– Det er en forståelse om at det ikke er lett å skrive om sex. Men jeg syns ikke det er vanskeligere å skrive om enn noe annet. 

Margreth Olin (56) sitter i en lys skinnsofa i de nye lokalene til forlaget Oktober like ved Oslo Rådhus. Hun snakker om sin nye roman, «Utan språk for kjærleik».

Det er en kjærlighetshistorie, og da var det naturlig for den anerkjente filmskaperen at det også måtte handle om sex. 

– Jeg skriver om et par som har kjent hverandre gjennom barndom og tenår. Så møtes de igjen, og da vokser det fram noe. Hovedpersonen i boka blir til slutt «helt makelaust» forelska. Det er utrolig fint, men det er også helt forferdelig å være så forelska, for man får nesten ikke sove, og man klarer ikke tenke klart. Jeg har en egen evne til å bli forelska på den måten, sier hun og smiler.

Hun fortsetter: 

– Og når man er forelska eller møter noen man har samme energinivå som, så vil man jo bare ligge med dem. Man setter seg ikke ned og har de dype filosofiske samtalene da. Det får komme etter hvert. 

Margreth Olin (56):

Norsk filmskaper og forfatter. 

Vokst opp på Stranda i Sunnmøre, bosatt i Gamlebyen i Oslo. Har to voksne døtre. 

Slo gjennom med dokumentarfilmen «Kroppen min» i 2002, som vant Amandaprisen for beste dokumentar. Det gjorde også filmen «Dei mjuke hendene» i 1999, «De andre» i 2012, og «Selvportrett» i 2022. 

Hun har også laget filmer som «Ungdommens råskap», «Barndom» og «Mannen fra Snåsa». 

Olin har vunnet en rekke priser for filmene sine, som ofte har skapt debatt. Både spillefilmen «Engelen» og dokumentarfilmen «Fedrelandet» var Norges Oscarkandidat i kategorien beste internasjonale film. 

Vis mer
Vis mindre

– Mest naturlige av alt

Faktisk mener Olin at vi burde snakke mer om sex. 

– Det er det mest naturlige av alt, og alle driver med det. Jeg tror vi har godt av å lese og snakke mer om det, sier hun. 

Likevel innrømmer hun at hun ikke vil at faren hennes skal lese den nye romanen. 

– Jeg har ikke behov for at han skal lese det. Han så heller ikke «Kroppen min» da den kom ut, og det er helt greit, sier hun og ler. 

Det var med dokumentarfilmen «Kroppen min» i 2002 at Olin fikk sitt store gjennombrudd. Den førte til en offentlig debatt om kjønnsroller, forfengelighet og skyldfølelse, og satte for alvor Olin på kartet som filmskaper. Siden da har hun gitt ut en rekke filmer, både dokumentarer og spillefilmer, og er nå en av Norges mest kjente og prisbelønte kunstnere. 

I Olins nyeste film, «Fedrelandet», som kom i 2023, følger hun sin 85 år gamle far på tur i fjellet rundt Oldedalen i Nordfjord, hvor han vokste opp. 

Like etter premieren av «Fedrelandet» fikk moren en alvorlig hjerneblødning og døde kort tid etter. 

Da skrev hun sin første roman, «Song til mor», som handlet om moren. 

– Da mamma døde skrev jeg fordi jeg trengte det. Jeg var så redd for at minnene om mamma skulle bli borte. Når jeg skriver, så blir det jeg skriver om virkelig. Det var som å gå inn i et rom, og så var hun der med meg, sier hun. 

I sluttprosessen av boka om moren, åpnet hun et nytt tekstdokument på pcen. 

– Jeg åpnet et nytt rom, og ville skrive om noe som er mye lettere, sier hun. 

DET SOM IKKE BLIR: – Det var en ungdomskjæreste av meg som ringte meg en gang og sa at han var i byen. Da jeg møtte ham spurte han om jeg ville flytte hjem til Stranda. Jeg sa nei. Da måtte jeg tatt med meg døtrene mine, som var i skolealder, og jeg hadde ikke rett til å ta de fra fedrene sine. Men hva hadde skjedd hvis jeg hadde sagt ja? sier Margreth Olin. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet

– Vil være tryggere

Utgangspunktet for det nye tekstdokumentet ble en scene fra hennes eget liv omtrent ett år tidligere. 

