Ben Lerner: «Transkripsjon»

Ben Lerners (47) roman «Transkripsjon» er en oppvekker om menneskets utvikling i tekalderen.

KRITIKERFAVORITT: Ben Lerner har gitt ut flere kritikerroste romaner, blant annet «På vei fra Atocha stasjon», «10:04» og «Topeka-skolen». I tillegg til å være forfatter er han også litteraturprofessor ved Brooklyn College i New York. Foto: Beowulf Sheehan/Cappelen Damm

Ben Lerner er en amerikansk forfatter, kritiker og professor,
aktet i alle tre yrkesgrupper. Ved Brooklyn College, der han er ansatt, er han
æret med en tittel forbeholdt de høyest rangerte.

I «Transkripsjon» legger han menneskets plass i en verden formet
av den teknologiske utviklingen under lupen. Og ut av det kommer en helt
formidabel, monologdrevet roman om møter mellom mennesker med et variert
forhold til virkeligheten.

Roman

Forlag:

Cappelen Damm

Oversetter:

Thomas Lundbo

Utgivelsesår:

2026

«Lerner skriver med dystopisk vrede og overflod av innsikt»

Se alle anmeldelser

Fortelleren transkriberer

Fortellingen er plassert i munnen på en mann på 45 år på et
tog på vei til Rhode Island. Her studerte han, og var vitenskapelig assistent
til en tysk professor ved navn Thomas. Det er ham mannen er på vei til, for å
gjøre et intervju for et tidsskrift.

At intervjuet blir Thomas’ siste, fins neppe i fortellerens
tanker da han går av toget. At han mister mobilen i vasken på hotellrommet etter
en tannpuss, slik at den slutter å virke, lå heller ikke i planene.

Mannen blir tvunget til å møte Thomas uten mulighet til å ta
opp intervjuet. Det han sender det til tidsskriftet, er det skrevet fra en
rødvinsforringet hukommelse.

Fortelleren bor på Hotel Providence, som er tittelen på
bokas første del. I intervjuet med Thomas kommenterer fortelleren navnet på
hotellet, og Thomas sier at det hadde vært en god tittel. Blant annet dette gir
boka et tydelig metapreg. At «Transkripsjon» er ei bok fortelleren har skrevet
i etterkant av intervjuet og det som kom i kjølvannet av det, blir
sannsynliggjort av at nesten hele boka består av lange, sammenhengende
replikker.

Så fortelleren gjengir langt mer enn han forteller.
«Transkripsjon» er like mye en transkripsjon som en roman.

Et deepfake-intervju

I «[Hotel Villa Real]», bokas korteste del – og derfor,
tilsynelatende, bare en parentes – har fortelleren holdt et innlegg om Thomas,
som nå er død. Innlegget ble holdt på et museum og fulgt av en middag i Thomas’
ånd. Etter middagen legger museets kurator fram for fortelleren at flere har
reagert på at Thomas’ siste intervju var en «deepfake», som hun sier, en
forfalskning fra fortellerens hender. Thomas’ sønn Max uteble fra middagen på
grunn av det.

I tredje del, «Hôtel Arbez», bretter nettopp Max ut overfor
fortelleren om spesielt dattera Emmies spisevegring. Løsningen ble å la henne
spise foran skjermen – og med det har Lerner tegnet et originalt og sømløst generasjonsportrett
med teknologien som bakteppe.

I intervjuet med Thomas kommer fortelleren inn på et
teaterstykke med en scene med en overhead. Thomas ser på transparentene som
avanserte hulemalerier, men fortelleren kaller apparatet en primitiv skjerm. Overheaden
er både et framskritt og et tilbakelagt trinn i utviklingen, alt etter hvem som
snakker.

Så Thomas’ generasjon har lært at teknologien er et nyttig
verktøy. Fortellerens at den er en McLuhansk forlengelse av kroppen, et ekstra
minne i intervjusammenheng. Og fortellerens dattergenerasjon at livet er
ulevelig uten, siden Emmie, som nevnt, først spiser når Max og kona tillater
spising foran iPad-en.

Teknologi tilintetgjør

Teknologien har i «Transkripsjon» avansert, fra å være et
overskuddsfenomen til å havne på linje med de mest basale behovene våre. Det er
også her romanen viser seg fra sin mest dystopiske side.

Lerners lek med og
blanding av sjangere er like briljant som elegant.

Lerner lar fortelleren gå grundig til verks i halvlange
utlegninger i møte med kunsten hjemme hos Thomas. Senere tvinger han ham til å
høre på Max’ beretning om da huset han deler med kona og dattera kunne vært
Willy Wonkas andre hjem, slik godteriet hopet seg opp. Samme hva temaet er,
skriver Lerner med like mye dybde og teft for leserens interesse.

På det sjuende trinnet i trappen til Hôtel Arbez beveger man
seg over grensen fra Frankrike til Sveits. Et sted mellom hulemaleriet og overheaden
gikk mennesket over grensen for hva det kan tillate av teknologi uten å bli
spist opp – ja, tilintetgjort – av den. For hva er neste trinn, etter at
teknologien har gått fra å være en forlengelse av oss selv til å gripe inn i
livsfunksjonene våre?