Datoen er 27. juli 2014, og Liverpool gjør seg klare til oppgjøret mot Olympiakos på Soldier Field i Chicago, den samme arenaen de røde skal returnere til i kveld mot Leeds.
Sommeren 2014 hadde på det tidspunktet vært preget av en vanvittig kjøpefest etter salget av Luis Suárez, men forventningene var likevel skyhøye etter andreplassen i Premier League i mai og comebacket i Champions League den kommende høsten.
Oppgjøret mot Olympiakos endte til slutt 1–0 etter scoring av Raheem Sterling, men få av de mange nysigneringene hadde på det tidspunktet rukket å spille for Liverpool. Situasjonen i klubben var også en helt annen enn den er i dag, og heldigvis for det.
Slik så det ut sist gang Liverpool spilte kamp i Chicago, en periode som i ettertid blir sett på som starten på slutten for Brendan Rodgers’ tid i klubben, men også begynnelsen på reisen mot den enorme suksessen som senere skulle komme under Jürgen Klopp.
Den vanvittige skuffelsen
Få måneder før 1–0-seieren mot Olympiakos i Chicago hadde Liverpool overrasket en hel fotballverden og kjempet om ligatittelen mot Manchester City. Da de gikk inn i de tre siste serierundene, var det de røde som toppet tabellen med tre poeng ned til sine lyseblå rivaler.
Det skulle endre seg dramatisk på Anfield 27. april, i den 36. serierunden. Da kom Fernando Torres, Mohamed Salah og José Mourinho på besøk, med ett mål for øye: Å ødelegge Liverpools og Rodgers’ tittelsjanser med en defensiv fotball og en kynisk spillestil. Det skulle vise seg å fungere.
Etter en dominerende første omgang rotet Steven Gerrard det til på ukarakteristisk vis og forærte Demba Ba en stor mulighet alene med keeper. Spissen gjorde ingen feil. På overtid ble det også 2–0 etter et voldsomt press mot Chelseas boks, og i stedet for en ny triumf på veien mot et etterlengtet seriegull, var det Mourinho som fikk løpe nedover sidelinjen på Anfield og feire med de tilreisende supporterne.
Artikkelen fortsetter under.
Steven Gerrard hadde kanskje karrierens tøffeste kamp i 0-2-tapet mot Chelsea i 2014.
Dagen står fortsatt igjen som et åpent sår for Liverpool Football Club, og spesielt for Gerrard.
– Den kampen får meg til å føle meg dritt. Det er som det er. Jeg må leve med det, jeg har håndtert det, og jeg har kontroll over det. Dukker det opp hver eneste dag i livet mitt? Nei, det gjør det ikke. Må jeg akseptere det og være mann nok til å stå i det? Ja, jeg kan ikke endre det, sa han i Rio Ferdinand Presents i fjor.
Spikeren i kisten kom på Selhurst Park en uke senere, da en 3–0-ledelse mot Crystal Palace ble til 3–3 etter at Liverpool desperat jaktet målforskjell mot et Manchester City-lag som bare fortsatte å vinne. Håpet levde likevel til siste serierunde, men til tross for seier mot Newcastle vant City også sin kamp og sikret seg et nytt seriegull.
101 mål på 38 kamper, ledet an av Luis Suárez med 31 scoringer alene, burde ha vært nok til å sikre Premier League-trofeet den gangen. Liverpools slapp dessverre inn 50 mål også, og de dårlige nyhetene skulle ikke stoppe å komme. Nå ventet nemlig et VM som skulle gå inn i historiebøkene med negativt fortegn.
Suárez-salget og rekordsommeren
Det var nemlig nærmest vedtatt at stjernespilleren Suárez skulle selges den sommeren, og Barcelona sto klare med et monsterbud på uruguayaneren. Spissen hadde også tilsynelatende ønsket seg bort fra Anfield allerede sommeren 2013, da Arsenal meldte sin interesse etter å ha fått nyss i en påstått utkjøpsklausul.
Budet ble kontant avslått av Liverpool, før eier John W. Henry publiserte denne meldingen på Twitter kort tid senere: «Hva er det de røyker borte på Emirates?»
Suárez reiste likevel ikke til Barcelona uten bagasje. Kort tid før overgangen ble bekreftet, hadde han fått hele fotballverdenen på nakken etter sitt tredje bitt i karrieren, denne gangen mot Giorgio Chiellini i VM-gruppespillet. Mesterskapet var dermed over for ham, og han skulle heller ikke spille igjen før høsten etter en lang suspensjon. Barcelona valgte likevel å ta sjansen.
