- Karsten Warholm, Amalie Iuel og Elisabeth Slettum går inn i sitt siste mesterskap sammen i denne konstellasjonen under trener Leif Olav Alnes.
- Etter sesongen legger Iuel opp. Slettum fyller 40 år og bestemmer først til høsten om hun fortsetter.
Vis mer
– Der kan du ikke sitte.
VGs journalist er på vei ned i feil stol da Leif Olav Alnes (69) griper inn.
Alnes omtaler strukturen i treningsgruppen som flat. Sitteordningen er ikke det.
Stolen tilhører prosjektlederenprosjektlederenLeif Olav Alnes, om det var noen tvil..
Gjennom en årrekke har Vallhall vært det andre hjemmet til trenerlegenden Alnes og hans tre elever: Karsten Warholm (30), Amalie Iuel (32) og Elisabeth Slettum (39).
De kjenner hverandres vaner – og roller – ut og inn.
Nå går de inn i sitt siste mesterskap sammen. Etter nær ti år skal gruppen splittes.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Slettum har for lengst oppdaget at journalisten er på vei mot feil stol. Hun kunne ha advart, men lar være. Det er morsommere å se reaksjonen.
Det er et velkjent mønster her.
Warholm og Iuel kan diskutere en bagatell til det knapt finnes mer å si om den. Mens lydnivået stiger, googler Slettum seg gjerne frem til svaret, ifølge Alnes.
Hun bryter ikke inn. Først når noen omsider spør:
«Hva tror du, Elisabeth?»
Da kommer fasiten.
– Visste du ikke det engang? smalt det fra Iuel da diskusjonen med Warholm om filmen «The Odyssey» hadde gått fra kinokos til doktorgrad i filmteknikk. Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
– Jeg ser på dette som et prosjekt der jeg er prosjektleder. Alle har ansvar for resultatene vi skaper – og resultatene lyver ikke, sier Alnes.
På merittlistenmerittlistenHar ett OL-gull, tre VM-gull og tre EM-gull, blant annet. er Warholm i en egen liga. I Vallhall er han bare Karsten.
– Karsten er så normal at det er lett å glemme hvor god han egentlig er. Det er enormt behagelig å omgås ekstremt dyktige mennesker som ikke må pisse høyest på treet i alle sammenhenger. Det blir slitsomt.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Flat struktur betyr likevel ikke at noe overlates til tilfeldighetene.
På trening følger utøverne alltid den samme rekkefølgen: Karsten. Amalie. Elisabeth.
Fra sidelinjen følger Alnes hvert drag og hver øvelse med notatblokken i hånden. På et tidspunkt tar Iuel affære: Hun napper brillene av prosjektlederen. De trenger en puss, mener hun.
Alnes er ikke overbevist om at det er nødvendig.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Synet på saken er forskjellig. Innsyn i de ferske treningstidene får VG uansett ikke.
Ett tall er han likevel villig til å dele: Warholms toppfart er målt til rett under 42 km/t.
Til sammenligning var Usain Bolt oppe i 44,72 km/t da han satte verdensrekorden på 100 meter i 2009.
Også Alnes’ læresetninger kommer i velkjent orden. På «Leif CollegeLeif CollegeUformelt kallenavn på treningsmiljøet rundt Leif Olav Alnes. Uttrykket ble først brukt av en av hans tidligere utøvere. Navnet spiller på Alnes’ rolle som både trener og mentor.», med hovedcampus på Oslos østkant, står flere av dem skrevet på veggene.
«There are no shortcuts to any place worth going.» Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Det er to dager til avreisen til EM i Birmingham.
Alnes har også med seg kona Kate og hunden Eiko. Den vesle pelsdotten tusler rundt som om han eier stedet – og passer på at ingen glemmer at han er der.
– Faen så han gneldregneldreÅ bjeffe høyt og gjentatte ganger, gjerne på en litt skarp og irriterende måte., den hunden der, melder Warholm på bredt sunnmørsk.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
I snart ti år har kvartetten fulgt den samme rekkefølgen og tilbrakt mellom 700 og 800 timer her hvert år, anslår de.
Etter sesongen legger Iuel opp. Slettum venter til høsten med å avgjøre om hun gyver løs på nok en sesong.
– Det er slutten på en epoke for oss, og det er alltid litt vemodig, sier Warholm.
Om noen skal overta Iuels plass i rekken, er foreløpig ikke avgjort.
– Det kan være en «win-win»: Noen som får komme inn og være med på enkelte økter, mens vi får litt yngre energi. Vi skal ikke se bort fra at vi henter inn noen til å trene med oss innimellom.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Først venter et siste mesterskap sammen. For Warholm handler Birmingham om jakten på et fjerde strake EM-gull.
