Da Donald Trump ble valgt til president i 2016, ble jeg faktisk litt glad.
Det var noe forfriskende med en politisk outsider. Trump snakket rett fra levra, var underholdende og mer uredd enn den etablerte politikeren.
Jeg tok feil.
Republikanernes presidentkandidat Donald Trump og Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton håndhilser etter den andre presidentdebatten, 9. oktober 2016. For mange velgere fremsto Trump som den mer naturlige og upolerte kandidaten, i kontrast til partiveteranen og yrkespolitikeren Hillary Clinton. Foto: ROBYN BECK / AFP / NTB
Den største feilen var at jeg ikke så forskjell på å fremstå ekte og å snakke sant.
Trump er verdensmester i å høres spontan ut. Han virker uforberedt, direkte og ufiltrert. Han høres ikke ut som en politiker som veier hvert ord på gullvekt, men som en mann som sier akkurat det han tenker.
Det er lett å forstå hvorfor det virker. Mange er lei av politikere som snakker i innøvde fraser og høres ut som profesjonelle budskapsmaskiner.
Trump fikk millioner av amerikanere til å føle at han snakket med dem, ikke til dem.
Samtidig har podkaster og lange videointervjuer skapt en helt annen medieoffentlighet. Det er mye bra med det. Flere stemmer slipper til, og lange samtaler kan gi rom for refleksjon.
Podkastvert Joe Rogan står bak USAs president Donald Trump under et arrangement. Rogan har blitt en av de mest innflytelsesrike stemmene i den amerikanske medieoffentligheten og illustrerer hvordan podkastformatet har fått stadig større betydning for politikken. Foto: Nathan Howard / Reuters / NTB
Men formatet har åpenbare svakheter. Det skiller ikke mellom mennesker som vet hva de snakker om, og mennesker som bare høres ut som de gjør.
Det har blitt vanligere å forveksle trygg fremtoning med kunnskap.
Å fremstå lett og ledig er blitt synonymt med å være «ekte».
Demokratene avskyr Trump, men de misunner ham én ting: evnen til å få millioner av velgere til å føle at han snakker direkte til dem.
Det demokratiske partiet er også i sin største krise noensinne. Oppslutningen er historisk lav.
Demokratenes leder i Representantenes hus, Hakeem Jeffries, og partileder i Senatet, Chuck Schumer, tilhører den etablerte fløyen i Det demokratiske partiet. Begge har de siste årene blitt utfordret av en voksende gruppe yngre og mer systemkritiske demokrater. Foto: WIN MCNAMEE / AFP / NTB
Dette har ført til voksende mistillit til partiets ledelse. Stadig flere velgere mener løsningen er å bryte med den etablerte politikken og politikertypen.
Derfor jakter de etter kandidater som fremstår som outsidere. Som oppleves genuine. Uten nødvendigvis å være det.
Demokratenes senatskandidat Graham Platner under et valgkampmøte i Maine, 1. mai 2026. Østersbonden fra Sullivan ble på kort tid partiets klare favoritt etter at hans fremste utfordrer, Maine-guvernør Janet Mills, trakk sitt kandidatur. Foto: GRAEME SLOAN / AFP / NTB
Striden innad i partiet har gjort at nye kandidater som gjør opprør mot partiledelsen har fått vind i seilene. Det handler ikke bare om hvilken politikk partiet skal føre, men om hvem som skal representere partiet. Mange yngre demokrater avviser interesseorganisasjonenes innflytelse over amerikansk politkk, der store pengesummer bidrar til å fremme enkelte interesser.
To demokratiske sosialister som har markert seg med sterke valgseire det siste året: Brad Lander og New Yorks borgermester Zohran Mamdani etter Landers seier i Demokratenes nominasjonsvalg i New Yorks 10. kongressdistrikt, Brooklyn, 23. juni 2026. Foto: SPENCER PLATT / AFP / NTB
Graham Platner er kanskje det tydeligste eksempelet på alt som kan gå galt når et internt partiopprør spinner ut av kontroll.
Demokratenes senatskandidat Graham Platner taler til en fullsatt folkemengde under et valgkampmøte i Portland, Maine, 7. juni 2026. Platner ble løftet frem som den politiske outsideren som skulle gi Demokratene ny energi, før han måtte trekke seg etter en rekke alvorlige anklager. Foto: Robert F. Bukaty / AP / NTB
Platner er en ikke-politikeraktig politiker som aldri har vært folkevalgt.
