Bokanmeldelse
Terningkast 3
Margreth Olin byr på vakre øyeblikk, men mangler både kjemi og fremdrift.
Jeg er historiker, journalist og forfatter. Har jobbet en årrekke i bokbransjenettstedet Bok365, både som journalist og redaktør. Står også bak SoMe-kontoen @historikersteenberg, som driver historieformidling til et bredt publikum.
E-post
Torsdag 6. august kl. 21:00
Margreth Olin er mest kjent som dokumentarfilmskaper. Etter fjorårets selvbiografiske romandebut om moren skifter hun nå spor. Den nye romanen er en litterær romance.
Handlingen er lagt til en vestlandsfjord, et landskap Strandingen Olin kjenner godt.
Her møter vi en navnløs kvinne som bærer på en tung sorg, idet hun gjenforenes med barndomsvennen, en mann som har det lite flatterende kallenavnet «Vandrepokalen».
Bokanmeldelse
«Utan språk for kjærleik»
Forfatter: Margreth Olin
Sjanger: Roman
Forlag: Oktober Forlag
Sider: 344
Pris: 429
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Utan språk for kjærleik»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Livet har ført dem i ulike retninger: Han ble værende på familiegården «inst i Vik», hun flyttet til Oslo. Urettferdig nok har de aldri vært single samtidig. Før nå.
Men klarer hun å slippe et nytt menneske inn i livet etter ektemannens død?
Forlaget lover en roman med høy temperatur. Og Olin byr på mye lengsel.
Men når de fleste kjærlighetsscenene tones ned eller hoppes over, blir det hele antiklimatisk.
Ingen kan ta fra Margreth Olin evnen til å skildre natur. Vestlandslandskapet er som en egen karakter.
Naturen er til stede i nær sagt alle scener og veldig sanselig beskrevet. Dette er et landskap Olin kjenner godt, og det merkes.
Romanen rommer også fine refleksjoner om nærhet, sorg og alt som kunne ha blitt.
Olin skriver godt om hvordan døden kan rive grunnen bort under et menneske, om hvordan et enkelt øyeblikk blir en uventet plottwist i livet.
Hvem er man etter det? I disse passasjene glir teksten ofte over i det poetiske, nesten som prosadikt.
Foto: Emilie Holtet / NTB
Problemet er at historien beveger seg for lite. Ofte står den faktisk lenge på stedet hvil, kvernende på de samme spørsmålene; Hvem er vi for hverandre?
Finnes det plass til en ny kjærlighet midt i sorgen?
Hva vil han, og hva vil hun? Hvis de virkelig var ment for hverandre, burde de ikke ha blitt sammen for lenge siden?
Det føles som man går i ring. Historien er rett og slett ikke stor nok til romanformatet. Som novelle ville nok fortellingen ha fremstått langt mer intens. I romanform blir den i stedet langdryg.
Dessverre heier jeg heller aldri på karakterene. Den mannlige hovedpersonen fremstår umoden, som den type mann Sabrina Carpenter advarer mot.
Den kvinnelige hovedpersonen forventer at andre skal lese tankene hennes.
Når romanen utelukkende består av hennes tvilende, indre monolog, enn på faktiske møter mellom de to, blir det vanskelig å bli ordentlig investert i kjærlighetshistorien.
Og når de først havner til sengs, er kjærlighetsscenene ofte mer pinlige enn pirrende. Når dialogen krydres med kallenavn som «villkatt» og «cowboy», bikker det tidvis over i det utilsiktet komiske.
Filmskaperne Margreth Olin og Joachim Trier i 2022 under Anders Jahres kulturpris. Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Forlagets løfte om en «het» roman innfris derfor bare delvis.
Spørsmålet er også hvem boken egentlig er skrevet for. Lesere som først og fremst trekkes mot naturskildringene og sorgtematikken, kan oppleve kjærlighetshistorien som et forstyrrende element.
Romance-lesere, på sin side, vil trolig savne både fremdrift og kjemi. Romanen havner mellom alle stoler.
Kanskje er dette Normal People for et eldre publikum? Bare uten den psykologiske spenningen og den elektriske kjemien i Sally Rooneys roman.
Romanen finner heldigvis en mer følelsesmessig nerve mot slutten.
Når hovedpersonen endelig våger å åpne seg for sorgen, slipper teksten taket i de endeløse grubleriene og blir langt mer rørende.
Men det kommer for sent.
«Utan språk for kjærleik» er en roman med vakre øyeblikk og en sterk idé, men utviklingen gjør at det er vanskelig å forsvare romanlengden.