Fem vindturbiner i Blaker. Det er planen. Fem! Skal vi virkelig ofre natur, fugleliv og lokalmiljø for et prosjekt som i praksis er like nyttig som å varme opp hele Sørum med én vedkubbe?
Produksjonen er minimal. Når vinden stilner, er de verdiløse. Når vinden står på, presses strømmen ut av landet. Vi sitter igjen med naturødeleggelsene – men ikke billigere strøm.
Og for å gjøre galskapen komplett: Strømmen skal fraktes 13 kilometer i luftlinje fra Krogstad til Ausenfjeller. Nye master, nye sår i skogen, nye inngrep. For hva? Fem puslete turbiner som knapt merkes i energiregnskapet.
Dette er ikke energipolitikk, det er grønnvasking. Akershus Energi, Hafslund og Elvia tjener på gunstige skatteregler og nettutbygging vi andre tar regningen for. Politikerne klapper med og selger det inn som «grønt skifte». Jeg kaller det naturødeleggelse pakket inn som PR-prosjekt.
Og naturen – den blir taperen. Området er leveområde for kongeørn, en art som allerede sliter. Alle vet at vindkraftverk tar livet av rovfugl. Skal vi virkelig sette opp fuglekverner midt i hekkeområdene – for fem turbiner?
Det virkelig absurde er at vi kunne valgt noe helt annet. Et kompakt kjernekraftverk, et SMR-anlegg, kunne levert strøm nok til hele regionen i tiår fremover. Uten master. Uten fuglekverner. Uten å ødelegge Blakers skoger. Men det er visst mer fristende for politikere å jage symbolprosjekter og grønn applaus enn å faktisk løse energiproblemet.
Så la meg spørre: Skal Blaker ofres for at noen direktører kan sole seg i «grønn» glans, mens vi andre får ødelagt naturen vår? Eller skal vi kreve en energipolitikk som gir oss stabil strøm, lave priser og arbeidsplasser – uten å gjøre bygda vår til et industriområde?
Vindkraft i Blaker er ikke en satsing. Det er en hån.