De norske rockerne i DumDum Boys levde i sin tid i en drøm, der de spiste solnedganger som drops.
Britene har også på en måte befunnet seg i en drøm – en vill en – siden Brexit-avstemningen for temmelig nøyaktig ti år siden.
Og i den drømmen (marerittet) har øyfolket spist statsministere som Fisherman’s Friend.
Labours Andy Burnham er den sjette i rekken, og han har startet med et brak!
Den tidligere Manchester-ordføreren har snudd britisk politikk på hodet. Etter at han overtok for Sir Keir Starmer for halvannen uke siden, er kortene delt ut på nytt igjen.
Det som lenge så ut som en parademarsj på meningsmålingene for høyrepopulisten Nigel Farage og hans parti Reform UK, er blitt til noe som ligner et smått uvirkelig comeback for sosialdemokratiske Labour.
Partiet vant parlamentsvalget for to år siden med rekordsifre – iallfall om man teller antall seter i Underhuset. Det britiske først-forbi-stolpen-valgsystemet gjorde seier nær sagt total.
Selv om det prosentvise valgresultatet kun var sånn midt på treet.
REINDUSTRIALISERING: Andy Burnham har lagt fram en investering på 8,4 milliarder pund i det britiske atomubåtprogrammet. Foto: CHRISTOPHER FURLONG / AFP / NTB
Men partiets frontfigur og statsminister Starmer ble raskt svært upopulær. Den stive og keitete juristen kom liksom aldri ut av startblokkene, og etter to år i Downing Street 10, sa partiet hans at nok er nok.
Inn kom den solbrune og henslengte nordenglenderen Andy Burnham, og med ham kom den politiske energien tilbake til Labour.
Det var virkelig på tide. Farage har ledet med solide sifre på over 300 målinger siden april i fjor. Med både regjeringspartiet Labour og det mektige og tradisjonsrike Tory-partiet parkert langt bak.
Å bytte statsminister etter kun to år viser til fulle den politiske rastløsheten – og nådeløsheten – som preger et Storbritannia i krise.
Brexit ble aldri det tilhengerne påsto det skulle bli, og både økonomien, den ulovlige innvandringen og de enorme sosiale forskjellene har skapt en form for dyp-pessimisme som det politiske systemet ikke har klart å svare ut.
«Outsideren» Nigel Farage har kapitalisert kraftig på denne systemkrisen, og den tidligere Brexit-generalen, som aldri har vært i regjering, har de siste årene fremstått som noe nær det eneste alternativet for slitne briter.
EVERTON: Burnham på tribunene på Hill Dickinson Stadium i mai i år. Foto: Jason Cairnduff / Reuters / NTB
Men så fulgte altså Labour opp den statsministerspisende «tradisjonen» og byttet Starmer med Burnham. Og sannelig: Det har snudd.
Burnham og Labour leder på målingene igjen, og det som nå omtales som «the Burnham bounce» («burnham-hoppet») forbløffer alle, også meningsmålerne.
For første gang på over et år går Labour opp, mens protestpartiene til høyre (Reform) og venstre (De grønne) viser en fallende tendens.
Som i fotballen, der trenerskifter gjerne fører til et lite oppsving, er det vanlig i politikken at mannskapsendringer har en positiv effekt, ikke minst i britisk politikk. Med andre ord: «Burnham-hoppet» var ikke helt uventet.
Dermed kan det også være at oppsvinget avtar før fotballgale Burnham rekker å bli dus med partiets parlamentarikere, som til slutt altså vendte seg mot Starmer.
Men med stor møye og en nesten bemerkelsesverdig tilstedeværelse – i alle kanaler, ikke minst i sosiale medier – har Burnham blitt «the man of the hour».
Den alle snakker om.
I vår tid virker det som om nettopp det er den politiske lederens viktigste kapital: At han/hun makter å dominere folks bevissthet. Burnham er overalt. Og han har dårlig tid.
Politisk står han til venstre i Labour, og han er ikke redd for å utfordre systemet. Britisk politikk er ødelagt, sier han, og legger mye av skylden på «London-sentrismen».
Alt handler ikke om personlig karisma og kommunikasjonsferdigheter.
Heldigvis, får vi kanskje si. Burnham har på rekordtid lansert masse ny politikk, som åpenbart har truffet en nerve i Storbritannia.
Ikke minst har han tatt tak i det som har skapt mye sinne og frustrasjon blant vanlige briter. Det britiske velferdssystemet har store hull, og Burnham lover å rette opp det som har gått galt for landets eldre- og pleietrengende.
Han har også lovet å få slutt på «rough sleeping», altså at folk må sove ute på gater og i parker. Han sier han vil berge den nedleggingstruende pubkulturen, og gjøre det langt billigere å reise kollektivt.
Burnham lover også en stor utdanningsreform, med betydelig satsing på yrkesfag. I det svært akademiserte Storbritannia er det en bratt oppgave.
MOTKANDIDATER: Selveste Count Binface og Nigel Farage møtes i suppleringsvalget i Clacton 13. august. Foto: Aaron Chown/Jeff Moore / Pa Photos / NTB
Mer hjemlig industri står også på statsministerens agenda. Og han har opprettet et «No. 10 North» – et eget statsministerkontor – i hjertet av hjembyen Manchester, der han fortsatt bor.
Men én ting er sikkert: Britisk politikk er nådeløs, og polariseringen er historisk stor.
Nigel Farages problemer, både med beskyldninger om korrupsjon for egen vinning og det farseaktige nyvalget i enmannskretsen Claction, der den mest fremtredende opponenten er tøysekandidaten «Grev Søppelbøttefjes», kan fort vise seg å være en liten hump i veien for Reform.
Og energien som preget Det grønne partiet og den radikale partilederen Zach Polanski ryster stadig etablerte Labour-kretser.
Men når Andy Burnham på nesten overdrevet tykk nordengelsk (han er både scouse og manc) erklærer at han står for «a new politics» med mål om å «bringe back hope» til folks liv, så ser det foreløpig ut til at britene responderer forsiktig positivt.
Med sterk vekt på «foreløpig».
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.