Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er vanskelig å forstå. Det minner oss brutalt om hvor sårbart livet er, at vi aldri vet hva morgendagen bringer, og hvor dyrebar hver eneste dag faktisk er. Minnene fra den vakre og verdige avskjeden følger oss fortsatt, og ordene fra Aina og barna dine lever videre i hjertene til alle som hørte dem. For en fantastisk familie du har.

Jeg kjente deg ikke personlig, Olaf, men jeg var så heldig å få møte deg og Aina på Tufte gård én gang. Det møtet glemmer jeg aldri. Bakgrunnen var at jeg bidro til en auksjon for å samle inn penger til et veldedig formål. Jeg trengte klær som kunne auksjoneres bort via en hjelpeorganisasjon, og tok meg friheten til å sende deg en melding for å høre om du og Tufte Wear kunne bidra.

Jeg rakk knapt å sende meldingen før du svarte, Olaf, med et tydelig «ja, selvfølgelig er vi med» og et smilefjes. «Men da må du komme selv og hente klærne på Tufte gård.» Gleden var stor, men samtidig kjente jeg en umiddelbar ærefrykt. Å dra til Tufte gård, og ikke minst å møte deg, var stort. Jeg, som alle andre, hadde jo sett opp til deg i alle disse årene som den råeste idrettsutøveren Norge noen gang har hatt. Bare tanken på å møte deg ansikt til ansikt skremte nesten vettet av meg.

Den 31. mai 2017 satte jeg meg i bilen og kjørte fra Tønsberg til Tufte gård. Spenningen i kroppen var stor, og den ble ikke mindre da jeg passerte Kopstad brannstasjon, hvor jeg visste at du hadde tatt ekstravakter gjennom karrieren. Da jeg kjørte inn mot gården, var jeg så nervøs at jeg nesten var uvel. Jeg parkerte utenfor huset, men så ingen. Det var heller ingen dørklokke, så til slutt åpnet jeg ytterdøren for å gi lyd fra meg.

I gangen ble jeg møtt av det som må være verdens hyggeligste vertskap: deg, Olaf, og din kone Aina. Jeg rakk knapt å si hei før jeg følte at jeg var en del av familien, som om vi hadde kjent hverandre siden vi var små. Den hjertevarmen og gjestfriheten dere viste, kan knapt beskrives. Her var døren åpen for alle, og det tok ikke lang tid før latteren og de fleipete kommentarene satt løst.

Jeg fikk det jeg kom for, og tiden gikk altfor fort. Heldigvis fikk jeg foreviget besøket med et bilde sammen med deg, Olaf. Det ble både latter og fjas, og jeg husker at jeg sa til deg at jeg aldri har følt meg mer «stuttjukk» enn da jeg sto ved siden av deg. Makan til topptrent kar har jeg aldri sett, verken før eller etter.

I dag er jeg utrolig takknemlig for dette møtet, og tankene mine har den siste tiden vært hos de som er igjen på vakre Tufte gård. Jeg har lest og hørt mye fint om deg, Olaf, og jeg vet at alt er sant. Du var helt unik – både som idrettsutøver og som menneske. Du brydde deg om alle rundt deg, og du ville at folk skulle ha det bra. Ikke bare ville du det, du gjorde en formidabel innsats for å vise det i praksis. Det skal vi alle ta lærdom av. Du gjorde ord til handling.

Du var stolt av familien din, av roingen, av bondeyrket, av gården og av Horten som din hjemby. Alt dette, sammen med viktigheten av ærlighet, disiplin og struktur, vil vi for alltid forbinde med deg. Men mest av alt vil vi huske deg som et menneske som var snill, ærlig og ekte. Du var definisjonen på hel ved, Olaf Tufte.

Hvil i fred.