Du befinner deg i en dunkelt opplyst katakombe. Et grotesk monster med grønne øyne, kalde og søkende som laserstråler, kommer mot deg med sine lange, utstrakte lemmer som levende samuraisverd. Du forsøker å stikke det med en sløv kniv. En fatal beslutning. Monsteret spidder deg. Smerte. Hvitt lys. Gjenfødelse.
Du prøver igjen. Denne gangen gjemmer du deg i en liten krok. Monsteret trasker sakte videre, de tynne edderkoppbeina kiler deg i det svette ansiktet, bare millimeter unna. Du har overlevd. Men bare noen sekunder lenger enn forrige gang. I samme øyeblikk som du forlater skyggene, blir du spiddet igjen. Mer smerte. Hvitt lys. Gjenfødelse.
Basert på denne beskrivelsen kunne man kanskje tro at The Drifter var et vanskelig Soulslignende spill. Eller et survival horror-spill. Men nei. Det er noe så enkelt som et godt gammeldags pek-og-klikk-spill, og et utmerket et av slagsen.
Dette er en annonse:
Det er store ord, men The Drifter viser hva det er verdt fra første sekund. Spillet begynner med at vagabonden Mick Carter ankommer hjembyen sin i en godsvogn for å delta i morens begravelse. Da de kommer frem til vannkanten, blir bilen plutselig angrepet av Sam Fisher-lignende spesialstyrker, og Carters medreisende blir gjennomhullet av kuler. Det slår stort sett an tonen.
The Drifter er ikke redd for å sjokkere, og det tar ikke lang tid før Carter selv lider en forferdelig skjebne. Han blir tatt til fange, bundet til et anker og kastet i det kalde og skitne havnebassenget. Som spiller forsøker du desperat å finne en løsning, men uansett hvor mye du klikker, er det ingenting du kan gjøre. Skjermen går over i svart. Carter dør.
Og så vekkes han til live igjen i et smertefullt lysglimt. Nå kan du løse ham, og spillet kan virkelig begynne.
De stemningsfulle skjermbildene mellom hvert kapittel gir spillet en nesten filmatisk presentasjon, til tross for den pikselerte grafikken.
Dette er en annonse:
Det sentrale mysteriet om hvordan du kan overleve din egen død danner grunnlaget for spillet, men først er det mer presserende spørsmål. Hvem ønsker deg død? Hvorfor forsvinner hjemløse på mystisk vis? Og hva skjedde med journalisten som agentene tok samtidig som de tok deg?
Første halvdel av spillet minner litt om 90-tallsklassikere som Gabriel Knight: Sins of the Father og Broken Sword: Shadows of the Templar. Ved hjelp av et kart kan du bevege deg mellom en liten håndfull forskjellige steder; den savnede journalistens kontor, din ekskones hjem, kirkegården og den nevnte vannkanten. På hvert sted befinner det seg vanligvis én eller to personer som du må prøve å manipulere eller distrahere. Den gretne graveren vil for eksempel ikke slippe Carter inn i morens begravelse, mens resepsjonisten i lokalavisen forsømmer alle sine plikter, bortsett fra én: å holde nysgjerrige besøkende ute.
Det er et standard pek-og-klikk-spill, men det gjør ingenting, for gåtene er både morsomme og ikke minst logiske. Ja, du må fortsatt tenke utenfor boksen, men bare litt. Som omstreifer er Mick Carter vant til å klare seg med begrensede ressurser, og du må ofte bruke de samme redskapene – for eksempel en termosflaske, en kniv eller en skrutrekker – til flere forskjellige gåter. Dette gjør gåtene mer realistiske enn i typiske pek-og-klikk-spill, der de ofte blir litt for MacGyver-aktige.
Presentasjonen virker heller ikke revolusjonerende ved første øyekast. Pikselgrafikk har dominert sjangeren siden begynnelsen av 2010-tallet, men sjelden har den vært så godt utført som her. Det skyldes ikke minst den effektive bruken av lys og skygge. Scenene er aldri statiske, og flimrende lys, supplert med effekter som regn og vind, skaper en stemningsfull presentasjon. The Drifter viser at man ikke trenger ray-tracing og fotorealisme for å skape stemningsfull og levende grafikk.
Presentasjonen av The Drifter er uten sidestykke.
