Jeg reiste til Stiklestad som skeptiker. Jeg dro hjem med gåsehud.
Publisert:
3. august 2026 kl. 06:52
Oppdatert:
3. august 2026 kl. 06:52
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Sjelden har jeg hisset på meg flere enn da jeg i fjor harselerte med spel. Etter den holmgangen tenkte jeg at de nordlige delene av Trøndelag var et – for meg – lukket kapittel.
Men herren lønner ikke bare sine tro tjenere – dirigent Torodd Wigum inviterte og spanderte billetter til årets utgave av «Spelet om Heilag Olav.»
Før jeg våget å takke ja, måtte jeg foreta en selvransakelse. Jeg har lært av kloke kvinner at det er viktig å kjenne på følelsene mine.
Hva drev meg til fjorårets harselas? Ond vilje? Nei, jeg er mye rart, men ikke ond.
Synes jeg spel er så fryktelig? Jeg må noe beskjemmet innrømme at jeg ikke har sett mange, men på Stiklestad har jeg vært to ganger.
Nok til at jeg i min kommentar ga det pallplass over traumatiserende kulturopplevelser.
Jeg følte og følte. Og kjente på om ikke det egentlige problemet var en frykt for å bli en slik som er glad i spel. Som valfarter bygde-Trøndelag på jakt etter neste.
Hva kunne dette lede til? At jeg også skulle bli en hund etter folkedans og leikarring? At jeg skulle finne på å kjøpe meg herrebunad? Var min fremtid konserter på lokalet i stedet for Øyafestivalen? D.D.E. i stedet for Nick Cave og The Cure?
Spelet på Stiklestad 2026
Hele mitt selvbilde som en med «smak» var i ferd med å rakne; her har jeg i alle år dyrket britisk postpunk som Joy Division og Magazine.
Jeg har slukt forfattere som Michel Houellebecq og ledd av damer som kjøper romaner med omslag i duse farger, løkkeskrift og bilder av smijernsporter.
Jeg innså at jeg var i ferd med å ligne ubehagelig på en karakter i en roman av Carl Frode Tiller eller Karl Ove Knausgård; pompøs, elitistisk, selvhøytidelig, arrogant og ikke så lite jålete. For øvrig to forfattere jeg setter høyt. Selv om de selger for mange bøker.
Det var kun en ting å gjøre; ikle meg det mest spelaktige jeg hadde, islenderen, og sette kursen mot det ukjente. Stiklestad. Med den samme usikkerheten Frodo Baggins kjente på da han la i vei mot Mordor.
Drep meg herre konge, men ikke med spel Spelet har fått tilbake troen
Jeg var i ferd med å mykne, men tenkte underveis på om spel ikke får mye gratis i den blandingen av profesjonalitet og glade amatører; hei, der er jammen Birger fra Coop i full vikingmundur, og er det ikke Linda fra kommunen som er den barmfagre møya?
Nå vel. Adressa ga forestillingen en femmer, og det er bare å slutte seg til denne; sterkt og storslått, sang og skuespillerprestasjoner fra amatører og profesjonelle var av ypperste klasse, likeledes den mektige musikken.
Det er lett å holde fast ved eget verdensbilde, vanskeligere å endre syn. Mine fordommer ble satt på prøve, og de raknet. Kanskje er også dette noe av kjernen i «Spelet om Heilag Olav»?
Sluttscenen ga meg gåsehud på armene, og det var ikke kun fordi det var trøndersommer med 11 grader og sur vind.
Men ikke si det til noen. Jeg har tross alt et dårlig rykte å ivareta.