«Det som skjer i Arendal, blir i Arendal», sies det, og alle ler. Men bak vitsen ligger noe vi sjelden snakker høyt om. 

UTROUKA? Kronikkforfatteren mener det skjer for mye utenomsportslig under uka da «alle» i norsk næringsliv fyller gatene i Arendal, her fotografert i fjor. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Hvert år i august fylles Arendal med politikere, næringslivsfolk, journalister og ildsjeler. Det ryktes, det spøkes, det hviskes: «det som skjer i Arendal, blir i Arendal.» Alle ler litt av det. Men bak vitsen ligger noe vi sjelden snakker høyt om: hvor mange forhold som får en skade den uka som aldri helt gror igjen.

Det paradoksale er at vi reiser til Arendal for å styrke tillit, men noen bruker akkurat den samme uka til å ødelegge sin egen.

Arendalsuka kaller seg selv Norges demokratifestival. Målet, sier arrangørene selv, er å styrke tilliten til demokratiet – å samle folk ansikt til ansikt, på tvers av ståsted, for å bygge noe felles og sterkere. Hele uka fylles av ord som fellesskap, samhold, ansvar, tillit.

Og midt i denne uka, under akkurat de samme paraplyene, skjer det motsatte i det små: tillit brytes. Ikke mellom institusjoner, men mellom to mennesker som en gang lovet hverandre noe. Vi bygger tillit på hovedscenen og river den ned bak et telt. Ingen sier det høyt, men mange av oss som jobber med par vet at det skjer, år etter år.

Jeg har jobbet med par i 16 år, og jeg kan si det rett ut: et svik er noe av det mest inngripende et menneske kan gjøre mot et annet. Det handler ikke bare om én kveld. Det handler om å rive i stykker den tryggheten en hel familie er bygget på.

Den som blir sveket, mister ikke bare tilliten til partneren sin. De mister ofte tilliten til egen dømmekraft – «hvordan kunne jeg ikke se det?» Barna kjenner uroen, selv når ingen sier noe direkte. Og selve følelsen som utløste det – den søte, forbudte, bekreftende følelsen i et svakt øyeblikk – står i så voldsom kontrast til det den etterlater seg: år med mistillit, uttrygghet og et forhold som kanskje aldri blir helt det samme igjen.

«Nytelsen varer et øyeblikk. Regningen betaler familien i årevis.»

De fleste av oss har en intensjon om hvem vi vil være. Problemet er at vi ofte legger den intensjonen igjen på kjøkkenbenken når vi pakker kofferten. I feriemodus, i festmodus, i «dette teller ikke»-modus, slutter mange å navigere etter kompasset sitt – akkurat når de trenger det mest. Et kompass er ikke til pynt. Ha en klar intensjon før du drar, og hold den med deg gjennom hele uka.

«Kompasset ditt har ingen nytte om det ligger igjen i skuffen hjemme. Ta det med i kofferten din.»

Dette handler ikke bare om din egen intensjon. Det handler om hvordan vi ser hverandre som kolleger i Arendal. Når noen «tar litt av» – flørter for tydelig, drikker for mye, glir inn i noe de kommer til å angre på – er det for lett å se en annen vei, humre med, eller heie fram. Gode kolleger lukker ikke øynene. De sier ifra, tydelig og varmt. Å være en god medspiller betyr å passe litt på hverandre – ikke som moralpoliti, men fordi et øyeblikks selvforglemmelse kan koste langt mer enn én kveld.

Å humre med er ikke lojalitet. Det er å se på mens noen gjør noe de kommer til å angre på resten av livet.

Noe av det klokeste par kan gjøre før en slik uke, er derfor en kort, trygg avklaringsprat. Ikke en mistenksom utspørring, men en ærlig samtale: Hva trenger vi å si til hverandre før jeg reiser? Hva er greit, og hva er ikke greit for oss? Hva er det viktigste for oss to? Prioriter tid til en slik prat, og det kan spare dere for år med mistillit. «Vi vil oss to – og vi tar vare på hverandre» kan være en avgjørende setning i kompasset ditt.

Hvert år møter vi mennesker som sitter igjen med anger etter akkurat en sånn uke. De trodde bare de skulle kose seg litt, at det ikke betydde noe. Det gjorde det. Vi møter også dem som ble sveket, som lurer på om det finnes vei tilbake til tillit igjen.

Og svaret, gang på gang, er ja. Det finnes håp. Men det kommer ikke av seg selv – det kommer med en jobb. En bevisst, ærlig jobb, sammen, for å bygge opp igjen det som ble revet ned.

Håp er ikke noe man venter på. Det er noe man jobber seg fram til.

Derfor er min oppfordring, midt i en uke fylt med paneldebatter og nettverksbygging, gamle kjente, nye bekjentskaper, sene kvelder og et glass (eller to) for mye: Velg hvem du vil være denne uka – bevisst, ikke tilfeldig. Ha kompasset klart. Vær en medspiller de andre kan stole på. Snakk sammen før du reiser. For det er ikke Arendal som truer forholdet ditt. Det er alt det du ikke har sagt, ikke gjort, ikke prioritert – lenge før du satte deg på toget sørover.