Det som gjør presentasjonen enda mer imponerende, er at den aldri kommer i veien for spillingen. The Drifter dropper mange av støttefunksjonene som nyere pek-og-klikk-spill bruker, som for eksempel muligheten til å markere objekter eller et innebygd hint-system. Likevel satt jeg aldri for alvor fast, for viktige gjenstander og interaktive objekter er alltid godt synlige. Grensesnittet hjelper også til her. Hvis du allerede har undersøkt et objekt og det ikke er relevant for din videre fremgang, kan du ikke lenger klikke på det. I stedet blir markøren til et kryss, og du får en skriftlig observasjon i stedet for en muntlig replikk, en smart måte å begrense spillerens handlingsrom på.
Ellers er all dialog og alle observasjoner innlest med stor presisjon og innlevelse. The Drifter foregår i Australia, og den litt røffe australske dialekten passer perfekt til tonen i spillet. Spesielt Adrian Vaughan er helt enestående som vår hardt prøvede hovedperson, og hans mange gretne observasjoner mykes opp av en genuin varme som gjør Carter til en tvers igjennom troverdig og sympatisk karakter, til tross for hans mange feil og mangler. Alle stemmeskuespillerne gjør imidlertid en flott jobb, og jeg ble svært overrasket da jeg så i rulleteksten at det bare var 5-6 personer som hadde lagt stemme til alle karakterene. Spillets synth-soundtrack fortjener også stor ros, da det går hånd i hånd med spillets handling og atmosfære.
Selv det beste stemmeskuespillet kan ikke løfte et manus med dårlig dialog og dårlig sammenheng, men heldigvis er historien bare en annen parameter der The Drifter briljerer. Den starter som nevnt som en thriller, men sakte muterer handlingen og blir mer sci-fi-aktig, litt som The X-Files. Ja, til slutt sporer plottet faktisk helt av, men spillets forfatter klarer likevel å holde styr på alle trådene, og det er imponerende, for det er mye å holde styr på. Hvis jeg skal finne noe å klage på, mangler kanskje enkelte karakterer litt dybde, og historien flørter av og til med melodrama og klisjeer. Men alt i alt er dette en svært liten kritikk.
Sentralt i spillets plot står Mick Carters mystiske gjenoppstandelse i begynnelsen av spillet. Det viser seg raskt at dette ikke er noe billig engangsmirakel. Nei, Carter gjenoppstår igjen og igjen. Denne svært nyttige evnen er smart integrert i spillets gameplay, spesielt i de mange «boss-scenarioene», som er ekstremt pressede situasjoner der den minste feil kan føre til din død og umiddelbare gjenoppstandelse.
Med svært få mulige handlinger er det din oppgave å samhandle med de ulike hotspotene i riktig rekkefølge. Nei, det høres ikke veldig spennende ut når det beskrives så abstrakt, men i praksis fungerer det utrolig bra, og forhåpentligvis ga åpningen av denne anmeldelsen deg en liten forsmak på hva du kan forvente deg. Dialogen er kort, desperat og underbygger den ville handlingen når du for eksempel kaster deg ut av et vindu, hengende i en strømkabel med et mystisk monster i hælene. Du kommer til å dø mange ganger, men det er poenget, for gjennom dette lærer du av feilene dine og kan til slutt gjøre en perfekt utført flukt. Selv om det er en helt annen gimmick som lar deg oppnå perfeksjon, minnet det meg litt om Superhot.
I The Drifter står du ofte med ryggen mot veggen.
Det er vanskelig å ikke trekke en parallell til spillets utvikling, for The Drifter virker som et spill som har lært av pek-og-klikk-sjangerens mange feilgrep og deretter skapt en nær perfekt opplevelse. De Sierra-lignende dødsfallene hindrer ikke spillet, men løfter det til nye høyder, og de tåpelige gåtene som ofte punkterte innlevelsen i seriøse pek-og-klikk-spill, er her erstattet av polerte og logiske hjernevridere.
Av og til dukker det opp et spill som virker banebrytende uten nødvendigvis å introdusere noe nytt. I stedet tar spillet elementer fra andre lignende titler og blander dem sammen på en så dyktig måte at sjangeren som helhet tar et steg fremover. Vi kjenner dette fra åpne spill med Grand Theft Auto III eller FPS-sjangeren med Half Life 2. Nå har også pek-og-klikk-sjangeren fått et slikt spill. Å finne feil med The Drifter er like vanskelig som pikseljakt i klassiske pek-og-klikk-spill, og derfor fortjener det naturligvis høyest mulig karakter.
