Hei og velkommen inn! Her øves det på cello i andre etasje som du hører, håper det går bra? Det skal være mulig å henge fra seg en jakke her, selv om det er litt fullt. Vil du ha tøfler? I dette huset er det merkelig nok gulvkaldt hele året.

Det går fort med Mari Maurstad. Ordene kommer ut perfekt artikulert, i et tempo som virker to og en halv gang raskere enn normalt. Ja, omtrent som når du har trykket på hurtigknappen for avspilling av den litt treige lydboka du har på øret.

Mari Maurstad

69 år. Har vært fast ansatt ved
Nationaltheatret siden 1981
og spilt over 50 roller. Har
hatt åtte soloshow, skrevet
bøker, medvirket i filmer og
vært Disney-stemme i en
årrekke. Grunnla Zulufadder
i 2004. Gift med musiker
Aage Kvalbein. Sammen har
de sønnene Scott, Aslak og
Stinius. Instagram:
@vetlamauri

Vis mer
Vis mindre

Og hurtigheten sitter ikke bare i kjeften, hvis vi kan si det på den måten. Selve kroppen, kanskje særlig steget, er lett. Bevegelsene er kjappe og smidige. Kan det stemme at hun snart blir 70?

Det som er sikkert, er at skuespilleren har en så bred folkelig appell at man nesten skulle tro at hun hadde gjennomført en «rebranding-kampanje» av seg selv til nye målgrupper, slik en etablert merkevare ville ha gjort. Det har seg nemlig slik at både 90-åringer og 20-åringer vet hvem Mari Maurstad er. Og det er ikke vanlig.

De har sett henne på scenen, på «Farmen» eller «Sofa», eller de er en av de nesten hundre tusen som følger henne på Instagram. Tar vi med hvor mange som kjenner igjen stemmen hennes, får vi med de aller minste også.

– Jeg har jo holdt på lenge, da, sier Mari beskjedent når hun forsøker å forklare hvordan hun har klart å «holde seg relevant», som det heter på mediespråket, i en bransje og en offentlighet som er kjent for å tygge og spytte ut nye fjes i et forrykende tempo.

– Og så har jeg gjort mye forskjellig. Jeg har sagt mye ja, sier hun og ler.

FOTO: Julie Pike

Mari tilbyr kaffe på det samme blå kjøkkenet som nylig var å se i tv-programmet «Kjartan rydder opp hjemme». Her var Mari en av de ubehjelpelige kjendisene som mesterkokken skulle få sving på. Da kokken kom på besøk, oppdaget Mari en stekeovn hun ikke visste at hun hadde. I et kjøkken hun har hatt siden 1990-tallet.

– Jeg fikk helt hakeslepp!

Det fikk Kjartan også. Det var også her Mari presterte å pynte bløtkaken hun hadde satt sammen av kjøpebunner og kjøpekrem – med cherrytomater. Kan det ha vært årets tv-øyeblikk?

– Jeg er ikke god på matlaging, rett og slett fordi det kjeder meg, sier Mari og viser at hun nærmest sovner over bollen og vispen om hun blir nødt til å piske krem.

– Jeg er dårlig på alt som kjeder meg, sier hun oppriktig.

Å tilberede kaffe på en Bialetti-kanne og å helle over i to krus går riktignok greit. Men å bake, kokkelere, følge oppskrifter og smake seg frem til et vellykket resultat? Nei, det får andre holde på med.

KJOLE Pia Tjelta Studio
hos Høyer Paleet. BLOMST Mona Strand
RING Ole Lynggaard
Copenhagen. FOTO: Julie Pike

Heldigvis for oss har Mari Maurstad åpenbart funnet gleden i en hel del andre aktiviteter. Først og fremst i det å stå på scenen i snart 50 år, men også som stemmen til Dolly, Ole, Dole og Doffen og en haug med andre Disney-karakterer i flere tiår, som filmskuespiller og som forfatter av en rekke bøker. (Noen husker kanskje «Hvem bryr seg om sjelen? Jeg vil heller ha en sexy rompe»?)

På Instagram går serien «Ting fra hjemmet jeg ikke vet hva er», der avsnitt 90 i skrivende stund er publisert. Her henter mellomste sønn Aslak frem diverse rariteter fra barndomshjemmet og spør sin mor om hva i all verden dette kan være. Mari må nokså ofte innrømme at hun ikke er helt sikker. Det kan være et redskap å kare strå med (akkurat, ja). Det kan være en urgammel ølkjenge (verdt et google-søk) eller morens gamle minnebok.

