Stortingsvalget 2025: 

Det er ingen tvil om hvem som er statsministerkandidat om fire år, for å si det sånn.

TOK SØLV: Hun vant kanskje kampen, men hun tapte krigen. Likevel tar Sylvi Listhaug med seg en rekordstor gjeng til Stortinget. Hvordan vil hun bruke dem? Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Chili, spisskummen, hvitløk og oregano. Den mjuke duften av taco snodde seg nedover gangene på Hotel Bristol i Oslo. Barrestauranten, som er mest kjent for sine elegante snitter og afternoon tea, hadde gjort et unntak for Frps valgvake. I et siderom serverte de både taco og burger, og Bristols ansatte kom stadig med påfyll. At Frp består av kjøttentusiaster er ikke akkurat noen hemmelighet, derfor er det mildt sagt ironisk at det er nettopp kjøttvekta som sviktet ved årets valg. 

Nå står Sylvi der med tidenes valgresultat og 48 stortingskandidater, men ingen reell makt. Det vil si, ingen reell makt til noe annet enn å lage et helvete for Jonas Gahr Støre de neste fire årene.

Norge er ikke det samme som for 48 timer siden. Dette Stortingsvalget signaliserer seismiske endringer i norsk politikk. Det er ingen tvil om at Frp har sugd alt oksygen ut av det borgerlige rommet. Venstre ligger og hyperventilerer under sperregrensen, mens Høyre allerede puster tungt av den oppoverbakken de neste fire årene kommer til å bli. 

Og: Når Erna er fjerna er det Sylvi som blir stjerna. Eller vent, det er hun allerede. 

«Vi har fulgt vår strategi til punkt og prikke» sa Sylvi Listhaug da pressen løp etter henne den korte veien til Bristol fra stortingskontoret, der hun hadde tilbrakt valgkvelden. Og det er ingen tvil om at Frp har ført en, til dem å være, overraskende skandalefri og stringent valgkamp. I måned etter måned, i debatt etter debatt, i intervju etter intervju, hamret Sylvi inn hovedpunktene sine: Sløseri, sløseri, sløseri og skatt. 

VALG: Carl I. Hagen kritiserer Erna Solberg etter at de første valgprognosene ble klare.

På Frps valgvake trakk flere fram statsminister-vagheten som valgkampens store genistrek og en direkte årsak til den store valgoppslutningen. Å insistere på at det største partiet skulle få statsministeren var en strategi som ble lagt allerede for to år siden.  «Du må huske», var det en på valgvaken som sa til meg, «at mange av våre velgere ikke kan fordra Erna». 

Om det virkelig var en genistrek, kommer an på øynene som ser. Sylvi-skrekken satte en støkk i velgerne til både Høyre og Venstre og var en av årsakene til at Frp kanskje vant kampen, men likevel tapte krigen. Likevel er det én ting som nå er klinkende klar:  Om fire år er det vel neppe noen tvil om at Sylvi Listhaug er kandidat til statsministerposten.

I mellomtiden skal Sylvis enorme stortingsgruppe lage baluba på Stortinget og posisjonere seg mot valget i 2029. Målet er å stikke kjepper i hjulet til Jonas Gahr Støres plan om å kjøre slalåm i Stortinget. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det ikke blir enkelt for mindretallsregjeringen hans å skulle samarbeide med hele fire partier. Frp kommer til å benytte enhver anledning til å pirke der det gjør vondt. De kommer også til å være på jakt etter saker der de kan inngå alternative flertall. Her er den våte drømmen Senterpartiet. Jonas skal nok ikke være altfor sikker på at han bøndene trygt i lomma i årene som kommer.  

Utover det går neppe Fremskrittspartiet inn i noen strategiendring nå. Gjennom valgkampen markerte de seg som den tydeligste motsatsen til Arbeiderpartiet på borgerlig side. Det er en posisjon de har planer om å dyrke med enorme mengder kunstgjødsel i årene framover.