AnmeldelseDagny på Øyafestivalen
Terningkast 3
Dagny serverer vellydende, men generisk popmusikk på Øyas siste kveld.
Jeg har jobbet som musikkjournalist og -kritiker siden 2005. Har bakgrunn som vaktsjef i NRK Lydverket og P3 Musikk, og skriver ukentlig om musikk i Musikkmagasinet Klassekampen. Har i tillegg anmeldt bøker i VG og litteraturtidsskriftet Vinduet.
E-post
Foto: Gøran Bohlin / VGSøndag 16. august kl. 00:00
Anmeldelse
Dagny på Øyafestivalen
- Sted: Tøyenparken, Oslo.
- Datoer: 12.–15. august 2026.
- Store navn og headlinere: The Cure, Nick Cave & The Bad Seeds, Lily Allen, Sombr, Dagny, Clipse og Underworld
Vis mer
Jada, det kan – og bør muligens – problematiseres: De siste fem årene har Øyafestivalen kun hatt kvinnelige norske headlinere på sin siste dag.
Fra Aurora og Sigrid via Gabrielle og Girl in Red til Dagny i kveld – man vet til en viss grad hva slags kortreist pop man får servert i Amfiet på lørdagskvelden.
Der konspiranoia-bloggere umiddelbart vil utbryte «feminisme!» som en forklaring på fenomenet, er nok sannheten adskillig mindre komplisert – det handler om en kombo av økonomi, tilgjengelighet og appell blant en yngre og mindre blasert målgruppe.
Foto: Gøran Bohlin / VG
Sånt blir det også minneverdige konserter av, som fjorårets nevrotiske maktdemonstrasjon fra Girl in Red ettertrykkelig beviste. Når Dagny Norvoll Sandvik (36) overtar stafettpinnen i kveld, er det imidlertid med et ganske annet utgangspunkt.
Dagny har nemlig gradvis beveget seg fra nokså ukomplisert og livsbejaende poprock til sleskere, mørkere og kåtere elektropop i løpet av sommeren.
Albumet «Dancefloor Erotica» er – som tittelen mer enn antyder – i knedyp gjeld til Madonna på sitt mest skamløse, men tromsøværingen lykkes til en viss grad med å etterlate sitt eget avtrykk på dansegulvet.
På Øya er det låter fra dette albumet som innleder seansen. Snutten «This is the Mantra», tittelsporet og «C’est La Vie» fyres av, med ivrige dansere rundt hovedpersonen, uten at det låter direkte overbevisende.
Foto: Gøran Bohlin / VG
Det hele oppleves snarere intenst innøvd. Og dermed temmelig livløst og kjedelig.
Situasjonen bedrer seg en smule med eldre kvalitetslåter som «Backbeat» og etter hvert «Heartbreak in the Making», og hovedpersonen gir det hun har – ikke minst på overbevisende versjoner av «Gosh» og den direkte vidunderlige «Rain».
Men til syvende og sist blir det en smule tynt og uforløst, dette.
Foto: Gøran Bohlin / VG
Foto: Gøran Bohlin / VG
Foto: Gøran Bohlin / VG
Eldre låter som «Love You Like That» og «Brightsider» – og nyere som «Turns Out I’m Not A Robot» og «Black Bugatti» – føles alle på hvert sitt vis som fyllstoff, før «Somebody» på forutsigbart uimotståelig vis runder av kvelden – i skarp konkurranse med Underworlds «Born Slippy» lenger nede i festivalområdet.
Dagny er definitivt inne på noe i det årsferske låtuniverset sitt. Nå gjenstår det bare å vise nøyaktig hvem hun er.
På Øyas siste dag forblir imidlertid det hele en smule uklart.