Bokanmeldelse«Elva som renner rundt livet»
Terningkast 4
Remi Skytterstad debuterer med en sterk, stri og særpreget roman som bærer med seg en historie vi ikke bør tie om.
Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.
E-post
Remi Skytterstad (f. 1992) er født og oppvokst i Tana. og underviser i pedagogikk ved universitet i Tromsø. Foto: Vidar Dons Lindrupsen/OktoberLørdag 15. august kl. 12:00
De siste årene har det kommet skarpe oppgjør med fornorskning, taushet og nedarvet skam fra samiske forfattere som Sigbjørn Skåden og Kathrine Nedrejord.
Er vi inne i en gullalder for litteratur om samisk identitet?
Remi Skytterstad styrker i hvert fall mistanken. «Elva som renner rundt livet» er lærd heimstaddiktning fra Tanaelvens bredder.
Anmeldelse
«Elva som renner rundt livet»
Forfatter: Remi Skytterstad
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Sider: 366
Pris: 449
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Elva som renner rundt livet»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Romanen beveger seg mellom tre tidslag:
I et portrettintervju fra 2025 møter vi den anerkjente dikteren Sabbe i Tana bru (bygda, ikke brua), mens gamle Mattis i brev til tvillingbroren Aslak ser tilbake på internatskoleårene på 1930-tallet. Gjennom manuskriptet «Historien, slik den ble oss fortalt» føres vi enda lenger tilbake, til 1716, da den unge reingjeteren Kvive møter noaiden noaiden En samisk sjaman eller åndelig leder som tradisjonelt har hatt en viktig rolle i samisk kultur og religion.Huika.
Det er i fortellingen om Kvive romanen virkelig får fart.
Han forelsker seg i den viljesterke Sárá, mens misjonæren Thomas von Westen (1682–1727), den såkalte «Samenes apostel», nærmer seg siidaensiidaen En tradisjonell samisk samfunnsstruktur eller bosetning, ofte knyttet til reindrift.
. Historien om Kvive er romanens høydepunkt og kunne ha vært en frittstående roman.
Den kristne misjonen skildres som et målrettet forsøk på å utslette en levende religion. Noaidenes trommer beslaglegges og forbys; offerplasser ødelegges og en hel kosmologikosmologiEn gren av vitenskapen som studerer universets opprinnelse, struktur og utvikling, men her brukt for å beskrive en helhetlig forståelse av verden i en kultur. stemples som djevelskap.
Von Westen minner om oberst Joll i J.M. Coetzees «Før barbarene kommer»: Den samme kalde vissheten om at overgrepene begås i sivilisasjonens navn.
«Vi mistet vårt slektskap til verden da vi begynte å tro at sjelen tilhørte mennesket alene», heter det i Kvive-fortellingen.
Romanen utforsker hvordan kristningen rammet tro, språk og slektskapet mellom menneske, natur og ånd. Følgene går i arv.
På internatskolen blir Máhtte og Ásllat til Mattis og Aslak, og norsken læres inn med bordbønn og spanskrør. Sabbe kaller det en «forførende tanke»: «At språket gir oss en unik forståelse av verden, som bare er vår.» I et dikt heter det skarpere: «for at en kultur / skal bli lik / må språket dø».
Mattis-brevene viser hvordan fornorskningenfornorskningenEn prosess hvor samiske folk ble tvunget til å gi opp sin kultur og språk for å bli mer «norske». rammer og ødelegger båndene i en hel familie.
Det er sterkt å lese om, men språket er for høystemt og gjentakende; brevene kverner på skyld, savn og fortielsen mellom brødrene lenge etter at poenget er forstått.
Mer underholdende og retorisk skarpe er partiene med Sabbe – vismann, bygdeoriginal og posør.
Han kaller finnmarkingene «den norske kronens ulydige sønner» og leverer en drepende dom over selvfiksjonen i samtidslitteraturen: «Hvis jeg er ute etter det ‘ekte’ og det ‘nære’, så går jeg på pub. Jeg går ikke i bokhandelen.»
Romanen insisterer på at Sabbe er en betydelig dikter, men diktene og utdragene fra verkene hans er til dels mer programmatiske enn briljante og bærer ikke berømmelsen han tilskrives.
Sabbe er likevel mer enn en posør. Han avfeier museer som «historisk taksidermitaksidermiKunsten å bevare og utstille døde dyr, her brukt metaforisk for å beskrive hvordan kultur kan bli «bevart» uten å være levende.». Tromma bak glass er ikke reddet, bare brakt til taushet: «Hele dens stillhet i glassmonteren er misjonens avtrykk.»
Her treffer han romanens nerve: «Vi sluttet å lage trommer fordi vi sluttet å tromme.»
Skytterstad skriver i mange toneleier, blander gammelmodig norsk med samiske ord som eadni og aetsji – mor og far – og leker med sjangre som brev, dikt, intervju og filmmanus. Formrikdommen imponerer, men helheten spriker.
«Elva som renner rundt livet» er en debut langt over gjennomsnittet. At elva av og til går over sine bredder, får så være. Den bærer med seg en historie vi ikke bør tie om.