Én kjørte inn i en bil, en annen ble påkjørt, mens en tredje fløy over styret.
Alle Aron Heggem Pedersens venner kom fra ulykkene med livet i behold.
– Jeg tenkte: «Hvor mange ganger kan det gå bra? Hva skjer den fjerde eller femte gangen?» sier moren May Sissel Heggem (42).
Hun snakket med Aron om risikoen.
«Det går bra med meg. Jeg kjører forsiktig», svarte han.
Men en kveld gikk det galt likevel.
Før var motorsykkelulykker korte nyhetsvarslinger på May Sissel og Silje Runas telefoner.
De kunne lese dem, føle med familien og gå videre.
Nå er de selv pårørende til offeret i en slik ulykke. Bak ulykkestallene finnes mange familier som deres.
I serien «MC-døden på norske veier» har VG kartlagt alvorlige motorsykkelulykker fra 2021 til 2025.
Tallene viser at 741 ulykker endte med at en eller flere personer på motorsykkel ble hardt skadet eller drept.
Av disse var 155 bare 16 eller 17 år.
I Isfjorden er avstandene korte og båndene tette. Alle kjenner alle, enten gjennom skole, fotball, arbeidsplass eller familie.
Og her, med fjellene tett på og Åndalsnes en kort kjøretur unna, vokste Aron opp.
Moren May Sissel og tanten Silje Runa Hoel (36) beskriver en gutt med sterke meninger, mye humor og stor omsorg for menneskene rundt seg.
– Han var egentlig alt, sier May Sissel.
For lillebror Brage Heggem Pedersen (14) var Aron ikke bare storebroren, men også en han kunne se opp til og støtte seg på.
Det var ofte Aron som skapte liv i en gruppe. Han tullet og tok plass, men sørget også for at andre ble dratt med.
Hvis noen sto litt utenfor, kunne Aron være den som gikk bort og tok dem med, forteller familien.
– Han var en gledesspreder, sier Silje Runa.
Fotball hadde lenge vært en viktig del av livet. Senere tok trening på treningssenter over. Det kunne han gjerne gjøre to ganger om dagen.
Aron hadde også begynt å engasjere seg politisk i FpU, og stilte opp på stand flere ganger. I tillegg var det å kjøre motorsykkel en stor del av hverdagen.
Etter konfirmasjonen begynte Aron på veien mot førerkortet.
I vennegjengen var lett motorsykkel vanlig. Nesten alle hadde en motorsykkel eller planer om å skaffe seg en.
Motorsyklene ble brukt for å komme seg til skole, trening og venner, men også for å kjøre sammen.
Etter en liten stund begynte ulykkene, ifølge familien. Flere av Arons venner krasjet i løpet av kort tid. May Sissel ble stadig mer urolig.
– Jeg var faktisk redd for at det skulle skje noe med Aron. Jeg var redd for at han skulle bli den det gikk verst med, sier hun.
Den 17. juni 2025 snakket May Sissel med sønnen på FaceTime. Aron var sammen med venner, og han var i godt humør.
Før de la på, så han inn i kameraet.
«Mamma, i elske d» sa han.
May Sissel svarte at hun elsket ham også.
Det ble den siste samtalen hun hadde med sønnen.
En halvtime senere fikk hun en telefon fra Arons far. Han fortalte at det hadde vært en ulykke.
Aron var død.
– Jeg hylte og falt sammen på gulvet, minnes May Sissel.
Hun var alene i Trondheim og slet med å å ta inn det hun hadde fått høre. En venninne kom til henne og kriseteam ble varslet.
May Sissel gikk frem og tilbake i leiligheten, ute av stand til å forstå at sønnen hun nettopp hadde snakket med, var borte.
Senere samme natt ble hun kjørt de fire timene hjem til Isfjorden.
Ifølge politiet kjørte Aron lettmotorsykkel og var den eneste som var involvert i ulykken.
Arons far er informert om at VG omtaler saken.
På armen har May Sissel tatovert Arons navn, slik han selv skrev det. Under står ulykkesdatoen og de siste ordene han sa til henne.
Også for Silje Runa ble natten uvirkelig. Hun var høygravid og lå hjemme og sov.
Samboeren hennes jobber i ambulansetjenesten og var blant de første som kom fram til ulykkesstedet.
Han begynte med livreddende behandling uten å forstå hvem den unge gutten var.
Så kjente han igjen gutten som lå der. Det var jo Aron.
Også flere av de andre som rykket ut, kjente familien. En av ambulansearbeiderne hadde barn som var venn med Aron. En av brannfolkene hadde vært treneren hans, ifølge familien.
– Alle kjenner alle. Det var helt absurd, sier Silje Runa.
Hun hadde selv stått Aron nær hele livet. Bare noen år tidligere var hun med på å feire konfirmasjonen hans.