I hans egen skyhøye målestokk har det buttet de siste årene. Femteplassen i VM i Tokyo i fjor var langt unna det han reiste dit for å oppnå, og på veien mot EM ble han slått tre ganger på rad av den brasilianske rivalen Alison dos Santos.
Så svarte han med seier og 46,61 under det siste Diamond League-stevnet i London – en tid som da var årsbeste i verdenårsbeste i verdenSenere slått av Alison dos Santos. .
Alison dos Santos vant på Bislett foran Warholm i juni. Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Alnes har innført en «deppefrist» på to timer. Deretter skal det som gikk galt, analyseres, legges bort og brukes til noe konstruktivt.
Både skuffelsen og revansjelysten synes godt på Warholm.
– Det er lett å merke det på ham. Han blir en litt annen versjon av seg selv, men vi ser også at det tenner en gnist i ham, sier Iuel.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
– Altså, han hater å tape. Han synes det er skikkelig fælt. Der mange kanskje hadde gått og gravd seg ned, har han deppefristen til Leif. Da depper han i noen timer – kanskje et par dager hvis det har vært noe stort.
Deretter flyttes blikket fremover igjen.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Kvartetten ble ikke satt sammen tilfeldig. De er «håndplukket».
Slettum var først. Når EM i Birmingham åpner 10. august, er det på dagen 20 år siden hun mesterskapsdebuterte i Göteborg.
Den gangen var hun 19 år og løp 200 meter. På månedens siste dag fyller hun 40 år, konkurrerer på 400 meter hekk og er klar for sitt sjette utendørs-EM.
Det var også i Göteborg hun ble kjent med Alnes. Han hjalp henne under oppvarmingen, Slettum satte personlig rekord – og likte samarbeidet så godt at hun flyttet til Oslo for å trene med ham to år senere.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Warholm kom inn i 2015. På den første treningsleiren på Tenerife i januar 2016 spurte han Alnes hvor fort treneren trodde han kunne løpe 400 meter hekk.
Den personlige rekorden var på det tidspunktet 51,09.
Alnes svarte 48,50. Warholm trodde først at han mente 49,50 – og deretter at 48,50 var et mål for hele karrieren.
Nei, presiserte Alnes. Det var målet for den kommende sesongen.
Warholm svarte med å ikke snakke mer til ham den kvelden.
– Han tenkte dette var helt hinsides, gliser Alnes.
Åtte måneder senere løp han på 48,49 i kvartfinalen i Rio-OL. Siden har Warholm senket tiden til 45,94.
En 20 år gammel Karsten Warholm under OL i Rio de Janeiro i 2016. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Det var også i Rio at Amalie Iuel kom inn i bildet.
Alnes ble bedt om å følge henne opp under OL og ga henne to alternativer: Hun kunne bestille hjelp «à la carte», ved behov – eller bli med for fullt.
Iuel valgte full pakke. Hun spiste alle måltidene med dem, ble med på treningene og kjente raskt at hun hadde funnet et miljø hun ønsket å tilhøre.
Men invitasjonen gjaldt i utgangspunktet bare OL. Før hun forlot Rio, måtte hun derfor finne ut om de ønsket å ha henne med videre.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Ti minutter før bussen skulle gå, tok hun mot til seg. Iuel stotret og stammet så mye at Alnes skjønte hva hun ville spørre om – og begynte å le.
– Det ble litt som en dating-situasjon. Jeg følte at vi hadde en skikkelig god forbindelse, men var redd for å spørre om jeg kunne begynne å trene med dem, ler hun.
Følelsen var gjensidig.
Iuel hadde fortsatt ett år igjen på college i USA. Da hun sommeren etter skulle flytte hjem etter elleve år i utlandet, gikk hun rett inn i gruppen.
Kvartetten var komplett.
– Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt i nærheten av like lenge uten denne gruppen.
Alnes, Warholm og Iuel i Rio i 2016. Foto: Vidar Ruud / NTB
– En enormt viktig kvalitet når du skal trene med noen som er best i verden, er mangel på sjalusi. Det visste jeg at disse tre hadde, sier Alnes.
Det har gitt en kombinasjon av beinhard prestasjonskultur og svært lav terskel for tull.
Når en øvelse gjennomføres, skal alt stemme. Mellom slagene kan Warholm og Iuel bruke et kvarter på å få en tennisball opp i en pappkopp – og oppføre seg som om utfallet er avgjørende for nasjonens ære.
– Karsten er litt som en irriterende lillebror. Jeg blir en mer barnslig versjon av meg selv når jeg er rundt ham, smiler Iuel.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Slettum tilfører det Iuel kaller en «lun balanse». Hun sier mindre, observerer mer og sitter ofte med svaret mens resten holder på.