11. juli ble overgangen verdt 75 millioner pund bekreftet, og dermed måtte Brendan Rodgers og Liverpool ut på overgangsmarkedet. Man kan trygt si at det ble gjort.
Totalt ble det hentet spillere for godt over 100 millioner pund. Suárez skulle erstattes av Rickie Lambert fra Southampton og Mario Balotelli fra AC Milan, i tillegg til en rekke andre spillere i både defensive og offensive posisjoner. Hele laget ble på mange måter bygget om, men den nye æraen kom aldri skikkelig i gang.
Samtidig som dette pågikk, tok Rodgers med seg førstelagstroppen på USA-turné for å vise seg frem i Nord-Amerika. Roma ble først slått i New York, før det var duket for kamp mot Olympiakos på Soldier Field i Chicago. Slik stilte Liverpool opp den dagen:
Brad Jones – Glen Johnson (Martin Kelly 62), Kolo Touré (Sebastian Coates 62), Martin Skrtel, José Enrique (Jack Robinson 45) – Emre Can (Joe Allen 45), Jordan Henderson, Steven Gerrard (Lucas Leiva 62) – Lazar Marković (Philippe Coutinho 45), Daniel Sturridge (Rickie Lambert 74), Raheem Sterling (Jordon Ibe 75)
Etter oppgjøret mot Olympiakos ble det spilt ytterligere fire treningskamper med blandede resultater, og slik skulle det også bli gjennom hele 2014/15-sesongen.
Artikkelen fortsetter under.
Liverpools kjøpefest sommeren 2014Inn
Adam Lallana (Southampton)
Dejan Lovren (Southampton)
Lazar Markovic (Benfica)
Mario Balotelli (AC Milan)
Alberto Moreno (Sevilla)
Divock Origi (Lille)*
Emre Can (Leverkusen)
Rickie Lambert (Southampton)
Javier Manquillo (Atletico Madrid)*
Ut
Luis Suarez (Barcelona)
Daniel Agger (Brøndby)
Pepe Reina (Bayern München)
Martin Kelly (Crystal Palace)
Jack Robinson (QPR)
mindre merStore skuffelser
Det ble tidlig klart at Liverpool ikke skulle kjempe om ligatittelen uten Suárez på banen. Flere av sommerens nysigneringer brukte lang tid på å finne seg til rette, om de noen gang gjorde det.
På de fem første seriekampene kom det tre tap, og deretter startet også Champions League-eventyret, en turnering de røde ikke hadde vært en del av på fem sesonger. En sliteseier mot Ludogorets ble fulgt opp av tap mot Basel og Real Madrid, før Rodgers tok et skjebnesvangert valg.
Nordiren valgte å benke nøkkelspillere som Steven Gerrard, Raheem Sterling og Philippe Coutinho på Santiago Bernabéu, og hadde på mange måter valgt en mer defensiv tilnærming før kampen startet. Det endte med et 0–1-tap, og Liverpool sto med kniven på strupen før de to siste kampene.
Et 2–2-resultat mot Ludogorets i Bulgaria gjorde utgangspunktet svært vanskelig, og spikeren i kisten kom med 1–1 hjemme mot Basel. Dermed var Liverpool ute av Champions League fra en gruppe som på papiret var svært overkommelig.
I Premier League gikk det heller ikke mye bedre. Ved halvspilt sesong var fasiten 28 poeng og en åttendeplass – hele 16 poeng bak serieleder Chelsea. Resultatene ble heller ikke nevneverdig bedre utover våren, og allerede i mars var Liverpool hektet av kampen om toppen. I stedet måtte de kjempe en intens kamp for å sikre seg en plass blant de fire beste.
Til slutt måtte Liverpool igjen ta til takke med Europa League etter en sjetteplass, turneringen som nærmest hadde blitt standard på Anfield i denne perioden. Fadesen ble komplett da sesongen endte med et 1–6-tap mot Stoke i den siste kampen, dagen da Steven Gerrard skulle takkes av som en klubblegende.
Den svake perioden fortsatte inn i starten av den påfølgende sesongen, og Jürgen Klopp kom raskt inn dørene. At Rodgers fikk beholde jobben ut 2015, ble brukt som et eksempel så sent som i mai da Arne Slot fikk sparken. Klubben ønsket rett og slett ikke å havne i en lignende situasjon igjen.
Akkurat nå finnes det også flere usikkerhetsmomenter rundt Liverpool, med begrenset kjøpekraft på overgangsmarkedet, mange skader og Andoni Iraola som fersk hovedtrener. Situasjonen er imidlertid langt lysere enn da Liverpool slo Olympiakos 1–0 på Soldier Field i Chicago i 2014.