- Berit ble sittende fast på bunnen under fridykking og trodde hun skulle drukne.
- Venninnen Linda var med på å redde henne etter å ha hørt Berits desperate rop.
- Antall drukningsdødsfall har økt sterkt i første halvår.
- Berit sliter fortsatt med ettervirkningene og går til psykolog etter ulykken.
Vis mer
«Barna får livsforsikringen min.»
Det var tanken som slo 56-åringen da hun satt fast på bunnen.
Over kunne hun se den lyse vannflaten, bare halvannen meter unna. Men hun visste at hun aldri kom til å nå opp.
– Da skjønte jeg at jeg kom til å drukne.
Ironisk nok vet Berit Kippernes godt hva som skjer når mennesker havner i vannet.
Til daglig underviser hun offshorearbeidere i førstehjelp, livredning og overlevelse til sjøs. Hun er også intensivsykepleier og en erfaren fridykker.
Likevel var det én ting hun ikke gjorde da sekundene begynte å renne ut. Hun glemte det hun selv lærer bort.
Berit kunne ha blitt en del av en foruroligende statistikk:
43 personer har mistet livet i drukningsulykker i første halvår, mot 17 i løpet av samme periode i fjor. Bare i juni i år druknet 16 personer.
Sammen med venninnen Linda Borgen (49) har Berit tatt VG med tilbake til Kolvika.
Fem måneder har gått siden ulykken, men bevegelsene hennes er fortsatt langsomme og metodiske. Berit går gjennom utstyret i stillhet. Blikket er konsentrert. Hver stropp og hvert feste får litt ekstra oppmerksomhet.
Om få minutter skal hun tilbake i vannet. Det er ikke lenger noen selvfølge.
Det var en kald,
men klar og solfylt
februardag i år.
Berit og Linda hadde sagt ja til å stille opp på en fotoshoot for en leverandør av fridykkerutstyr. De var overrasket over at de var alene om å nyte denne dagen i Kolvika utenfor Kristiansund.
De lo, tok bilder og gledet seg til å komme seg ut i vannet.
Berit svømte i én retning. Linda i en annen. Fotografen Ivan Knudseth ble igjen for å ordne utstyret.
Rundt 25 meter fra land fikk Berit øye på en sjøstjerne på sandbunnen. Den ville hun filme.
Hun gjorde en rask vurdering.
Harpunen satt i beltet. Sandbunn. Ingen steiner. Ingen fare.
Hun dykket fire–fem meter ned, fikk tak i sjøstjernen, snudde seg mot overflaten.
Men brått sa det stopp.
– Jeg kjente at jeg satt fast.
Hun så ned og oppdaget at harpunen hadde hektet seg fast i bunnen.
Hun dro. Én gang. To ganger.
Hun forsøkte å rive den løs, prøvde å åpne festet til harpunen som satt i beltet. Men ingenting skjedde. Luften begynte å bli knapp.
Hun dro hardere, men til ingen nytte.
– Da kom panikken.
Hun husker at hun tenkte:
«Det er jo ingen som kan ha fått det med seg. Her ligger jeg og drukner, og de to andre vet ikke at jeg kjemper for livet.»
Og så tenkte hun på barna og livsforsikringen.
Men så skjer det noe Berit fortsatt strever med å sette ord på:
Panikken slipper taket. Kroppen blir rolig.
– Jeg skjønte at det var over. Jeg skulle dø. Og da kom den roen. Det høres kanskje rart ut, sier hun.
Berit blir stille. Hun ser ned noen sekunder før hun fortsetter.
– Jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Det sitter fortsatt i kroppen.
Hjemme
i stuen er
det stille.
Berit og Linda sitter ved siden av hverandre rundt spisebordet i leiligheten i Kristiansund. Utenfor ligger havet blikkstille denne julidagen.
15 minutters kjøring unna ligger Kolvika.
Linda legger en hånd på skulderen til Berit. Så omfavner de hverandre.
Først da de setter seg ned igjen, er det Linda som tar ordet.
Den februardagen har ikke Linda fått med seg dramaet som utspiller seg under vann.
Men så brytes stillheten.
– Jeg er vant til å høre Berit rope når hun har funnet noe spennende eller skutt en fisk. Men denne gangen gikk det kaldt gjennom meg. Da jeg hørte dette ropet, skjønte jeg at noe var fryktelig galt.
Så fort hun kan setter Linda kursen mot venninnen. Da hun kommer frem er fotograf Ivan allerede på plass. Han har fått tak rundt Berit og de er på vei mot land.
De rekker knapt å utveksle et blikk.
– Vi visste begge hva vi måtte gjøre. Det var ikke noe vi trengte å snakke om.
Sammen får de Berit inn mot stranden. Hun hoster voldsomt. Hver gang hun trekker pusten, renner rosa skum ut av munnen.
– Den lyden glemmer jeg aldri. Det surklet når hun pustet, forteller Linda.
