Ytring, Talentutvikling | – Dette kan vi lære av Ørjasæter-historien

Talentutvikling i norsk fotball

2. august 2025 spilte Ørjasæter sin siste kamp for Sarpsborg 08. Han scoret mot Brann – og så var han borte.

Det var i tråd med klubbens plan om å maksimere investeringen etter at han kom fra Sogndal halvannet år tidligere.

Twente la tilstrekkelig med penger på bordet til Sarpsborg 08, men hadde også en plan som overbeviste Sondre. Den inneholdt noen av de samme elementene som gjorde at han gikk til Sarpsborg.

Det er en av lærdommene i denne historien. Den handler om valgene som unge spiller tar sammen med sine foreldre og rådgivere. Å velge en klubb der utsiktene til å spille er store, treneren er involvert i prosessen – og du får et godt inntrykk av hele klubben.

Sondre snakket om gode «vibs» da jeg intervjuet han til boka Løkka lever tidligere i sommer. Vibbene var gode både i Sarpsborg og Twente. Og i ettertid mener han valgene var gode.

Historien om Sondre går først og fremst inn i den til dels betente debatten om talentutvikling i norsk fotball, der tidlig spesialisering, topping og profesjonalisering virkelig får opp temperaturen. Den har også truffet Østfold med forsøk på privatisering i barne- og ungdomsfotballen. Også innenfor klubbene er det mange som tøyer og strekker for å kunne «satse» så profesjonelt som mulig.

Sondre Holmlund Ørjasæter kom seg til toppfotballen på en annen måte. For ham var en binge på Gaustad i Oslo en viktig arena for utallige timer med lek, teknikk og spontanitet. Der kunne han drible de yngste når han selv var den eldste, mens han lærte andre deler av spillet når han var sammen med flere år eldre gutter.

Sondre beskriver selv hvor inkluderende dette miljøet var, og hvor absurd mange timer han hadde der. Når han i dag utfordrer backer i Æresdivisjon, er det ikke vanskelig å se sporene tilbake til denne typen fotball.

Historien hans blir særlig interessant fordi han ikke bare var et barn av løkka. Han var også en del av et sterkt satsingsmiljø i Lyn, på den tiden en klubb på nivå 4 i norsk fotball. Nivået var høyt og mulighetene store.

Sondre Ørjasæter var en del av et sterkt satsingsmiljø i Lyn. Men han gikk lei av en hverdag med mer struktur, taktikk og alvor.

For mange spillere var dette den ideelle veien videre. For Sondre ble det annerledes. Satsingen ble utpreget, flere nye spillere kom inn og hverdagen fikk mer struktur, taktikk og alvor. Det ble for mye. Gleden forsvant. Sondre sluttet på laget, og for en periode også med fotballen. Han falt også inn i et miljø som ikke var spesielt konstruktivt.

Det er her historien hans blir så verdifull. For vi liker fortellingene om dem som tåler alt, vil mest og trener mest. Sondres erfaring peker en annen vei. Noen ganger er det ikke spilleren det er noe «feil» med. Noen ganger passer miljøet rett og slett ikke, selv om det fungerer godt for andre.

Historien til Sondre minner oss om at et utviklingsmiljø ikke bare må vurderes ut fra kvaliteten på trenerne eller nivået på øktene, men også ut fra om spilleren faktisk har det bra der.

Vendepunktet kom etter at familien flyttet til Stryn i 2019. Der fant han et annet miljø, med mindre stress og enklere rytme. Sondre forteller at han kunne bli hentet med traktor av en lagkamerat for å kjøre til trening. Lenger fra hovedstadens mas og kjas er det vanskelig å komme.

Han fikk prøve seg i seniorfotball som 16-åring, mot voksne spillere, på slitte gressbaner og med en garderobekultur som opplevdes mer jordnær og fri. I boka beskrives dette som stedet der han fant tilbake til noe han hadde mistet: følelsen av at fotball er gøy. Det er et viktig poeng, ikke bare for unge spillere, men også for foreldre og trenere.

Veien videre gikk ikke gjennom mer alvor, men gjennom en hverdag som igjen ga rom for trivsel.

Foreldrene hjalp ham videre til Sogndal, der utviklingen skjøt fart. Senere kom Sarpsborg 08, og så Twente.

Men poenget er ikke bare at han tok steg. Det er at han tok stegene i et tempo og i miljøer som så ut til å passe ham bra. I Løkka lever beskrives også hvordan han i Twente opplever en klubb som ikke bare er opptatt av prestasjon, men av at han skal ha det bra som menneske.

Det er vanskelig ikke å se en linje her: Sondre lykkes best når fotballen fortsatt får lov til å være mer enn jobb.

Slik bør det også være i barne- og ungdomsfotballen. Ungene må få leke. For å sitere fra et intervju med Oscar Bobb, en av medspillerne til Sondre i Lyn-tiden. – Alvoret kommer tidsnok.

Basert på erfaringene fra lokalfotball i Stryn, og videre til Sogndal og Sarpsborg, er det flere ting å hente her. For det første at allsidig lek og uorganisert fotball ikke er romantisk pynt, men en del av forklaringen på hvorfor enkelte spillere får noe ekstra i spillet sitt.

For det andre at det ikke alltid er de mest strømlinjeformede utviklingsløpene som ender best. Og for det tredje at et miljø som gir trygghet, humor og spilleglede ikke er et alternativ til utvikling, men ofte selve forutsetningen.

Veier til toppfotballen kan være humpete og fulle av omveier. Sondre Holmlund Ørjasæter er et godt eksempel på nettopp det. Han måtte bort fra et lag og en fotballhverdag som ble for alvorlig. Han måtte til Stryn for å finne tilbake til gleden. Og først da kunne han ta stegene videre til Sogndal, Sarpsborg og Nederland.

Ikke at alle må gjøre som Sondre. Men at barn og unge som spiller fotball trenger rom til å finne sin egen vei. Noen tåler tidlig satsing. Andre trenger mer lek, mer tid eller et helt annet miljø. Historien om Sondre Holmlund Ørjasæter viser at det ikke nødvendigvis er et tegn på svakhet. Det kan tvert imot være begynnelsen på noe som varer.