Kragerø, KV-kronikken | En folkefest med et stort men: – Ikke lenger for mannen i gata

Ja, dette er nok en kronikk fra KVs journalister som handler om sommerens store begivenhet, fotball-VM. Men frykt ikke, for dette blir med et litt annet tema, og en helt annen tone. Men først må også jeg starte på lik bane som mine kolleger, for det fortjener verdens største og viktigste idrettsarrangement.

Etter 28 år siden forrige VM-deltakelse, var både spenningen og forventningene store på forhånd, både fra spillere og i befolkningen. Sett i ettertid er det vanskelig å avgjøre hvem som var best, befolkningen eller de norske landslagsspillerne? Misforstå meg rett, det norske landslaget leverte til de grader. De vant kamper, scoret mål i fleng og spilte god fotball.

Viktigst av alt synes jeg likevel er hvordan de har bydd på seg selv. Det gjelder intervjuer og deltakelse i TV-serie før VM, de setter seg ned på banen for å ro, og de lever med den elleville stemningen.

Det fantastiske er bare at det norske folk leverte noe av det råeste jeg har sett i hele mitt liv. For renere idrettsglede og folkefest har jeg aldri vært vitne til. Det nærmeste jeg kommer er bildene fra Argentina da deres president innførte en ekstra helligdag etter VM-seieren i Qatar, men Norge var helt på nivå denne sommeren.

Fotball-VM var uten tvil en enorm folkefest, spesielt i Norge. Scenene vi har sett i både Norge og USA, og hvordan befolkningen har tatt herrelandslaget tett til brystet, er ikke annet enn vakkert. Likevel er det vanskelig å ikke sitte igjen med et stort men etter VM-festen. For utviklingen vi ser er verken positivt for fotball som idrett, eller for geopolitiske forhold.

En politisk inntreden?

Først litt historisk kontekst, for etter folkefesten av et mesterskap i Brasil 2014, har arrangørene vært Russland (2018), Qatar (2022) og nå USA, sammen med Canada og Mexico. Russland trenger ingen introduksjon, selv om dette var før fullskalainvasjonen i 2022. Qatar fikk massiv kritikk før, under og etter mesterskapet for menneskerettighetsbrudd, sportsvasking og undertrykkelse.

I 2026 var USA hovedarrangør, med en av de farligste statslederne i moderne tid, Donald Trump. Ikke nødvendigvis farlig på grunn av massemord, systematisk slavearbeid eller undertrykkelse av egen befolkning. Men som en ustabil og impulsiv president for verdens mektigste land.

Mesterskapet kommer i kjølvannet av et stadig tettere vennskap mellom Trump, og FIFA president Gianni Infantino. I november i fjor lanserte FIFA, altså det internasjonale fotballforbundet, sin egen fredspris. En organisasjon som skal være politisk nøytral, og ofte straffer spillere som bruker fotball som arena til å fremme politiske budskap.

Plutselig skulle denne organisasjonen, som med jevne mellomrom de siste 30 årene har blitt beskyldt for å være svært korrupt, dele ut en pris i sammenheng med det viktigste vi har i verden, fred. Kritikken ble på ingen måte mindre da Infantino leste opp Donald Trump som vinner av prisen, for å anerkjenne hans fredsarbeid.

En parodi av en fredspris

Mannen som har gått til krig mot Iran, og truet med å utslette landet dersom de ikke gjør som han sier. Mannen som kidnappet presidenten i et av de mest oljerike landene i verden i Venezuela, og hevde at USA nå styrer staten. Mannen som til stadighet har gått ut og støttet Israels Benjamin Netanyahu.

Alle konflikter kan alltid diskuteres, og Iran og Venezuela var ikke land det var fint å bo i for lokalbefolkningen. Spørsmålet er jo hvilken rett Donald Trump og USA har til å bestemme skjebnen til andre stater, og hvordan det kan kalles fredsarbeid og nedskalering i en geopolitisk setting.

Fredsprisen fra FIFA kommer også under ett år etter at Trump ble svært misfornøyd med at han ikke fikk Nobels fredspris. Han ble da skuffet over Norge som stat, og i en melding til statsminister Støre uttrykte han dette, for Trump visste nemlig at prisen ble delt ut av den norske stat.

Uttalelsene viser kanskje hvor stor samfunnsforståelse den amerikanske presidenten har, men som det lille barnet som ikke får viljen si, kom hans gode venn Gianni Infantino på banen. En fredspris som gir vond smak i munnen, og ikke kan tolkes som noe annet enn smisking, korrupsjon og politikk fra FIFAs side.

«Det røde kortet»

Allerede før mesterskapet var i gang kom det historie etter historie ut i media, hvor spillere, landslagspersonell, dommere og supportere ikke kom inn i USA. Folkets idrett som fotball historisk har vært, var ikke lenger for alle.

VM ble også svært spesielt da USA som arrangør, var i pågående krig mot et annet deltakerland, Iran. De fortalte om stadige problemer og vanskeligheter, og måtte bo i Mexico under deltakelsen, for så å fly til USA til kampene.

Det hele toppet seg da den amerikanske spissen Folarin Balogun fikk rødt kort i utslagsrundene, og med det fikk karantene til neste kamp. Kortet var omdiskutert, men VAR-dommerne landa på at dette var riktig. President Trump var raskt ute ved å hevde at dette var feil, selv om han egentlig ikke visste hva et rødt kort var.

Trump fortalte senere at han hadde ringt Infantino personlig, og bedt de revurdere karantenen. Kritikken lot ikke vente på seg, for bare forespørselen er totalt upassende. Likevel kom beskjeden litt senere at Balogun var spilleklar mot Belgia i neste runde.

I ettertid har flere FIFA-representanter uttalt seg om at de ikke vet hvilken kommisjon som har besluttet dette, og flere har stilt spørsmål rundt prosessene. Heldigvis ble USA slått kraftig av Belgia.

Etterbølgene

Fotball-VM endte med en svært fortjent seier til Spania, som nærmest måtte jage Trump ned fra scenen under feiringa. Trump som i ettertid har kalt det tidenes mesterskap.

Denne uka sprakk nyheten om at FIFA og Infantino ønsker å opprette et selskap, som skal samle TV-rettigheter, sponsoravtaler, billettsalg, lisensiering og den gjennomføringen av fotball-VM. I tillegg vil de selge opptil 20 prosent av selskapet til private aktører.

Det europeiske fotballforbundet, Norges Fotballforbund og flere har reagert kraftig. Nok en gang tar Norges fotballpresident Lise Klavenes et kraftig oppgjør med fotballens mektigste menn, og stiller spørsmål rundt åpenheten og utviklingen.

Hva viser så dette?

Utviklingen, årets VM og ønske om å starte et selskap betyr en ting i mine øyne. Politikken har for alvor blitt en sentral del av fotballen, og tida hvor fotballens organisasjoner var politiske nøytrale ser ut til å være forbi.

Fotball er ikke lenger for mannen i gata, men en arena hvor mektige aktører og statsledere kan tjene penger og politiske poenger. Det har aldri vært viktigere å ta et standpunkt i debatten rundt idrettens posisjon i verden, og dessverre kan de store fotballprofilene ha en viktig rolle.

Spillere, forbundsledere og statsledere må melde seg på i debatten, for det trengs et realt oppgjør for å beholde internasjonal fotball slik vi kjenner den i dag. Vi snakker om verdens største idrett i en global setting, og betyr så mye for mannen i gata. Ikke la internasjonale aktører og mektige statsledere bruke den som et politisk verktøy.