TRENCH Envelope1976
SKJØRT Herskind
SKJERF Myklé
SKO & Other Stories. FOTO: Julie Pike

Felles for alle objektene er at Mari ser ut til å ønske å beholde dem alle. Ryddeguru Marie Kondo ville antakelig ha møtt sin overkvinne i Mari Maurstad, som ser ut til å oppleve et «spark of joy» av det aller meste hun omgir seg med. Er hun sentimentalt anlagt? Lever hun i fortiden – eller er det ren og skjær samlerglede som gjør at hun blant annet har 15 bunader?

– Sentimental tror jeg faktisk ikke at jeg er. Men bunader elsker jeg! Og ja, jeg synes jo at det kan være vanskelig å kvitte meg med ting, og en av årsakene til det er at da jeg og Aage flyttet sammen i dette huset, hadde vi tenkt at vi skulle foreta sorteringen av det vi eide hver for oss – til etter at vi hadde flyttet inn.

– Og det er jo snart 40 år siden, sier Mari, og innrømmer at det fortsatt finnes esker «fra et tidligere liv» som ikke er sortert eller kanskje heller ikke er åpnet i det hele tatt.

– Det røde håret er blitt
en slags signatur. Det er
mye morsommere enn den
musebrune fargen som er
min egen, sier skuespilleren.
KJOLE ByTiMo. FOTO: Julie Pike

For ordens skyld: Aage er cellisten Aage Kvalbein, Maris ektemann og far til deres tre felles sønner, Scott (37), Aslak (34) og Stinus (31). Huset er en rødmalt villa på Ris på Oslos beste vestkant, med blått kjøkken, en nyoppdaget stekeovn og raust med kuriosa i alle rom.

– Den andre årsaken til at det er mye greier her, er at da moren min døde, måtte vi jo gå gjennom alle hennes ting også. Med arvegods blir det fort litt mer komplisert, sier Mari.

Og kanskje må vi starte her. I det som er borte, og på et vis til stede på samme vis.

– Pappa døde da jeg var ti. Jeg husker godt at mamma kom hjem og sa «pappa er død», og det står klart for meg, det øyeblikket. Dramatikken i det. Han ble bare 71, men jeg husker jo at jeg synes han var gammel, det var 32 års aldersforskjell mellom dem, forteller Mari.

– Jeg er følelsesstyrt og ikke særlig god til
å argumentere saklig. «Helvetes dustefaen!
Nå må dere skjerpe dere!» får jeg lyst til å
rope ut når det diskuteres om man skal ta
seg råd til å pusse opp Nationaltheatret.
KJOLE Maris egen
JAKKE One and Other. FOTO: Julie Pike

Alfred Maurstad, Maris far, var datidens A-kjendis. Han var skuespiller, hardingfelespiller, regissør og teatersjef, og ikke minst regnes han som Norges første filmstjerne. Han hadde sønnen Toralv Maurstad fra et tidligere ekteskap – skuespilleren som ble Maris 30 år eldre halvbror. Alfred giftet seg i 1956 med Gro Scott-Ruud. Året etter ble Mari født, mens lillebroren Endre kom til verden fire år senere. Men så døde altså faren, før moren hadde fylt 40.

– Mamma forble enke. Vi hadde dårlig råd, selv om vi beholdt leiligheten vi bodde i på Frogner. På mange måter var det en nokså tøff oppvekst, sier Mari nøkternt.

FOTO: Julie Pike

Kun få år etter at faren døde, ble bestemoren, som hun var svært knyttet til, påkjørt og drept i Oslo. Tapet ble et stort sjokk og en sorg hun senere har snakket åpent om. Moren gikk bort i 2017 og lillebroren Endre i 2020.

Mari stopper opp et øyeblikk.

– Nå høres det ut som at mye har vært veldig vondt og vanskelig. Det har vært perioder som har vært tøffe, men det har jo også vært mye fint, sier Mari og høres ut som hun definitivt ikke er blant dem som har en tendens til å «sutte på sorgens drops».

