Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.
Det fastslås i Grunnloven § 104. Det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 3. Det er ikke bare et fint prinsipp. Det er en del av det rettslige vernet barn har.
I skole, barnevern, helsevesen og andre tjenester og myndighetsområder som arbeider med barn, skal hensynet til barnets beste stå sentralt når beslutninger som berører barn tas.
Vurderingen skal kunne synliggjøres: Hva er vurdert? Hvilke hensyn er det lagt vekt på? Hvordan er barnets interesser veid mot andre hensyn?
Så, hva skjer når barnet møter idretten? Er idretten unntatt disse vurderingene?
Et jentelag på 11 år reiste til Piteå på turnering. Med på laget var ei jente på 10 år. Hun var dermed ett år for ung etter idrettens bestemmelser.
Det er et regelbrudd.
Men det er ikke hele historien.
Jenta hadde ikke noe annet lag i klubben å spille på. Det finnes ikke et tilbud for hennes årsklasse. Hun spilte allerede med 11-åringene, var moden nok, og godt nok rustet til å delta. Hun ønsket å være med laget sitt og venninnene sine.
Alternativet var å bli hjemme mens venninnene reiste på tur.
Vil idretten vurdere det enkelte barns beste?
Barnets beste betyr ikke at barn alltid skal få viljen sin. Det betyr heller ikke at regler kan settes til side fordi man synes de er upraktiske. Men når en avgjørelse berører et barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Da må barnets situasjon vurderes.
Og det er her det er vanskelig å se hvor vurderingen skjer.
I forkant av Piteå-turneringen gikk Troms Fotballkrets tydelig ut i media og informerte klubbene om regelverket. Det ble samtidig understreket at klubbene selv hadde ansvar for at lag og spillere oppfylte kravene, og at brudd på regelverket kunne få konsekvenser.
Etter turneringen kom det en ny sak om mulig bruk av for unge spillere i Piteå.
Det er helt legitimt at idretten håndhever sine regler. Det er også legitimt å reagere på regelbrudd.
Men hvor blir barnets beste av i denne sammenheng?
Barneidrettsbestemmelse nr. 5 åpner faktisk for at særforbund, i særlige tilfeller, kan gjøre tilpasninger i aldersgrensen. Slike tilpasninger skal godkjennes av Idrettsstyret.
Da er det legitimt å stille spørsmålet:
Er denne muligheten vurdert?
Og dersom den er vurdert – hvordan er hensynet til barnets beste veid opp mot hensynet til den generelle aldersgrensen?
For slik saken ble kommunisert i forkant av turneringen, fremsto regelverket som kategorisk:
- Ingen adgang til skjønn.
- Ingen individuell vurdering.
- Ingen mulighet til å se på det enkelte barns situasjon.
Regelen er:
10 år: nei.
11 år: ja.
Så enkelt.
Men, som de fleste vet: Barn er ikke så enkle.
Hvis reglene skal praktiseres slik de er kommunisert, kan man legge følgende til grunn:
- Regelverket ser fødselsåret.
Det ser ikke nødvendigvis:
- at det ikke finnes et annet lag
- at alternativet er å bli hjemme
- på barnets konkrete situasjon
- på hensikten med deltakelsen
Regelverket ivaretar heller ikke nødvendigvis barnets rett til å bli hørt.
Regelverket ser fødselsdato. Og det bør vi tørre å problematisere.
For dette handler ikke om å avskaffe aldersgrenser. De eksisterer av gode grunner. Vi skal ikke ha en barneidrett der voksne fritt kan hente inn spillere for å vinne.
Men det er forskjell på å skaffe seg et sportslig fortrinn, og å la et barn få delta fordi barnet ellers ikke har et tilbud.
Det er forskjell på å utnytte et regelverk, og å møte en virkelighet regelverket ikke har tatt høyde for.
Jentefotballen kan ikke behandles som om alle har like forutsetninger.
Mange klubber har små årskull. Det er få jenter å ta av. Lag må slås sammen. Spillere må flyttes mellom årsklasser. Noen ganger er det en kamp i seg selv å få nok jenter til å stille et lag.
Samtidig snakker vi høyt om at vi skal få flere jenter til å spille fotball, redusere frafallet og sørge for at de blir værende i idretten.
La oss for all del ikke glemme hvor vi bor.
Det blir et paradoks når ei jente som faktisk vil spille, ikke har noe lag i sin egen årsklasse – og likevel blir svaret at hun må bli hjemme.
Vi kan ikke både si at jentefotballen trenger fleksibilitet for å overleve, og samtidig ha regler eller en praksis som ikke tåler at virkeligheten er annerledes enn på papiret.
Det er lov å være uenig.
Det er også legitimt å kritisere et lags valg.
Men i kjølvannet av saken har det kommet pekefingre, karakteristikker og snakk som går langt utover selve regelverket.
Det bør vi også kunne diskutere.
For når voksne er uenige, må det være mulig å diskutere regler og valg uten at det utvikler seg til personangrep, uthenging, eller et klima som til syvende og sist rammer barna.
Barn skal ikke måtte bære konsekvensene av voksnes konflikter.
Derfor trenger vi en forvaltning av regelverket som tåler virkeligheten.
FOTBALLJENTER: Tegnet av lagvenninne i forbindelse med turneringsdeltakelse
Foto: Privat
Hovedregelen skal fortsatt være klar:
Barn kan delta i åpne konkurranser og arrangementer i Norge, Norden og Barentsregionen fra det året de fyller 11. Ergo: Barn spiller med sin egen årsklasse.
Men når regelverket samtidig åpner for tilpasninger i særlige tilfeller, må vi tørre å stille spørsmål ved om dette handlingsrommet brukes slik det er ment.
Det bør være en svært snever adgang.
Og for å være klokkeklar:
- Ikke for å hente inn bedre spillere.
- Ikke for å vinne turneringer.
Men for å unngå at et barn blir stående utenfor fordi det ikke finnes noe reelt alternativ.
For hva er poenget med å snakke om inkludering hvis systemet ikke har plass til barnet som faktisk trenger inkludering?
Hva er poenget med å snakke om barnets beste hvis ingen vurderer hva som faktisk er til barnets beste?
Og hva er poenget med barneidrett hvis vi voksne blir så opptatt av å håndheve reglene at vi glemmer barna som står midt i det?
Barnet skal ikke måtte passe inn i regelverket for å få være med.
Regelverket skal forvaltes – og være godt nok – til å håndtere virkeligheten barn står i.
Dét er forskjellen.
Og kanskje er det på tide at idretten begynner å stille seg selv det spørsmålet:
Er vi mest opptatt av å beskytte barna – eller av å beskytte reglene?