Erlend Loe Forfatter og spaltist i Adresseavisen
Makt er en dypt problematisk størrelse. Hva kan vi gjøre for å hindre at uegnede mennesker styrer oss?
Publisert:
30. juli 2026 kl. 18:56
Oppdatert:
30. juli 2026 kl. 18:56
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Etter å ha lest svenske Aftonbladets sommeravsløringer om uredelighetene til den svenske statsministeren og kona, blir jeg sittende og tenke på i hvilken grad jeg selv har makt.
Jeg ser ikke på meg selv som et maktmenneske, men jeg slipper for eksempel til med denne kronikken. Synspunkter i en godt lest avisspalte må vel sies å være en form for makt.
I tillegg anmelder jeg bøker og filmer i en annen avis. Jeg gir også ut romaner og barnebøker på et stort forlag.
Jeg har, så vidt jeg vet, ikke voldsomme politiske ambisjoner, og jeg forsøker ikke, igjen så vidt jeg vet, å klatre på samfunnsstigen for å tilegne meg penger eller posisjoner, men at jeg har en viss påvirkningskraft er vanskelig å komme utenom.
Som manusforfatter av film og tv-serier, er jobben min å være manipulerende. Jeg styrer mottakerens følelser, påvirker tanker og fremkaller av og til også latter.
Det er åpenbart en form for makt. I en krigssituasjon kunne jeg, hvis jeg ville eller måtte, ha skapt propaganda som påvirket massene.
Dessuten har jeg oppdratt tre sønner. Foreldrerollen er en maktposisjon som lett kan gå til hodet på oss.
Vi former andres liv. Fyller dem med kunnskap, holdninger, fordommer, traumer – ofte uten av vi skjønner det selv.
Det svenske statsministerparet har altså kjøpt en herregård sammen med en venn. Gjennom en stiftelse inviterer de til dugnad og lover pizza og et nyttig nettverk som betaling.
Stiftelsen har møter hjemme i statsministerboligen. Frivillige har fått attraktive posisjoner etter dugnader.
Statsministerens kone (som er prest) tar ut lønn fra stiftelsen hver måned. Og så videre.
Skillet mellom privat og offentlig viskes ut, og forskjellen på frivillighet og politisk innflytelse blir uklar.
En fremtredende svensk jurist har uttalt at i andre land ville dette ha blitt kalt korrupsjon. Det pinlige er ikke pizzaen, men at praksisen sannsynligvis oppleves som helt naturlig for det svenske statsministerparet.
Sveriges statsminister Ulf Kristersson med sin kone Birgitta Ed. I sommer har svenske Aftonbladet avslørt at de står bak forhold som en fremtredende svensk jurist har sammenlignet med korrupsjon.
Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB
Svært få mennesker er i stand til å ha makt over tid uten å påvirkes negativt.
Man venner seg til privilegier og lager lukkede nettverk av mektige venner. Selvbildet endres radikalt og ofte, tror jeg, umerkelig, for den det gjelder.
Til slutt sitter man høyt der oppe og har mistet kontakten med dem man er satt til å styre.
Under en nylig reise til Jamaica, reagerte jeg på at jeg aldri har sett et land hvor flere står/sitter/henger på gata, gjerne med en joint i munnen.
Tilsynelatende er det et uttrykk for et bekymringsløst og enkelt liv, men oppgittheten finnes antakelig rett under overflaten.
Jeg fikk et bilde av et land hvor folk overkjøres av myndighetene. Følelsen av at det ikke er vits i å foreta seg noe er massiv.
Når høyt utdannede, unge mennesker havner i styre og stell, går det (ifølge min svogerforskning) kort tid før de selv omfavner korrupsjonen de ønsket å stoppe.
Og når folk får følelsen av at makten alltid vinner, sprer resignasjonen seg.
Parthenon i Athen. Allerede de gamle grekerne for over to tusen fem hundre år siden forsto at uegnede maktpersoner må stagges.
Foto: Petros Giannakouris / AP / NTB
Folk har tatt seg til rette i uminnelige tider, og maktens problem er eldgammelt.
I Athen forsto de for over to tusen fem hundre år siden at uegnede maktpersoner må stagges.
De hadde merket seg at valg favoriserte de rike, berømte og veltalende, og begynte i stedet å velge ledere ved loddtrekning.
Til dette brukte de en maskin kalt «kleroterion», hvor borgere som ønsket det kunne skrive navnet sitt på en brikke.
Deretter ble sorte og hvite kuler tømt inn i et rør og tatt ut én og én, hvorpå navn ble fjernet eller beholdt.
Loddtrekningen foregikk i det offentlige rom. Fem hundre borgere ble valgt for ett år av gangen, disse ble igjen delt inn i grupper på femti og hver gruppe styrte i om lag 35–36 dager.
Ansvaret for statskassen og statens segl, gikk på omgang, og kunne bare innehas i ett døgn, én gang i løpet av livet.
Demokratiet ble ikke bygget på tillit til lederne. Det ble tvert imot bygget på vissheten om at selv de antatt beste før eller siden vil begynne å tro at privilegiene deres er fortjent.
Adresseavisens spaltister Vis mer ↓
-
Nick Faradonbeh, lege
-
Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog
-
Erlend Loe, forfatter
-
Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt
-
Ragnhild Risnes, skuespiller og musiker
-
Sivert Bjørnstad, partner i og rådgiver Storm Samfunn, tidligere stortingspolitiker for Frp
-
Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent