Anmeldelse: The Cure på Øyafestivalen
The Cure brukte (for) lang tid på å nå et slags klimaks på Øyafestivalen.
KONSERT: Det er ikke full trøkk fra start når The Cure åpner en konsert. I et par minutter står frontfigur og grunnlegger Robert Smith (67) midt på scenen med et stivnet blikk og ser ut på publikum og opp i taket.
Det ser ut som han kjeder seg. Det blir ikke bedre av at det er «Alone» som åpner låtrekka – drøyt tre minutter med monoton, dronete musikk, før Smith proklamerer: «This is the end of every song that we sing». Vel, vel, han skal bevise at det ikke er helt sant.
Hvor:
Amfiet, Øyafestivalen
Tilskuere:
Ca 14.000
«»
«Plainsong», som var åpningssangen forrige gang de besøkte Øya, er byttet ut med «Alone» fra det to år gamle albumet «Songs of a Lost World». Pussig nok er det bare den og avslutningen «Endsong», som også avslutter den ordinære konserten før ekstranumrene, som er med fra bandets ferskeste, kritikerroste levering. Konserten består ellers av låter fra praktisk talt hele karrieren: Post-punk, synthpop, psykedelia, rock, indie. Mest av alt er de gothkulturens gudfedre. Likevel er det nesten ikke hardsminka goth-ere å se, kanskje med unntak av rett foran scenen.
Klovn eller monster?
Med bustete hår og leppestift som er dratt ut på sedvanlig vis ser Smith ut som en mellomting mellom en klovn og et monster hentet ut fra en Halloween-fest eller Tim Burton-filmen «Beetlejuice» (eller omvendt). Han har ikke en vakker stemme, men den kler på forunderlig vis låtene. Ikke kaster han bort tida på å snakke heller, med unntak av et «Takk, Norge» i starten og noen få setninger.
Det meste er ved det gamle, 50 år etter at bandet startet i West Sussex i England som Malice og Easy Cure – fra 1978 forkortet til The Cure. De er de samme fem som spilte på Øya forrige gang. Det var i 2019 (sjøl om du sikkert som meg trodde at det var «nettopp»).
SJFFEN: Frontfigur Robert Smith og The Cure på Øyefestivalen i kveld. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
God stemning
Med andrelåta «Pictures of You» blir det koselig i Amfiet. Lyden er utmerket. Det er kanskje i overkant stillestående, men musikken vogger liksom fram og tilbake og skaper den gode stemningen du skal ha på festival.
Det gjelder å bygge opp mot det« alle» vil ha. For – om du ikke er blodfan vil jeg tro at du kjenner noen få av sangene til The Cure, mens resten av materialet er ganske ukjent. Det betyr ikke at det ikke er interessant, det er bare ikke sanger som umiddelbart treffer deg.
Lever fortsatt
Det første høydepunktet kommer etter en tre kvarters tid i form av «In Between You» fra 1985 med disse illevarslende ordene: «Yesterday, I got so old / I feel like I could die». Robert Smith lever fortsatt i beste velgående. Og han har spart de beste bitene i Twist-posen til slutt. Selvfølgelig.
Men det tar for lang tid dit.
Lysshow
Visuelt hjelper det at det mørkner, så lysshowet kommer mer til sin rett. Men konserten blir i overkant programmessig og stillestående – og svekkes av en del langdryge transporetapper som er mest interessante for musikerne. Spesielt gjelder det «Endsong». Som altså ikke var slutten på konserten, det vet vi jo veldig godt. Publikum er ikke overvettes ivrige, men det er jo nå The Cure skal triumfere, med nydelige «Lullaby» som første ekstranummer. Fem låter til må absorberes før «Friday I’m In Love», den ultimate Cure-låten og den alle venter på, endelig kommer – og de blir for første gang møtt med et jubelbrus. Så følger «Close To Me» og endelig «Boys Don’t Cry». 28 låter er det tid til før lyset slukkes på scenen klokka 23.01. Goth nok!
Med mørket kom også lysshowet til sin rett, Foto; Frank Karlsen / Dagbladet
Dilemmaet rundt denne helt ok konserten er at det sitter utmerket musikalsk sett, fra et bunnsolid band. Intensiteten tar seg vitterlig opp godt over halvveis også, men likevel blir det for daft. Hvor er energien? De burde ha funnet en kur nå, etter 50 år. Men trivelig var det! For mange er det goth nok.