Kommentar
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Enhver Rosenborg-supporter som så kampen mot Brann måtte bli glad. Kan noen huske sist laget spilte så fremoverretta, entusiastisk og offensivt?
Det var det som en gang i tida ble omtalt som «gladfotball». Hvis det minnet om noe, så måtte det kanskje være -81-utgaven, som var litt ustrukturert, sammenlignet med det som skulle komme, og som derfor tapte tittelen, men vant alle hjertene. Etter de fire første kampene med ny trener anser jeg det som bevist at klubben fortsatt har en spillerstall med stort potensial, når de beste spillerne blir plassert i de riktige posisjonene, og derfra blir oppmuntret til å orientere seg framover.
Pereira skal naturligvis spille angrepsback til venstre, og Jonas S. til høyre, og Selnæs skal styre fra midten som ingen andre i norsk klubbfotball kan, med teknisk høyskolerte Bomholt på den ene siden av seg, og løperen Fossum på den andre (når han blir skadefri igjen).
Laget har endelig fått en spiss som holder mål, og på kantene er det mye bra å velge i. Og ikke minst har laget sluttet med den tøysete ustrukturerte frispillingen bakfra.
Så enkelt var det altså å få ut potensialet på kort sikt: En trener som vet hva han holder på med. Kontrasten til fjorårets kamp i Bergen var stor, da Rosenborg, Norges største fotballklubb, kom til Bergen for å ligge bak og hyse, og håpe på det beste. Klubbens enøyde tilhengere hyllet laget og treneren da også, enda måten det ene poenget ble vunnet på var på grensa til skammelig for en klubb som Rosenborg.
Det som nå skjer kommer til å bringe klubben oppover tabellen, til trygg plass og vel så det. Men måten kampen i Bergen ble avsluttet på, viser hvorfor denne spillestilen neppe er veien til nye seriemesterskap. Klubben spiller ut ifra den omvendte parole; «Forsvar er det beste angrep»; gjenvinninger, aggressivitet, gjør alt for å holde ballen høyt i banen! Det er vanskelig å vinne seriemesterskap på den måten.
Du kan si det ligner på Klopps Liverpool, men sammenligningen holder ikke helt, fordi Liverpool hadde et offensivt grunnspill, eller om du vil; individuelle ferdigheter til å holde ballen i laget i lange perioder, som både Nils Arne og Ståle Solbakken har omtalt som «å hvile med ballen i laget».
Når spillerne ikke makter å holde trykket oppe, i perioder i kampene og i sesongen, er det ingen plattform å stå på. Du så det på slutten mot Brann. Du vil se det igjen. En seriemester må ha et solid grunnspill.
Freyr Alexandersson er mannen til å få fram entusiasmen og oppnå resultater på kort sikt. Hans spillestil er ypperlig for lag som skal slå nedenfra, slik det norske landslaget gjorde på 90-tallet. Jeg kommer på bare ett lag som har vunnet serien på den måten i moderne tid; Leicester. Etterpå gikk det som det måtte gå.
Derfor er ikke den veien som nå muligens er staket ut, eller som klubben mest sannsynlig har fomlet seg fram til, noen metode for å nå fram der Rosenborg hører hjemme: Alltid topp tre, som regel nummer en, og hvert år i gruppespill i Europa. De samme kreftene i og rundt klubben som nå hyller nytreneren, er de samme som til siste slutt forsvarte den forrige, enda det er mye som skiller den gamle og den nye. Alt er bedre nå enn for noen uker siden.
Men klubben er ikke på kurs dit den hører til; som den klubben Bodø/Glimt skal strekke seg etter og ha som mål å slå.