– Sutring er noe jeg har lav toleranse for. Det må jeg innrømme. Men jeg mener jo ikke at man skal pakke vekk alt som har vært vanskelig, heller. Det er en balansegang det der, sier hun og fortsetter:

– Jeg mener jo at livet alltid må gå videre. Man må ikke dvele for mye.

Og livet til Mari Maurstad kom tidlig med en retning, en visjon for fremtiden.

– Jeg visste allerede som barn at jeg skulle bli skuespiller. Jeg tror ikke at jeg reflekterte over det som et valg, egentlig, sier Mari.

FOTO: Julie Pike

Hun vokste opp med teaterfolk rundt seg, og var med i flere forestillinger allerede som barn, og valgte selvsagt dramalinjen på Hartvig Nissens skole. Hun sutret ikke da hun ikke fikk innpass på Teaterhøgskolen, men bet tennene sammen og dro til Bergen i stedet, der hun fikk prøvespille for Den Nationale Scene – og fikk innpass.

– Riktignok var det min bror Toralv som skaffet meg en audition, men jeg fikk jobb og ble i Bergen i nærmere tre år. Bortsett fra at jeg bodde på sju kvadratmeter og det regnet uavlatelig, hadde jeg det helt fantastisk.

I 1981 fikk hun fast ansettelse ved Nationaltheatret i Oslo, og i dag er hun og venninnen og kollegaen Liv Bernhoft Osa de to som har vært der lengst.

– Hun kan tragedien, og jeg komedien, pleier vi å si. Og så kan jeg synge.

– Jeg er ikke god på matlaging,
rett og slett fordi det kjeder meg,
sier Mari. Men det blå kjøkkenet
kan brukes til mer enn matlaging,
nå bruker Mari og Aage det for
eksempel til å pusle puslespill. FOTO: Julie Pike

Rollen som Eliza Dolittle i publikumssuksessen «My Fair Lady» i 1986 ble Maris store gjennombrudd, og som seg hør og bør ble hun intervjuet som lørdagsgjest i «Dagsrevyen», der intervjueren introduserer henne ved navn, for så å fortelle at hun er 29 år gammel, tjener 150 000 i året og at hennes hobby er strikking.

Motbakkeløp i body

I reportasjen henger intervjueren med på både løpetur i Frognerparken, der Mari løper motbakkeløp i tights, body og ullgenser som en slags norsk Jane Fonda. Vi får se at hun strikker i de få ledige stundene hun har, og vi får være med i taxi fra premierefesten på teateret i fullt kostyme til neste post på programmet, som er premieren på Wam og Wennerød-filmen «Drømmeslottet», der hun også spiller en av hovedrollene.

Mari forteller i nyhetsreportasjen at hun i likhet med karakteren Eliza er både livsbejaende, litt redd for autoriteter og «innmari frekk i kjeften iblant». Da reporteren konfronterer henne med at hun ofte er å se i ukeblader og «utleverer privatlivet», svarer hun at hun ikke synes man skal nedvurdere folk som leser den type blader og at å stille opp i pressen er «en del av pakka».

– Det der hadde jeg nesten glemt!

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

Det fornøyelige videoklippet (som for øvrig er tilgjengelig på NRKs nettsider, bare søk Mari Maurstad + Dagsrevyen 1986) er både helt herlig tidstypisk og samtidig et ærlig portrett av en skuespiller som tok skuespillerfaget og publikum på alvor og samtidig skjønte tidsånden.

Komedier og musikaler ble Maris spesialitet, og hun trivdes med vekslingen mellom det klassiske repertoaret på institusjonsteatrene og lettbeinte farser på privatteatrene – i tillegg til en rekke soloshow med fulle hus over hele landet. Hva har vært å regne som høydepunkter?

– Soloforestillingene var selvsagt artige. Men noe av det morsomste er nok alle gangene jeg har vært med på «Peer Gynt» på Gåla, mimrer Mari, som har gestaltet rollene som Ingrid, Den grønnkledde og fristerinnen Anitra.

– Og så må jeg trekke frem «Tolvskillings­operaen» og alle årene med «Evig Ung». Det var fantastisk, det ble nærmere 200 forestillinger, tror jeg. Vi ble en veldig sammensveiset gjeng.

Aldri kjedelig

– Etter 150 år i teateret er det ikke så lett å gjøre opp regnskap, men jeg har vært heldig som har fått gjøre mye forskjellig, mye komedie og mye sang, men også forestillinger der jeg har fått bruke andre sider av meg selv, sier Mari.

