Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
I forrige uke la Institutt for samfunnsforskning frem sin store analyse av stortingsvalget 2025. Det har vært en markant høyredreining blant norske velgere, konstaterte forskerne.
Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg noensinne (23,8 prosent), ble størst på borgerlig side og gikk mer frem enn noe parti noen gang har gjort siden krigen (+12,2 prosentpoeng). Høyre gjorde sitt tredje dårligste valg siden partiet ble dannet i 1884.
Frps vekst var jevn og seig opp mot valget. De klarte både å bredde seg ut og ha en tydelig profil på områder velgerne var opptatt av. Alt ledet av Norges mest tålmodige partileder når det gjelder å gjenta budskap, Sylvi Listhaug.
«Det er en av de få strategiene Frp noen gang har klart å følge over tid», sa tidligere Frp-statsråd Jon Georg Dale i et panel etter rapportfremleggelsen.
Siden valget har Frp holdt på strategien og blitt landets desidert største parti på målingene. Det andre høyrepartiet derimot, har holdt på med mye forskjellig.
«FRENEMIES». Frp-leder Sylvi Listhaug og Høyre-leder Ine Eriksen Søreide under partilederdebatten på Arendalsuka. Foto: Ole Berg-Rusten / NTBVis mer
Høyre har byttet partiledelse. Den nye ledelsen har vært på lytteturné – og blitt anklaget for å være lite synlig. Partiet har forsøkt å være rampete og folkelig ved å fjerne drivstoffavgiftene sammen med Frp og Sp, men klarte ikke helt å stå i det.
Da Høyre-leder Ine Eriksen Søreide i forrige uke trakk en grense i sanden, relanserte ansvarlighet og gikk til angrep på Frp og Listhaug, gikk det et nærmest kollektivt halleluja gjennom kommentatorkorpset i mediene. Høyre hadde funnet tilbake til seg selv.
For all del, utspillet hadde noe for seg:
En usynlig partileder ble synlig. Høyre satte dagsorden for første gang på lenge. Og Søreide fikk markert at hun er sjefen i partiet. Det siste var et selvstendig mål for strategene, som vet at mange i partiet gjerne skulle sett at avgiftskuttene ble forlenget.
Men Høyres grunnleggende problem er ikke mangel på ansvarlighet – eller det kommentatorer til enhver tid mener er ansvarlighet.
Hvis valget i 2025 hadde vært en ansvarlighetskonkurranse, ville Høyre i det minste fått en hederlig andreplass etter Ap. Høyre ikke bare tapte valget, men gjorde det fra opposisjon, midt under en høyrebølge.
Ansvarlighet er viktig, men det er ikke et substitutt for politisk retning.
Ytterst få stemmer på Høyre fordi det ikke er Frp. Av den enkle grunn at en hel rekke andre partier er mye bedre på å ikke være Frp enn Høyre.
Ingenting tyder på at Høyre kan gjenreise seg selv gjennom debatter mot Frp, like lite som Ap blir store av å krangle med SV eller Rødt. En grenseoppgang er nok fornuftig, men ikke noe mer.
Et Høyre som ikke er ansvarlig og styringsdyktig, kan ikke overleve. Men hvis Høyre bare er ansvarlighet og styringsdyktighet, er det en oppskrift på å bli et teknokratisk, blodfattig og dørgende kjedelig parti. Også en dødslinje.
Misforstå meg rett: Det er selvfølgelig et marked i norsk politikk for et liberalt og ansvarlig sentrumsparti som først og fremst appellerer til lillavelgere i byene. Det partiet heter Venstre.
ANSVARLIGE. Statsminister Jonas Gahr Støre og Høyre-leder Ine Eriksen Søreide etter partilederdebatten i Arendal. Kanskje i samtale om ansvarlighet? Foto: Ole Berg-Rusten / NTBVis mer
Høyres grunnmur er å være et høyreparti. Før partiet kan vokse og bredde seg ut igjen, må den muren være på plass.
Med det mener jeg ikke et parti som lanserer tenk-på-ett-tall-skatteløfter etter prinsippet «jo større, jo bedre», vil privatisere alt som ikke er boltet fast til gulvet (inkludert bestemoren din) eller løper til ethvert bål i kulturkrigen med en kanne bensin.
Jeg mener et parti som fremmer verdier, ideer og standpunkter som mennesker til høyre kjenner igjen, på et språk folk forstår.
Som at hardt arbeid, innsats og risikovilje er bra for samfunnet, særlig når noen lykkes.
Eller at det meste av pengene politikerne bruker eller lover å bruke, faktisk kommer fra familier og bedrifter rundt om i landet – og resten fra fremtidige generasjoner.
Et parti som evner å si nei til gode tiltak fordi vi må beskytte det offentliges kjerneoppgaver. Som ikke mener «klima» er et magisk ord som tilsier at vi skal legge vekk alle normale forventninger om kostnad og resultat. Som snakker om frihet og ansvar, lov og orden, disiplin og læring i skolen, et sterkt forsvar, norske interesser og en realistisk utenrikspolitikk.
Du vet, slike ting folk og partier på høyresiden pleier å mene.
Den siste uken er ikke gjenreisingen av Høyre. For å parafrasere Winston Churchill, er det ikke engang begynnelsen på gjenreisingen. Men det er, kanskje, slutten på valget i 2025 og dermed slutten på begynnelsen av gjenreisingen.
Undertegnede var politiker i Høyre og statsråd fra 2013-21, men gikk ut av partiet da jeg startet i E24. Jeg deltok også i panelet etter fremleggelsen av rapporten.
Les også
RØE ISAKSEN: Listhaugs neste «makeover» 
Les også
RØE ISAKSEN: Ideen om et konservativt folkeparti