Vi er alle kjent med tragedien som inntraff høsten 2021 under innspillingen av denne filmen. Ifølge manuset skulle Alec Baldwins karakter Harland Rust avfyre en kule inne i en kirke i en bestemt scene, og filmfotograf Halyna Hutchins skulle fange det hele på kamera. Men kulen, som skulle være en attrapp, var en skarp kule som gjennomboret Hutchins og drepte henne, mens regissør Joel Souza (som sto ved siden av henne) også ble alvorlig skadet. Tragedien rundt Baldwins kjærlighetsbrev til spagettiwestern-sjangeren har overskygget det faktum at filmen i seg selv inneholder både godt skuespill basert på et velskrevet manus og utsøkt foto.
Takket være Yellowstone, 1883, Horizon og flere andre produksjoner der cowboyer, revolvermenn og voldelig død har stått i fokus, har westernsjangeren fått noe av en renessanse de siste årene, og Baldwins dramathriller Rust (som han visstnok skrev i 2019) forteller en historie som mangler originalitet, men som kompenserer med en vri og en slags skitten eleganse.
Vi følger Lucas, en gutt som havner i slåsskamp med en jevnaldrende gutt inne i den lokale landhandelen (Wyoming), brekker armen og dermed blir konfrontert med guttens far, som nå krever at Lucas skal jobbe av «gjelden» sin på ranchen sin, eller bli hengt i nærmeste tre. Lucas slipper slavearbeid, ettersom han verken startet krangelen i butikken eller føler seg skyldig i annet enn simpelt selvforsvar. I stedet plukker han opp sin døde bestefars gamle rifle og dreper den kompromissløse rancheieren. Da han blir etterlyst og truet med henging av byens sheriff, flykter han og slutter seg til sin lovløse bestefar Harland Rust (Baldwin), som har tenkt å ta Lucas med seg hele veien til Mexico for å unnslippe lovens lange arm. En gammel, blodtørstig mann uten skrupler og en ung gutt på flukt slår seg sammen og prøver å stå opp mot dusørjegere, røvere, innfødte amerikanere og Pinkertons i slutten av 1800-tallets Amerika.
Det er aldri like dystert og forferdelig som American Primeval, men det er ikke langt unna.
Rust I American Primeval blandes mørket og hensynsløsheten fra den amerikanske frontier med en følelse av desperasjon, håndtering av skyld og det å bli offer for omstendigheter utenfor ens egen kontroll. Unforgiven møter Deadwood med en dash av Open Range beskriver tonen ganske godt, og dialogen, skrevet av Baldwin, er troverdig gammeldags og har det barske, stoiske preget av et språk som er litt for kunstferdig for sitt eget beste. Baldwins arrete, gråsprengte skurk er først iskald og skruppelløs, men viser små glimt av varme overfor Lucas, mens særlig Vikings -stjernen Travis Fimmel gjør en minneverdig prestasjon som pastoren som er blitt en blodtørstig dusørjeger, og Josh Hopkins er god som den tøffe, men medfølende Sheriff Wood.
Dette er en annonse:
Baldwins ettersøkte morder er god, veldig god.
Rust er på ingen måte dårlig, tvert imot, den er stedvis veldig bra, men det er elementer ved regien som ikke helt fungerer. Karakterene får tid til å utvikle og definere seg, og skuespillet er som sagt intet mindre enn troverdig, men som tilskuer føler jeg dessverre absolutt ingenting for noen av dem. Jeg blir relativt fengslet av premisset, tonen og, fremfor alt, det vakre fotografiet, men jeg bryr meg egentlig ikke om hva som skjer med Lucas, Harland eller noen av de andre. Sånn sett hadde nok dette fungert bedre som en miniserie med kanskje tre ganger så lang spilletid, slik at jeg som seer kunne ha investert mer i Baldwins karakterer, som i motsetning til de fleste i sjangeren faktisk ikke er så stereotype som de pleier å være.
Den avdøde filmfotografen Halyna Hutchins er stjernen her, da hun filmer 1888 Wyoming (og området rundt) på en måte som gjør Rust til en svært vakker film. Naturlig lys, en effektiv blanding av nærbilder og pent klippede helbilder fungerer utmerket, akkurat som de gjør når det hetner til. Rust er verdt å se, selv om den ikke er så god som den kunne ha vært med tanke på manuset, og Baldwin er bedre som revolvermann enn jeg hadde forventet.