed normalisere den pågående volden mot urbefolkningen der, saharawiene.
– Det er særlig opprørende at Nolan brukte dette området utelukkende som et visuelt slående bakteppe for en film som setter helten fra en territoriell krig i sentrum, glorifiserer ham og lar ham oppnå forsoning – alt på grunn av en forsinket og delvis erkjennelse av egen skyld, skriver hun.
På tross av all kritikken bruker Wilson essayets siste setninger til å anerkjenne storfilmens betydning for interessen for gammel, gresk litteratur.
– Kanskje filmen vil overbevise noen universitetsadministratorer om ikke å kutte i instituttene for litteratur, språk og historie? spør hun seg.