Mens Ivan ringer 113, blir Linda sittende ved siden av venninnen. Hun prøver å holde henne rolig, snakker lavt og forsikrer henne om at hjelpen er på vei.
Seks minutter senere kommer ambulansen.
– Det gikk utrolig fort. Plutselig kom det løpende leger og ambulansepersonell med båre. De tok over med én gang, forteller Linda.
Berit blir lagt på båren. Våtdrakten klippes opp. Hun får oksygen og fraktes til sykehuset i Molde.
Da ambulansen kjører fra stedet, blir det stille.
Linda og Ivan blir sittende igjen alene på stranden.
– Vi visste ikke hvor lenge hun hadde vært under vann. Vi visste bare hvor alvorlig det kunne være. Jeg var livredd for at vi skulle miste henne.
På sykehuset er ikke dramaet over.
Saltvannet Berit har fått ned i lungene, kan fortsatt koste henne livet. Som intensivsykepleier kjenner hun risikoen bedre enn de fleste.
– Jeg var ikke redd for det som hadde skjedd. Jeg var redd for det som kunne skje etterpå.
Berit blir lagt på intensivavdelingen med CPAP-behandlingCPAP-behandlingEn behandling som bruker en maskin for å gi kontinuerlig lufttrykk for å holde luftveiene åpne, ofte brukt for pasienter med pusteproblemer. og overvåkning gjennom det første døgnet.
– Jeg lå på intensiven og tenkte at jeg kunne dø når som helst. Jeg var redd for at lungene skulle kollapse.
Men allerede dagen etter blir hun utskrevet. Diagnosen er drukning uten påfølgende dødsfall.
Berit var
en av de
heldige.
Foreløpig finnes det ikke et register over overlevende i drukningsulykker i Norge. Fagsjef for drukningsforebygging i Redningsselskapet, Tanja Krangnes, opplyser at dette er noe det jobbes med å få på plass.
Krangnes peker på at det varme været i år har sendt langt flere nordmenn til sjøen, innsjøer og elver.
– Når aktiviteten øker, øker dessverre også risikoen for drukning, sier hun.
Mange har fortsatt et feil bilde av hvordan drukning ser ut, mener Krangnes.
– De tror drukning ser ut som på film, med veiving, roping og mye plasking. Slik er det som regel ikke, sier hun.
– En person som holder på å drukne, bruker all energien på å puste og holde hodet over vannet. Derfor skjer drukning ofte svært stille og kan se udramatisk ut.
Berit begynte raskt hos en psykolog.
Der går de gjennom hendelsen igjen og igjen. Fra øyeblikket harpunen satte seg fast, til panikken – og videre til den underlige roen som kom da hun var sikker på at livet var over.
Én ting har hun grublet mye over: Hvorfor slapp hun aldri blybeltet?
Det er den første sikkerhetsrutinen hun selv lærer bort.
– Jeg tenkte ikke på det i det hele tatt. Panikken tok over.
Tanken på hva Linda og Ivan måtte oppleve, tynger henne også.
– Jeg har klandret meg selv mye. Jeg utsatte dem for dette. Den tanken sitter fortsatt i meg.
Psykologen hennes bruker behandlingsmetoden EMDR. EMDR.En type terapi som brukes for å hjelpe folk med å bearbeide traumatiske opplevelser ved å bruke øyebevegelser. Én øvelse vender stadig tilbake.
– Hun spør hvor mye hjernen min tror på at jeg faktisk lever. Jeg sitter jo her, så svaret burde være hundre prosent. Men minnene mine forteller fortsatt noe annet.
Nå vil datteren alltid vite hvem hun skal dykke med. Når Berit kommer opp av vannet, sender hun melding.
Kort tid etter ulykken fikk hun også en melding fra sønnen.
«Mamma, du får ikke lov til å dø. Du dykker ikke mer.»
Berit smiler svakt. Å slutte var aldri et alternativ.
Da moren døde for tre år siden, falt hun inn i en dyp depresjon. Under en samtale spurte psykologen om det fantes én ting hun fortsatt hadde lyst til.
«Havet», svarte Berit.
Hun lånte en våtdrakt. Fridykkingen ga henne gradvis livet tilbake.
Tre år senere holdt den samme lidenskapen på å ta det fra henne.
I Kolvika er Berit og Linda på vei ut i vannet.
Det er svak vind. Små bølger skyller rolig inn over sanden på den samme stranden hvor ambulansen sto en februardag.
Berit gjør seg klar. Hun stanser et lite øyeblikk. Fingrene finner blybeltet.
Hun kjenner at utløseren sitter der den skal, så ser hun bort på Linda.
De trenger ikke si noe. Begge vet hvorfor. Sammen glir de stille ned under overflaten.
– Nå er det blitt en vane, sier Berit da de kommer opp igjen.
– Jeg må bare få kroppen min til å forstå det hjernen fortsatt jobber med.
Jørgen Eriksen
Journalist
Helene Mariussen
Journalist