– Jeg lå i en seng med en vakker mann, det var midt på dagen, på sommeren. Og så sto han opp, og gikk ut av rommet. Jeg så ham stå der, og i det øyeblikket kjente jeg at det jeg kjente for ham var i ferd med å forandre seg, men at jeg ikke hadde noe språk for det. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til ham. Jeg var uten språk for kjærlighet, sier Olin, og legger til:

– Det ble utgangspunktet for romanen. Et levd liv, en godt voksen kvinne, som har hatt flere relasjoner, mange menn og til og med barn, og så kommer man til et punkt hvor man føler man ikke har et språk for kjærlighet. Hva er det? 

– Fant du det språket for kjærlighet? 

– Når man skriver en bok eller lager en film, så er det nesten som å begynne på et nytt hovedfagstudie. Du dykker inn i noe, og forstår noe mer av hva det er å være et menneske. Det påvirker livene til de som er med i filmene mine, og det påvirker også livet mitt, sier hun, og legger til:

– Og etter å ha skrevet denne romanen kjenner jeg at jeg vil være tryggere i mitt personlige liv på å si hva jeg trenger. Det er veldig frustrerende at hovedpersonen i romanen bruker så utrolig lang tid på å si hva hun trenger, og tørre å være ærlig. Det skal jeg bli bedre på. 

– Er handlingen i boka noe du selv har opplevd? 

– Nei, men jeg har mista nære til død, selvmord og til sykdom. Jeg har vært i relasjoner, og særlig én relasjon som jeg trodde skulle vare livet ut, hvor vi gikk fra hverandre. Så det å være i sorg og tap, det har jeg vært i flere faser av livet, både i 20-åra, 30-åra og 40-åra. Det har vært utrolig hardt for meg å erfare, og det er en erfaring jeg deler med utrolig mange. Jeg håper at jeg blir spart for det i 50-åra, sier hun, og fortsetter: 

– Hvis jeg ikke kan gjenkjenne de store emosjonene i livet, som sorg, savn, lengsel og avskjed, så er jeg ikke i stand til å portrettere det heller. Jeg kan ikke skrive troverdig om en kvinne i 40-åra som mister mannen sin brått uten å åpne mine egne rom. Alt det emosjonelle i boka er kjent for meg. 

EN NY TRYGGHET: – Livet har gitt meg noen overraskelser. Jeg har alltid hatt god sex, liksom. Men det blir jo bare bedre og bedre! Det visste jeg ikke, sier Margreth Olin. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet

Klar for en ny kjærlighet

Den kjente filmskaperen utelukker ikke at det kommer flere bøker fra henne i framtida. Men først skal hun ferdigstille sin nye film, som har fått tittelen «The Horse» på engelsk, men ikke har norsk tittel enda. Det er en film hun har tenkt på siden hun var 16 år, da hun først fikk hesten Fidel, som hun hadde i 29 år. 

Og så skal hun date litt. Romanprosjektet har nemlig gjort at hun har fått et nytt syn på dating og kjærlighet. 

– Overbevisningen jeg har hatt i yrkeslivet mitt har alltid vært så sterk. Hvis jeg bestemmer meg for et prosjekt, så blir det sånn. Da står jeg opp hver dag og gjør det som må til for at det skal skje. Jeg stiller ikke spørsmål eller tviler, det bare blir. Det skal jeg prøve å ta med meg over i kjærlighetslivet mitt, sier hun. 

– Hvordan da? 

– Hvis jeg møter et menneske så har jeg en tendens til å gi det all mulig tid og avvente den andres initiativ. Nå skal jeg være mye tydeligere, og si tidlig at jeg har tro på dette. Jeg gir alt. Men du må gjøre det samme. Og hvis ikke, så er det helt greit, sier hun, og legger til:

– I yrkeslivet mitt så er det som at jeg har et hus, der jeg inviterer inn fotografer og komponister og så får vi til noe der sammen. Det er et hus jeg er veldig trygg på. Men når det kommer til kjærlighetslivet mitt, så har jeg ikke en gang hatt en hytte! Nå kjenner jeg at jeg er voksen. Nå skal jeg få til dette her. Nå har jeg et hus. 

– Du er klar for å finne kjærligheten igjen?

– Ja. Det er ypperlig! Og nå vil jeg at den skal vare livet ut.