«Når jeg ser tilbake, tenker jeg at jobben min på mange måter handlet om å forhindre en ny EU-debatt».
Det skriver tidligere statssekretær Maria Varteressian i den ferske boken «Utenforlandet».
Ap-politikeren hadde ansvar for EØS i Utenriksdepartementet, og stiller i boken spørsmål om EØS-avtalen er nok som tilknytningsform til EU.
«Så lenge det politiske kompromisset om EØS har ligget fast i Norge, har behovet for å vurdere alternativer vært begrenset», skriver hun.
Ja, EØS-avtalen og de etter hvert ganske mange tilleggsavtalene har tjent Norge godt. Det var da også den entydige konklusjonen til Eldring-utvalget i 2004.
Men som Varteressian spør: Er dette den beste løsningen?
NY BOK: Maria Varteressian, tidligere statssekretær i UD, mener EØS-avtalen ikke er tilstrekkelig for Norge. Foto: Sturlason AS Polyfoto
EU anno 2026 er noe ganske annet enn det flertallet av de som stemte i folkeavstemningen i 1994 sa nei til. Samarbeidet er dypere og mer omseggripende. Stadig nye land er kommet til (mens ett stort land har trådt ut).
Kanskje står Island for tur. I tillegg til flere land på Balkan. For ikke å glemme det som er EUs viktigste prosjekt på mange, mange år: Et mulig ukrainsk medlemskap.
Vi er ved en ny korsvei i Norges forhold til Europa.
For EU er smått om senn i ferd med å lukke seg. Fremover blir det ikke like friksjonsfritt å være på utsiden, samtidig som vi er (litt) på innsiden.
Den dypt bekymringsfulle tollutfordringen, og ikke minst eksemplifisert med fjorårets ferrolegeringskrise, har vist til fulle hvor krevende det er å ha bare tåspissen innenfor i det som er det overlegent viktigste markedet for norske bedrifter.
Noen mener vi bør inn i EUs tollunion. Men regjeringen vil ikke åpne den døren. Heller.
LEDER AN: Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir. Foto: ALEXIS JUMEAU / AFP / NTB
Vi er gjennom EØS en del av det indre markedet, men utenfor EUs tollregime. Politisk er vi mer å regne som en lobbyist enn som en deltager i det europeiske demokratiet. Vi banker på døren og ber om en samtale.
Så tar de andre beslutningene. Som vi alle berøres av, hver eneste dag.
Sikkerhetspolitisk er EU dessuten noe helt annet enn i 1994. Etter Putins fullskalakrig og Trumps trusler mot Grønland og generelle Nato-lunkenhet, har sikkerhet blitt høyesteprioritet i EU-samarbeidet.
Sikkerhetsargumentet er et av de viktigste for Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir, som mener tiden er inne for et islandsk medlemskap i EU.
I slutten av august skal islendingene bestemme om forhandlingene med EU, med sikte på et medlemskap, skal gjenopptas. Det blir trolig en jevn affære.
Går Island til slutt inn, vil det oppstå en helt ny dynamikk i EUs fiskeripolitikk. Det kan få mye å si for fiskerinasjonen Norge.
SATTE PRESENDENS : Folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som i 1972 het EF. Nei-siden vant med knapp margin. Foto: SCANPIX / NTB
«EU-kampen», som det fortsatt kalles i Norge, står bom fast. Nærmest upåvirket av alle stormene som treffer oss samtidig.
De som er mot, resirkulerer gamle argumenter.
Mens de som er for – især de med mest makt – følger befalingen fra Humoretatens skildring av et foreldremøte der det skal velges nye FAU-representanter: Se ned, og hold helt kjeft.
Varteressians hjertesukk fra det indre livet i det Ap-styrte UD er derfor ikke særlig overraskende, selv om det isolert sett er en oppsiktsvekkende opplysning.
Både partiet og fagbevegelsen er delt på midten. Det er heller ingen særlige utslag på meningsmålingene.
Utenriksminister Espen Barth har varsomt antydet at EØS-avtalen kanskje ikke strekker til lenger, men det er blitt med antydningen.
STATUS QUO: EU-tilhenger Espen Barth Eide hegner om EØS-avtalen. Foto: Naina Helén Jåma / VG
EØS var ment som en midlertidig løsning og er så viktig for landet at ingen helt tør å åpne for et fullt medlemskap i EU av frykt for at den kan dras med i et eventuelt nei-dragsug.
Selv om også toneangivende Senterpartifolk tar til orde for at partiet bør oppgi motstanden mot avtalen.
Det er åpenbart noe stusslig over situasjonen. Vi er totalt avhengige av markedstilgangen, men vil ikke være med på å bestemme reglene.
Mens motstanderne skryter av at vi klarer oss helt fint utenfor EU, samtidig som de påstår at vi er for små til å få innflytelse innenfor EU.
Der står debatten, eller fraværet av debatt.
Et par småpartier forsøker å profilere seg som de som tør der andre tier, og noen få aviskommentatorer prøver med litt for jevne mellomrom å piske litt liv i debatten som EU-tilhengerne i regjeringen gjør sitt for å dukke unna.
Maria Varteressian konkluderer med at EØS-avtalen og de over hundre tilleggsavtalene ikke lenger strekker til, og erklærer at «Norges EU-øyeblikk er nå.»
Det kan hende det.
Men så lenge de syvende fedrene i huset legger lokk over den store samtalen om Norges forhold til EU, så forblir vi i kompromissets skjærsild, liksom i påvente av den endelige dommen.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.