Debatt, Selvmordsforebygging | Malin Hannesdatter Sunde mistet en søster til selvmord: – Hvordan fanger vi opp dem som lider i det stille?

I dag er Verdensdagen for selvmordsforebygging. En dag som for meg er en påminnelse om et sår jeg bærer med meg resten av livet: Jeg har mistet en søster til selvmord.

I fjor mistet vi 727 mennesker til selvmord i Norge. Det er nesten to hver dag.

Bak hvert tall finnes en mor, en far, en sønn, en datter, en bror, en søster, en kjæreste eller en venn. Bak hvert liv finnes et helt nettverk av pårørende. Sjansen er stor for at du allerede kjenner noen som er berørt.

De siste årene har vi kommet et stykke på vei i å bryte tabuer rundt psykisk helse. «Vi må snakke om det» og «tørre å være ærlige med hverandre» gjentas i det uendelige.

Likevel opplever jeg at tabuene lever i beste velgående. Det å sykemelde seg for psykiske plager føles fortsatt skamfullt, og mange kvier seg for å si høyt at de sliter.

Jeg tror en av grunnene til at man holder igjen er at så snart «katta er ute av sekken», blir man ofte behandlet som skjør – som om man kan gå i stykker av den minste ting. Folk blir rett og slett livredd for å trå feil og unngår deg.

Hvorfor føles det så vanskelig å nå ut til en som sliter eller sørger?

Trenger du hjelp?

• Snakk med noen: Du kan kontakte helsesykepleier på skolen, helsestasjon for ungdom eller fastlegen. De har taushetsplikt og kan hjelpe deg videre.
• Gratis og døgnåpen hjelpetelefon for barn og unge kan nås på 116 111

Andre relevante, nettbaserte tilbud kan være:

Likevel vet jeg jo at det hjelper «å snakke om det». Vi vet at de som åpner seg om selvmordstanker til noen de stoler på eller til en psykolog, er mindre i risikosonen enn de som holder alt for seg selv. De som har bestemt seg. De som har satt en dato. Kjøpt det de trenger. Skrevet brevet.

Utfordringen er: Hvordan fanger vi opp dem som lider i det stille?

Det finnes ingen enkle løsninger. Men vi vet at systematisk innsats på flere nivåer, over tid, redder liv. I dag får mange hjelp på legevakten der og da, men ofte uteblir oppfølgingen etterpå.

Å gjenkjenne en suicidal person kan være vanskelig, det gjelder både helsepersonell, lærere og kolleger. Derfor mener jeg kurs i «førstehjelp ved selvmordsfare» er viktig. De gir kunnskap om selvmordsadferd og konkrete verktøy når man står i møte med selvmordsfare, og er et enkelt og konkret tiltak for å få statistikken ned.

Det er for sent å redde søsteren min. Men det er aldri for sent å øke folks kompetanse, slik at færre trenger å bære det samme såret.

Dette innlegget er et samarbeid med Ung debatt.