Og grunnen til at det har gitt mening gjennom alle disse årene?

– Det er aldri kjedelig! Det er det som er greia. Det er derfor jeg fortsatt holder det gående, altså, sier Mari, og understreker at hun ikke klarer å se for seg noen pensjonisttilværelse. Ikke ennå.

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

Hva er den største forskjellen på teateret i dag og da du startet som ung skuespiller?

– Møtevirksomheten! Vi har altfor mange møter. Er det ikke sånn overalt nå? Jeg tror kanskje også at det er litt mindre strengt med tanke på fravær og sykdom også. I gamle dager var det sånn at dødsfall i nær familie kunne være gyldig fravær. Men feber? Det hadde man Paracet for, sier Mari, og lurer plutselig på om hun selv har vært for streng til tider. Både med seg selv og andre.

– Jeg husker at sønnen min Scott var vaskebjørn sammen med barne-tv-stjernen Asgeir Borgemoen og skulle på scenen. Jeg husker ikke akkurat hvor det var. Kan det ha vært Tusenfryd? Scott var inni en sånn drakt, vettu. Varmt og klamt. Og han hadde omgangssyke. Ja, da var det bare å ta av hodet og kaste opp i en bøtte og gå ut igjen, da. Det ville vi kanskje ikke ha gjort i dag? Mari ler og rister hodet.

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

FOTO: Julie Pike

Selv forlot hun en prøveforestilling da moren lå for døden i 2017. Det angrer hun ikke på. Ellers er hun i likhet med mange skuespillerkolleger vant til ikke å kjenne for godt etter. «The Show must go on» er ikke en klisjé, men en livsregel. Den ser også ut til å gjelde for resten av familien, der alle de tre sønnene i alle fall delvis må kunne sies å ha fulgt i morens fotspor, som stemmeskuespillere og som deltakere i diverse tv-programmer. Yngstemann Stinius er også filonist og flyttet nylig til Trondheim med sin samboer.

– Det er derfor jeg har så fryktelig mange planter her nå, utbryter Mari og peker på en rekke omfangsrike planter plassert rundt om i stuen der det har latt seg gjøre.

– De fikk dem ikke med seg i bilen, så hva skulle jeg gjøre. Drepe dem? Plantene, altså! Nei, hva var spørsmålet, om jeg var en streng mor?

Mari tenker seg om et sekund eller to.

– Nei, det vil jeg ikke si. Vi har ikke drevet med ris, slik jeg fikk da jeg var liten, men sånn helt fri barneoppdragelse har det heller ikke vært. Jeg har prøvd å gi gutta mine verdier som å ta hensyn til andre mennesker og ikke alltid sette seg selv først. At det er fint å være på tilbudssiden, men samtidig ha en trygghet til å si nei, forklarer Mari.

– Rent praktisk var det sånn at vi måtte ha praktikanter da gutta var små. Både Aage og jeg jobbet mye kveld. Men vi fikk det til på et vis.

FOTO: Julie Pike

Mari og ektemannen Aage er
glad i å gå tur rundt i Oslo.
– Vi er begge glad i å være
i aktivitet. Jeg kan ikke bare
bli sittende, altså.
KJOLE OG SMYKKE Maris eget. FOTO: Julie Pike

De tre guttene ser i alle fall ikke ut til å være engstelig for å fornærme sin egen mor i programmet «Sofa», der Mari ofte blir lett «roastet» av sine tre sønner. I tillegg må det sies at både Mari og Aage fremsto som over gjennomsnittlig rause da det kom for en dag at eldstesønn Scott og hans kone Pernille var blitt utsatt for en svindel der arvepenger fra far og mor, ment for renovering av familiehytta, gikk rett i lomma på en notorisk håndverkersvindler. Hele historien ble til den populære podkast-serien «Maurstads mareritt».

– Det var jo helt spesielt det der. Men vi ble jo ikke sinte på Scott og Pernille! Nei, man kan ikke gardere seg mot sånne folk, tror jeg. Han var jo virkelig en god skuespiller, sier Mari, som igjen mener at man i stedet for å gråte over spilt melk og tapte arvepenger må se fremover. Selv har hun fullt program etter sommerferien.

– Til høsten skal jeg være med i en oppsetning av «Fruen fra havet», det gleder jeg meg til.