Blant de 16 motorsyklistene mellom 16 og 24 år som ble drept mellom 2021 og 2025, var 14 gutter eller unge menn, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
I Isfjorden er lett motorsykkel en naturlig del av ungdomsmiljøet. For May Sissel er det vanskelig å skille motorsykkelen som ga Aron frihet og fellesskap, fra risikoen som fulgte med.
Silje Runa mener 16-åringer ikke alltid er modne nok til å håndtere en sykkel som kan holde høy fart.
– De tenker ikke alltid konsekvenser. Det skal være tøft, det skal være fart og lyd, og de tester grenser.
Hun ønsker bedre opplæring og mener aldersgrensen bør diskuteres. Samtidig vet hun at motorsyklene fyller en viktig funksjon for ungdom på mindre steder.
– Men kanskje man ikke trenger motorsykkel når man er 16. Det kan vente til senere.
Den første tiden etter ulykken gikk May Sissel inn overlevelsesmodus.
Telefonen ringte. Politiet skulle ha svar. Begravelsen måtte planlegges. Vennene trengte støtte, og lillebroren måtte tas vare på.
– Plutselig sitter du der og skal planlegge begravelsen til barnet ditt. Det er helt uvirkelig.
Hun tok på seg mange av de praktiske oppgavene. Det ga henne noe konkret å holde fast i. Kort tid etter dødsfallet fikk hun også se Aron.
– Han så ut som han sov. Jeg ville bare at han skulle våkne, sier May Sissel.
Hun ba ham flere ganger om å åpne øynene.
– Man skal ikke overleve barna sine.
Da Aron døde, var Silje Runa høygravid. Tre uker senere fødte hun sønnen Herman, fem uker før termin. Det var bare halvannen uke siden begravelsen.
Familien hadde vært samlet til grilling noen timer tidligere. Da vannet gikk, var Silje Runa hjemme. Resten av familien var ved Arons grav da de fikk beskjeden.
Plutselig ble sorgen blandet med et nytt liv.
– Det var veldig spesielt. Glede og sorg på samme tid, sier Silje Runa.
May Sissel husker at det var vanskelig å holde den nyfødte første gang. Hun var glad for å bli tante, men klarte ikke å ta det innover seg.
Etter ulykken følte hun seg tom og følelsesløs.
– Jeg hadde nesten ingen følelser igjen, forteller hun.
Søstrene sier de har fått et tettere forhold etter ulykken.
– Det endrer jo en familiedynamikk. Selv om det er en klisjé setter man mer pris på livet når man ser hvor fort det kan snu, sier Silje Runa.
For May Sissel er det fortsatt vanskelig å forstå at sønnen ikke kommer tilbake.
Aron satt sjelden hjemme. Han var på trening, med venner, på fest eller ute med motorsykkelen.
Derfor kan fraværet fortsatt kjennes midlertidig.
– Jeg føler at han fortsatt er her. At han bare er ute et sted.
En gutt med samme klær, en bevegelse i en folkemengde eller lukten av parfymen han brukte kan få henne til å skvette til.
– Da kan det føles som om han er her igjen.
Ved ulykkesstedet har vennene satt opp et bilde av Aron. Der står det nesten alltid lys og blomster.
Den første tiden kunne May Sissel passere stedet uten å registrere hvor hun var.
– Jeg glemte at det var der. Det var som om kroppen beskyttet meg.
Nå ser hun på bildet hver gang. Det samme gjør Silje Runa. Hver gang hun kjører forbi gir hun tommel opp, som et lite tegn til nevøen.
Familien har opplevd at noen trekker seg unna etter dødsfallet.
De vet ikke hva de skal si. De er redde for å gjøre sorgen verre eller stille feil spørsmål.
May Sissel skulle ønske flere bare kom bort. Hun trenger ikke at folk sier noe. Det kan holde med en klem. For henne er det ikke farlig å høre navnet til Aron.
– Det verste har jo allerede skjedd. Det blir ikke verre av at folk snakker om Aron.
Hun opplever tvert imot at stillheten kan være tyngre.
– Jeg snakker om ham som om han fortsatt er en del av oss. Det kommer han alltid til å være, sier May Sissel.
Familien har også beholdt humoren. De kan sitte sammen, høre på musikken hans og le av ting han pleide å si.
– Det var sånn Aron var. Han ville ikke at alt bare skulle være trist, sier Silje Runa.
Aron fikk bare en sesong på lett motorsykkel. På ettårsdagen for ulykken arrangerte Silje Runa en minnemarkering.
Venner og familie samlet seg for å se bilder og videoer, høre taler og fortelle historier.
På skjermen var Aron slik de husket ham: blid, morsom og inkluderende.
For May Sissel er minnene også blitt en måte å finne retning på.
– Når jeg skal gjøre noe, tenker jeg ofte: Hva ville Aron ha likt? sier May Sissel.
Svaret hjelper henne videre.
– Jeg hører ham nesten si: «Jeg har det bra. Bare lev livet ditt, mamma»
MC-DØDEN PÅ NORSKE VEIER
Sofie Runhovde Brændshøi
Journalist
Kontakt Sofie Runhovde Brændshøi