Debattinnlegg
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
To gutter jeg er glad i, min sønn og min nevø, begge 14 år, deltok med hvert sitt lag. Begge elsker fotball. Begge spiller i klubber som ønsker å utvikle gode fotballspillere.
Likevel fikk jeg oppleve to vidt forskjellige måter å forstå og organisere barne- og ungdomsidrett på.
I den ene klubben har spillerne over flere år blitt delt inn i første-, andre- og tredjelag. De beste trener mest sammen, får mest oppfølging og blir løftet frem. På Norway Cup stilte klubben med et førstelag og et andrelag.
Mens andrelaget tapte alle sine kamper, vant førstelaget kamp etter kamp. De kjempet om å vinne turneringen.
Samtidig opplevde jeg at skillet mellom lagene var blitt stort. Det var som om fellesskapet var delt i et «oss» og et «dem». Ikke fordi noen ønsket det, men fordi organiseringen over tid hadde skapt denne opplevelsen.
I den andre klubben møtte jeg noe helt annet.
Der var spillerne blandet på Norway Cup. De reiste ikke med et førstelag og et andrelag. De reiste som ett lag. To jevne kampgrupper, satt sammen slik at alle kunne oppleve utvikling, mestring og spennende kamper – uten at fellesskapet ble delt.
Det var ingen «oss og dem». Bare et «oss».
«Det er kanskje ikke tilfeldig at også spillere på aller høyeste nivå trekker frem fellesskapet som den viktigste styrken i et lag.»
Foto: Jan Langhaug
Begge lagene vant kamper. Begge tapte kamper. De jublet for hverandres seire og trøstet hverandre etter tap. Målet var ikke først og fremst å vinne Norway Cup. Målet var at alle skulle reise hjem med opplevelser, vennskap, idrettsglede og minner for livet.
Den kontrasten gjorde inntrykk på meg.
Jeg satt igjen med en følelse av at alle barna var like viktige. Ikke fordi alle var like gode, men fordi alle var en like verdifull del av laget.
Som pedagog vet jeg hvor stor betydning tilhørighet har. Barn utvikler seg når de opplever trygghet, mestring og fellesskap.
Forskning på talentutvikling peker i samme retning. Tidlig selektering gir ikke nødvendigvis flere toppspillere, men kan bidra til frafall, svekket motivasjon og at potensielle talenter forsvinner underveis. Barn utvikler seg i ulikt tempo, og de som lykkes som voksne, var ofte ikke de beste som 11, 12, eller 13-åringer.
Likevel bygger mange klubber systemer som gir noen barn stadig flere muligheter enn andre. Forskjellene blir selvforsterkende.
Men det som bekymrer meg mest, er ikke hvordan vi utvikler fotballspillere.
Det er hvordan vi utvikler fellesskap.
Jeg misunner ikke barna som får mest. Jeg bekymrer meg for barna som gradvis får mindre.
Og kanskje enda mer bekymrer jeg meg for verdiene vi formidler til alle barna – også de som lykkes. For hvilket budskap sender vi når noen barn over tid får flere muligheter, mer oppmerksomhet og sterkere tilhørighet enn andre?
– Men jeg drømmer om en barneidrett der talentutvikling skjer innenfor et sterkt fellesskap, skriver innsenderen.
Foto: Jan Langhaug
Kanskje er det noen av de barna som gradvis får mindre, som trenger felleskapet aller mest. Barn med foreldre som strever. Barn som trenger et sted å høre til.
Barn som aldri kommer til å spille på landslaget, men som gjennom idretten kan få venner, mestring, tilhørighet og tro på seg selv. Er ikke de like viktige?
Jeg mener ikke at alle skal spille like mye eller at trening ikke skal tilpasses nivå. Barn trenger utfordringer som passer dem.
Men jeg drømmer om en barneidrett der talentutvikling skjer innenfor et sterkt fellesskap. Der barna får lære at vi kan strekke oss mot våre egne mål uten å miste hverandre av syne.
For barn er ikke ferdig utviklet når de er elleve år. Men de er gamle nok til å merke hvem som blir satset på. Og de er gamle nok til å kjenne forskjellen på å være en del av et «vi» – og å være en del av «de andre».
Det er kanskje ikke tilfeldig at også spillere på aller høyeste nivå trekker frem fellesskapet som den viktigste styrken i et lag. Talent betyr mye, men ingen blir gode alene.
Norway Cup på Ekebergsletta.
Foto: Jan Langhaug
Jeg vet at det ikke finnes én riktig måte å organisere barneidrett på. Jeg vet også at trenere, ledere og foreldre legger ned et enormt arbeid for barna våre, og det fortjener de stor respekt for. Dette er ikke en kritikk av enkeltmennesker, men en invitasjon til refleksjon.
Hvilke verdier ønsker vi at barna våre skal vokse opp med – og hvordan bidrar måten vi organiserer idretten på til å forme dem?
Når de en dag ser tilbake på barndommen, håper jeg de husker mer enn resultatene.
Jeg håper de husker følelsen av å høre til.