Mari har fått rollen som Ballested (en munter altmuligmann), og ifølge innsalget fra Nationaltheatret skal denne oppsetningen bli en musikalsk og leken versjon. Mest sannsynlig vil Mari få oss til å le. Selv om det er Ibsen.

– Jeg elsker å få folk til å le, jeg må innrømme det. Jeg ser alltid etter det komiske i ulike situasjoner, forklarer Mari og fortsetter:

– Når man gjør komedie, kan man oppleve at folk ler seg skakk av en replikk eller en situasjon den ene kvelden og ikke i det hele tatt dagen etter. Da må vi analysere. Kan det ha vært tonefallet? Beveget vi oss annerledes? Folk tror generelt at det er veldig lett å få folk til å le. Men det krever øvelse, det ligger i timing og detaljer, ja, kall det gjerne et fag, forklarer Mari engasjert.

– Jeg elsker å få folk til å le,
jeg må innrømme det. Jeg ser
alltid etter det komiske i ulike
situasjoner, sier Mari.
GENSER OG SKJØRT
Flesh Official av Malin Molden. FOTO: Julie Pike

I podkasten «Sånn er du», der Harald Eia og Nils Brenna personlighetstester norske kjendiser, kommer det frem at Mari lar seg stresse noe voldsomt av å skulle rekke et fly, for eksempel, at hun kan «ta rommet» og oppmerksomheten, men at hun også har et sterkt behov for å trekke seg tilbake. Hun er omsorgsfull, empatisk og handlekraftig, noe som kan forklare at hun etablerte den veldedige organisasjonen Zulufadder for over 20 år siden.

I personlighetstesten kom det også frem at hun dveler lite ved det som er vondt og vanskelig, at hun anses som svært energisk og scorer høyt på evnen til å la seg begeistre. Men om noe er kjedelig – vel, da mister hun all fart og kraft.

Møter, matlaging og meningsløst pjatt – det ligger ikke for Mari Maurstad. Derimot finner hun overraskende mye mening i å gå turer i egen by sammen med ektemannen, noe hun behørig dokumenterer på Instagram.

– Greia er at det er Aage som har rutinene for disse turene. Han er musiker, vettu, og veldig god på rutiner for øving og mosjon. Jeg blir med, og vi er begge glad i å være i aktivitet. Jeg kan ikke bare bli sittende altså, det har jeg ikke godt av, sier Mari, og påpeker at det å være skuespiller i hennes alder krever at fysikken holdes i hevd. Ikke kan hun drikke noe særlig alkohol, heller.

– Jeg synes at det går utover både magemål og søvn, dessverre. Det er så koselig å kunne ta seg en øl etter forestilling, men det kan ikke være fast rutine, nei, sier Mari bestemt. Hun forteller at hun ønsker å være så sprek som mulig, så lenge som mulig.

– Jeg liker å holde meg i form, men jeg er ikke noen fanatiker, heller.

Mari tror det har vært sunt for henne at hun hadde tre barn og en ektemann hun gjerne ville hjem til etter forestilling. Men nå som barna er blitt voksne, har livet hennes endret seg? Og hvordan får hun samlet gjengen sin nå? (Vi skjønner jo alle at hun ikke får sønnene på besøk ved å friste med bløtkake med småtomater.)

– Vi er en familie som trives i hverandres selskap, det er vi. Men det er ikke sånn at vi er sammen hele tiden, om folk skulle tro det. Vi strever med å treffes ofte nok, som jeg tror er veldig vanlig. Men når vi samles, er det så klart veldig hyggelig, sier Mari, som i fjor også ble bestemor til lille Ellinor.

– Hun er skjønn, jeg ser allerede at hun har humor! Men å være en sånn bestemor som maser om å få oftere besøk? Nei, det tror jeg ikke er veien å gå, sier hun og ler.

Selv er hun en moderne bestemor som fortsatt jobber. Vurderer hun å trappe ned?

– Overhodet ikke! Jeg frykter pensjonist­tilværelsen! Jeg får lov til å bli på Nationaltheatret til fylte 70 og kjenner ikke noe behov for å gå helt ledig, nei.

For hva skulle hun da bruke tiden på? Rydde?

– Jeg prøvde å rydde en skuff her i sted. Jeg åpnet den, kikket nedi og så absolutt ingenting jeg ville kvitte meg med.