En gang hadde vi et fremragende landslag i fotball, rent formelt et av verdens beste, i henhold til FIFA-rankingen, som vi naturligvis ikke var. Vi hadde et lag som relativt kontinuerlig overpresterte, og kvalifiserte seg for to VM-sluttspill og ett EM-sluttspill. Vi fikk maksimalt ut av mannskapet. Nasjonen var i ekstase. Vi manipulerte oss selv til å tro at vi kunne komme til en kvart- eller en semifinale.

Det var litt som Guttorm Hansen sa om at de i vårdagene i 1940 fikk høre at britene hadde gått i land i Namdalen og kastet ut tyskerne. De visste det ikke var sant, men det var godt å høre det likevel. Vi kunne ikke være med til slutt i VM heller, men det var fryktelig artig å fantasere om det. Det hører idretten til; overoptimismen.

Denne gangen behøver vi ikke ty til den. For nå har vi et lag som det ikke finnes noen grenser for. Storseier mot Moldova kan ikke brukes som dokumentasjon for det, knapt nok 3-0 mot Italia. For i én enkelt kamp kan alt alltid skje. Når vi nå faktisk har et landslag vi aldri i etterkrigstida har sett maken til, men som NB! ennå ikke har kvalifisert seg for noe som helst, skyldes det grovt sagt tre forhold:

* Vi har offensivspillere i verdensklasse, ikke én, som vi kanskje har hatt før, men minst to, trolig tre, i tillegg til tre-fire-fem spillere på meget høyt internasjonalt nivå.

* Vi har ikke «modernisert» spillet som enkelte vil ha det til, for vi har holdt fast på de gamle dydene, først og fremst soneforsvaret, og kombinert en mer ballbesittende stil med hurtig spill i lengderetningen.

* Trener Ståle Solbakken har klart å skape et klima i laget som gjør at de største stjernene gleder seg til hver kamp, samtidig som de har utviklet en kultur i balansepunktet mellom gjensidig kravmentalitet og kameratskap. Det kan også omtales som toppidrett på norsk.

Så går det naturligvis ikke an å snakke om dette laget uten å nevne Erling Braut Haaland spesielt, selv om det samme kunne vært sagt om Martin Ødegaard, og langt på vei om Alexander Sørloth, selv om han kanskje var litt anspent mot Moldova. Haaland er muligens en spiss verden aldri har sett maken til, jeg gjentar; verden aldri har sett maken til, samtlige brasilianere, italienere, spanjoler og engelskmenn inkludert. Da har jeg ikke sagt at han er bedre eller mer komplett enn dem alle, men han scorer mål som ingen av dem har gjort, det er nå så, men fremfor alt løper han inn bak motstanderens backrekke som knapt noen andre noen gang har gjort, i en kombinasjon av enorm fart, brutal styrke og forbløffende timing. Han truer bakrommet hele kampen, uten å gå offside.

På tross av alt dette, og mye mer som kunne vært nevnt, er laget fortsatt ikke sikker på å kvalifisere seg for VM-sluttspillet. Det må vinne også de to neste kampene, mot Israel og Estland. Vi er naturligvis soleklare favoritter, men i fotball vinner det beste laget bare sånn cirka to av tre kamper. Det er spillets egenart, noen vil si sjarm – så lenge det ikke rammer eget lag.

På den annen side: Hvis vi surrer, eller mer sannsynlig; har uflaks, i en av de to kampene, og reiser til Italia for eventuelt å minst må ha uavgjort, så vil vi høyst sannsynlig klare det også. Mot Italia.

For vi snakker om tidenes beste norske landslag.

Som bare må bevise det i et VM-sluttspill.