Alnes står for historiene. At de andre har hørt dem noen (les: mange) ganger før, stopper ham ikke.
– Humoren min har først og fremst til hensikt å more meg selv. De andre får ta ansvar for sin egen, slår han fast.
Under humoren ligger en trygghet alle elevene trekker frem.
Før Iuel gikk inn i startområdet under OL i Rio, lovet Alnes «full backing» uansett resultat. Det er beskjeden han alltid sender med utøverne sine.
Men Iuel kjente ham ennå ikke godt nok til å vite om ordene ville stå seg dersom hun mislyktes. Hun kom fra et autoritært system i USA, hvor du fikk høre det dersom du presterte dårlig.
Så røk hun ut i forsøket.
– Da jeg kom ut etter å ha blitt slått ut, kjente jeg på en liten redsel. Én ting er å si det, en annen ting er å faktisk mene det og leve det.
Hun fikk svaret raskt.
– Heldigvis var det en god klem å få. Han strøk meg over håret de første timene.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Fem år senere, under OL i Tokyo, var hun utrøstelig etter å ha tyvstartet. Alnes ga henne to timer til å deppe. Deretter måtte hun enten klare å være sammen med Warholm uten at han følte behov for å trøste henne, eller holde seg unna leiligheten til han hadde lagt seg.
Hun tok seg sammen, spiste middag med ham og bidro til at forberedelsene gikk som planlagt.
Dagen etter løp Warholm inn til OL-gull og verdensrekord.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
– Det er som en liten familie der alle ønsker hverandre vel, sier Alnes.
Nå skal familien på sin siste mesterskapsreise i denne utgaven.
Iuel forsøker å tenke minst mulig på at Birmingham blir hennes siste mesterskap. Hun er bedre enn noen gang og har medaljemuligheter både individuelt og på to stafetter.
For første og siste gang skal hun også løpe en mesterskapsstafett sammen med Warholm.
Trioens program i EM:
Warholm:
- Mandag 10. august kl. 22.40: Finale, 4×400 meter miksstafett
- Onsdag 12. august kl. 13.55: Semifinale, 400 meter hekk
- Fredag 14. august kl. 21.40: Finale, 400 meter hekk (ved avansement)
Iuel:
- Mandag 10. august kl. 22.40: Finale, 4×400 meter miksstafett
- Tirsdag 11. august kl. 11.45: Semifinale, 400 meter hekk
- Onsdag 12. august kl. 22.08: Finale, 400 meter hekk (ved avansement)
- Fredag 14. august kl. 12.35: Forsøksheat, 4 x 400 meter stafett
- Søndag 16. august kl. 22.33: Finale, 4 x 400 meter stafett (ved avansement)
Slettum:
- Mandag 10. august kl. 13.35: Forsøksheat, 400 meter hekk
- Tirsdag 11. august kl. 11.45: Semifinale, 400 meter hekk (ved avansement)
- Onsdag 12. august kl. 22.08: Finale, 400 meter hekk (ved avansement)
Vis mer
Blant lagkameratene på miksstafetten er Warholm og Henriette Jæger,Warholm og Henriette Jæger,Sistemann på laget er Andreas Ofstad Kulseng. som begge har klare medaljeambisjoner individuelt.
– Jeg kjenner på ansvaret. Jeg har ikke lyst til å sinke laget eller skuffe dem når de ellers har så gode medaljesjanser.
Warholm mener laget er godt nok til å sende henne hjem med «skikkelig metall i kofferten».
– Det er drømmen.
Selv skulle han helst sett at avskjeden ble utsatt.
– Egoistisk sett skulle jeg ønske at hun holdt på lenger. Hun gir seg på topp, men hvis man gir seg på topp, vet man egentlig at det er toppen?
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Slettum har på sin side ikke bestemt seg. Hun drives fortsatt av følelsen av at hun kan løpe raskere.
– Jeg hadde nok ikke holdt på så lenge hvis ikke hverdagen var så bra.
Det er nettopp hverdagen Iuel kommer til å savne også. Skravlingen på vei til trening. Diskusjonene. De dårlige vitsene. Tennisballene som på død og liv skal opp i pappkoppen.
Warholm kommer til å savne energien og konkurranseinstinktet til lekekameraten.
– Alle prestasjonsgrupper burde ha en Amalie. Hun er uerstattelig, sier Alnes.
Prosjektlederen blir svært overrasket dersom Iuel henter stolen sin og forlater Vallhall for godt.
– Jeg tror ikke vi mister henne. Jeg tror hun bare legger opp.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VGProgram og sendeskjema: EM i friidrett 2026