Likevel ble han på kort tid løftet frem som Demokratenes store håp i kampen om et sete i Senatet.
Han ble oppdaget og formet av erfarne politiske strateger som visste nøyaktig hva de lette etter: en tilsynelatende vanlig mann, med bred appell.
Flere amerikanske medier har beskrevet Platner som en konstruert outsider.
Tilhengere jubler mens Demokratenes senatskandidat Graham Platner taler under valgvaken etter seieren i nominasjonsvalget i Blue Hill, Maine, 9. juni 2026. Platner ble løftet frem som partiets nye outsider og store håp før kampanjen senere kollapset. Foto: Robert F. Bukaty / AP / NTB
Han fungerte perfekt i den nye medievirkeligheten. Han mestret sosiale medier, løsrev seg fra manus og virket mer som en feilbarlig nabo enn en striglet yrkespolitiker.
Den uerfarne kandidaten fylte forsamlingshus, skapte entusiasme og vant nominasjonskampen mot den 78 år gamle partiveteranen Janet Mills.
Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen i Det demokratiske partiet. I altfor lang tid har etablerte og aldrende politikere satt retningen.
Mange velgere opplever at partiet har mistet kontakten med dem. At politikken ikke lenger representerer dem og den voksende arbeiderklassen.
Tilhengere jubler etter at New Yorks husleienemnd vedtar å fryse husleien for byens rundt én million husleieregulerte leiligheter 25. juni 2026. Husleiefrys var ett av New York-borgermester Zohran Mamdanis viktigste valgløfter. Foto: OLGA FEDOROVA / EPA / NTB
Men ønsket om å finne «en vanlig type» har overskygget varsellampene. Det har vist seg å være en kostbar feilvurdering.
Tidlig i valgkampen dukket det opp gamle Reddit-innlegg med grove kommentarer om kvinner, homofile og minoriteter.
Platner måtte forklare uttalelser om seksuelle overgrep og en tatovering som mange koblet til et nazistisk symbol.
Graham Platner kunngjør at han setter valgkampen på pause i en video publisert i sosiale medier 8. juli 2026. Beslutningen kom etter at en rekke alvorlige anklager mot ham ble kjent. Foto: Graham Platner for Senate / Reuters / NTB
Likevel fortsatte oppslutningen å vokse.
Støttespillere begynte å snakke om feilbarlighet som en styrke. Han var tross alt et menneske. Han hadde gjort feil. Han hadde sagt ting han angret på.
Det er menneskelig å gjøre feil.
Det er også menneskelig å se gjennom fingrene med dem når de rammer egne kandidater.
Foto: Brian Snyder / Reuters / NTB
I snart ti år har Demokratene kritisert Republikanerne for å se gjennom fingrene med Donald Trump. De har vært nådeløse i kritikken av et parti som lar ønsket om å vinne overskygge spørsmål om ærlighet, redelighet og karakter.
Demokratene har bygget mye av sin politiske identitet på å være motstykket til Trump. Partiet som setter sannhet foran løgn. Karakter foran kynisme.
Så gjorde de det samme selv.
Demokratenes senatskandidat Graham Platner kysser sin kone, Amy Gertner, idet de ankommer Platners valgvake etter nominasjonsvalget i Blue Hill, Maine, 9. juni 2026. Foto: CJ GUNTHER / AFP / NTB
Platner vant nominasjonen. Først da de alvorlige anklagene om seksuelle overgrep økte i omfang trakk han seg.
Men skaden er allerede skjedd. Det fritar hverken de politiske strategene som lanserte ham, eller velgerne som nektet å ta signalene på alvor.
Valgplakater for Demokratenes senatskandidat Graham Platner utenfor et hus i landlige omgivelser nær Dedham i Maine, 3. juni 2026. På få måneder gikk den politiske nykommeren fra å være et ukjent navn til å bli Demokratenes store håp i delstaten. Foto: Aleksandra Michalska / Reuters / NTB
Platner-saken viser at grensene for hva som er akseptabelt ikke bare er et politisk ansvar. Men også et velgeransvar.
I jaget etter å slå politiske motstanderne, så velgerne bort fra alle karakterbristene de ellers aldri ville akseptert.
Trump har mer enn noen annen amerikansk politiker endret spillreglene i amerikansk politikk.
Nå kan han få konkurranse fra Demokratene.
Blind lojalitet og polarisering er ikke bare lenger bare et republikansk problem.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.