«Ikke igjen», svarte mamma da jeg fortalte at gjerningsmannen var en utenlandsk islamist.
Publisert:
14. august 2026 kl. 09:38
Oppdatert:
14. august 2026 kl. 09:38
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
I kjølvannet av terroren i Berlin, migrantstrømmen i Ceuta og drapet på Maren Sømme har innvandring og islamisme igjen preget samfunnsdebatten.
Når en person gjør noe galt, blir vi muslimer bedt om å stå fram og ta ansvar, vise at vi ikke er onde. Vi må vise at vi ikke er som «dem».
Jeg husker jeg åpnet nyhetene for å lese om Berlin-saken med foreldrene mine. Da jeg fortalte dem at gjerningsmannen var en utenlandsk islamist, svarte mamma: «Ikke igjen».
Det tristeste med mammas «ikke igjen» er at vi allerede vet hva som kommer.
Før kommentarfeltene fylles opp, før debattene starter og før politikerne begynner å diskutere innvandring, vet vi at gjerningsmannens bakgrunn også kommer til å bli brukt mot oss som aldri har møtt ham.
Altfor ofte når en islamist eller en person med innvandrerbakgrunn står bak en kriminell handling, blir hele folkegruppen rammet og generalisert.
Folk legger ned blomster ved et midlertidig minnested etter den dødelige hendelsen under Pride-paraden i Berlin, 2. August 2026.
Foto: Christian Mang / Reuters / NTB
Jeg har kjent på det selv.
For to år siden var jeg på ferie med venninnene mine i Barcelona. Vi var ute og spiste middag og koste oss. Vi møtte noen menn fra Tyskland som slo av en prat med oss.
De to mennene spurte meg hvor jeg var fra. Jeg fortalte dem at jeg er fra Afghanistan.
«Alle tyskere hater afghanere», svarte de.
Det var brutalt å få den i fleisen mens jeg prøvde å nyte kvelden med venninnene mine. Jeg ble tom for ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
De visste ingenting om meg. Ikke hvilke verdier jeg hadde, hva jeg mente eller hvem jeg var. Etnisiteten min var nok for å bli plassert i en boks.
Jeg skrev nylig en kommentar om en annen debatt som har preget mediene i den siste tiden.
Kommentaren handlet om om en turgåer som oppfordret menn til å tenke på hvordan de oppfører seg rundt kvinner som er alene i skogen. Hudfarge var ikke et tema.
Likevel handlet store deler av kommentarfeltet under Tiktok-videoen om hudfarge og innvandring.
«Tikka masala», skrev noen.
«Hvilken farge er det på mannen i denne hypotetiske situasjonen?», spurte en annen.
Hva hadde hudfarge med saken å gjøre?
De så hudfargen min før de hørte argumentet mitt.
Foto: Tegning av Karl Gundersen
Terskelen for å delta i samfunnsdebatten kan bli høyere dersom minoriteter vet at hudfarge og religion vil bli brukt mot dem uansett hva de snakker om.
Da mister vi stemmer. Stemmer som fortjener å bli sett og hørt.
Jeg vil ha muligheten til å delta i samfunnsdebatten som individ og kjempe for sakene jeg brenner for, uten å bli gjort til en representant for islamister eller kriminelle innvandrere.
For det er ikke meg. Det er ikke mine handlinger, og det er ikke mine verdier.
Når en etnisk nordmann begår en forbrytelse, spør vi hva som fikk vedkommende til å gjøre det. Hva skjedde med ham? Hva var motivet? Hva førte ham dit?
Vi forventer ikke at naboen, kollegaen eller en tilfeldig nordmann skal ta avstand fra handlingen.
Når gjerningspersonen har muslimsk eller utenlandsk bakgrunn, blir spørsmålet langt raskere hva dette sier om «dem».
Jeg mener ikke at vi skal slutte å snakke om kriminalitet, islamisme eller problemer knyttet til integrering. Tvert imot. Dette er problemer som må diskuteres åpent og ærlig.
Hvorfor blir menn så provosert av kvinners frykt?
Men det er forskjell på å diskutere problemer og tildele kollektiv skyld.
Jeg kan være muslim og samtidig ta sterk avstand fra islamisme. Jeg kan ha innvandrerbakgrunn og samtidig mene at det finnes reelle integreringsproblemer.
Jeg vil at folk skal utfordre argumentene mine og fortelle meg når de mener jeg tar feil. Det er hele poenget med en offentlig debatt.
Men kritiser meg for det jeg faktisk mener og skriver. Ikke for handlingene til fremmede som tilfeldigvis har samme hudfarge eller religion som meg.
Jeg ber om å bli møtt som et eget individ.
For når ellers får jeg lov til å være bare Anahita?