Endelig er det over.
Det beste man kan si om en tirsdag morgen i september, som dagen i dag, er at valgkampen er over.
Og takk for det.

For oss som er veldig opptatt av politikk er det godt at det er over. Da tør jeg nesten ikke tenke på hvor godt det er at det er over for folk som bryr seg lite om de politiske prosessene.

Og nå blir det sikkert mange slags forhandlinger og justeringer, opptellinger og forklaringer – samt bortforklaringer.
De er vanligvis forbeholdt dem som gjorde det dårlig i går.
Eller gjorde det dårligere enn det de hadde ventet.
Ofte er det meningsmålingsinstituttene som har mest å bortforklare. Tallene later til å antyde at de ikek var helt på jorde denne gangen.
Og nå er det over, i all hovedsak.

Slik har det ikke alltid vært. Og jeg husker godt valget i 1977. En kjuagutt på 12-13 år som var dypt politisk interessert.

Vi satt i bilen til kameraten min sin far. Tror vi hadde vært på trening, svømming, fotball eller bordtennis.
Familien til kameraten min var blå. Ganske så blå. Antakelig fordi de var forbausende velstående også, nabolaget tatt i betraktning.
Den gangen hadde nemlig det lagt an til at Ap og den røde siden vant, valgkvelden.
Men utover valgnatten snudde det, forhåndsstemmene fra Ålesund og deromkring kom inn og de borgerlige fikk inn henne de kalte lensmannskonen Åslaug Fredriksen (KrF) fra Møre og Romsdal. Og da begynte høyresiden med å sondere regjeringsdannelse.
Og faren til kameraten min var høyt oppe. Selv om han var usedvanlig liten. Høyre-seier var det han drømte om. Han ble ganske så rasende da bilradioen kunne fortelle at de hadde funnet denne konvolutten opp i Nordland. Da var han ikke mye dannet Høyre-mann.

For godt utpå tirsdagen viste det seg, i Narvik, at en konvolutt med 50 SV-stemmer har rotet seg inn i haugen av Ap-stemmer.
De 50 stemmene er nok til at Hanna Kvanmo ble gjenvalgt. Det førte til at venstresiden med Odvar Nordli beholdt regjeringsmakten og styrte Norge videre.

Så for dem som mener at valg egentlig ikke betyr så mye, så var det altså 50 stemmer i Nordland fylke som avgjorde om vi skulle ha rødt eller blått styre i Norge fra 1977 til 1981.

Det førte også til ganske viktige hendelser i landet vårt. For det at Nordli var statsminister – bante vei for Gro. Vinteren 1981 gikk Odvar Nordli av og Gro overtok, slik vi har lest om i et 20-talls bøker og sett i et titalls tv-serier.
Og hun ble altså Landsmoderen vår. Om enn ikke så lenge i første omgang. Høsten 1981 vant Høyre og Willoch overtok.

Men tilbake til 1977.
Hanna Kvanmo, som snudde det hele, ble et politisk fenomen i Norge.
Det kom fram at hun hadde en dom for landssvik etter krigen. Hun hadde meldt seg frivillig som såkalt frontsøster på tysk side i 1944. Og i 1970-tallets Norge var det svært alvorlig. Hun ble dømt etter krigen. Likevel ble hun en av våre aller mest folkekjære politikere. Sosialisten ble godt likt fra Høyre og langt inn i det marxistiske landskapet.
Folk tilga henne feilen hun hadde gjort som ung jente under krigen.
Hun ble også parlamentarisk leder for SV. Og invitert på det meste, fra lødige underholdningsprogram til sentrale posisjoner.

Og om man ser på valget i går, så er det interessant å tenke at om Venstre hadde fått litt flere stemmer og MDG hadde fått litt færre, det er ikke snakk om mye, så hadde vi fått regjeirngsskifte. Og Sylvi Listhaug som statsminister. Eller Erna Solberg.
Så nå kan du angre, om du satt i sofaen og jamret deg over resultatet, i stedet for å gjøre ditt…