Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På Gjøvik stadion runger musikken fra LFKs garderobe. En glad gjeng unge fotballspillere har tatt nok en skalp på vei mot et mulig opprykk. Jeg går rundt der, snakker med folk og smiler litt, kjenner litt på de følelsene jeg faktisk har for dette.

For det er dette jeg har ønsket meg – følge min klubb, klubben jeg spilte for fra jeg var fem år og til jeg var 20, fra miniputt i 1968 til A-lagsstallen i 1982, i håp om at jeg kan bidra med noe, bry meg litt, vise interesse, sette ting i perspektiv. Alt med et ønske om at Lillehammer kan komme seg på kartet for noe mer enn et fantastisk OL og en ishockeyklubb som stadig sliter.

I jobben min i VG gjennom 34 år var jeg alltid litt misunnelig på kollegaer som var fra Lillestrøm eller Tromsø eller Stavanger – for de hadde et topplag, et godt fotball-lag de følte litt ekstra for.

Jeg hadde LFK, langt nede i divisjonssystemet, en klubb selv lokalbefolkningen knapt brydde seg om.

Da jeg sluttet i VG etter å ha reist alle land og strand rundt etter idrettsfolk i 34 år, via 11 fotball-mesterskap og flerfoldige sesonger med Champions League-fotball, var det tilbake til røttene jeg ønsket mest av alt. Se og snakke og skrive om min lokale klubb. En klubb som hadde stanget i veggen, egentlig alltid, med noen få unntak.

Men noe er på gang. Det er ikke min ønsketenkning dette. Det ER virkelig noe på gang i Lillehammer-fotballen. For dette er et av de mest spennende, unge lagene i norsk fotball nå, med en snittalder på 19 år og med 90 prosent lokale spillere, som scorer mål for moro skyld. Som underholder de som gidder å se på, med en trenerduo på høyt nivå og med en giv i gruppa treningsmessig som ingen har sett før i Lillehammer Fotballklubb.

Det er også det beste laget, siden LFK/Faaberg-sammenslåingen rundt årtusenskiftet, som var en scoring eller to fra opprykk til 2. divisjon to år på rad.

Men for LFK-navnet alene, er dette trolig det beste laget siden det gode laget som i 1979 holdt på å rykke opp på nivå to og som kom til 4. runde i NM.

Lillehammer har arrangert tidenes vinter-OL, de har hatt verdenscup i hopp og langrenn flere ganger, hockeylaget vant NM-gull i 1994, og i en av mine første jobber i lokalavisa, vant både Søre Ål og Lillehammer Skiklub NM-stafettene (1982). De har hatt alpinister i verdenstoppen og skøyteløpere med VM-gull

Tenk om lillehamringen, i 200-årsjubileet i 2027, kunne få oppleve å ha et fotball-lag å være stolt av, den største idretten av dem alle.

For dem som hadde tatt turen til Gjøvik lørdag fikk i hvert fall se et fotballag som vil opp og fram, som har typene. Som keeper Dylan Da Silva som reddet da det gjaldt som mest før pause. Som kaptein Nathan Holder som vinner alle dueller da det gjelder som mest. Som har en spiss som virkelig leverer når han vet han må: Simen Hjerkinn Hammershaug steg til værs, mer sliten enn noen gang før, og headet inn 1-0 til LFK da det så ut som kampen skulle ebbe ut med 0-0, som ville vært et bra resultat for LFK.

I stedet ble det tre fortjente poeng, etter en god 2. omgang der LFK med en haug med tenåringer ikke vet når de er slått, ikke gir seg før kampene er slutt, som er bedre trent enn alle konkurrentene. Og som leder sin 3. divisjonsavdeling med sju poeng da 11 kamper gjenstår.

Det kan gi et opprykk, og et steg mot en drøm.

Min drøm lever i hvert fall i beste velgående.