AUFs leder er i sosiale og alternative medier nok en gang i hardt vær.
Skjervø har tatt til orde for en debatt om ytringsklima, hvordan vi skal forholde oss til kommentarfelt og hvordan vi skal forholde oss til medier som Document.no.
Ikke for å være innbilsk, men jeg har selv deltatt i flere diskusjoner som typisk kan fremprovosere hatske reaksjoner.
Innvandring, integrering, kultur, islamisme, Ukraina, Greta Thunberg og PRIDE – for å nevne noe.
Flere av mine bidrag i debattene har også fått ganske stor spredning. Likevel har jeg, med ett unntak, aldri vært i dialog med offentlige myndigheter fordi presset mot min person har blitt for stort.
Verken Politiet, PST, domstoler eller andre. Unntaket var for øvrig etter at jeg var deltaker i «Nytt på nytt».
Utover hendelsen etter «Nytt på nytt» har jeg verken mottatt direkte trusler mot meg selv, eller andre rundt meg. Det går stort sett (relativt) rolig for seg i kommentarfeltene.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Det samme kan ikke sies om Gaute Skjervø.
Han går dessverre inn i en tradisjon av AUF-ledere som mottar store menger trusler og hatefulle meldinger. Siden Eskil Pedersens tid har AUF-lederne stort sett opplevd at trusler mot dem har endt med fellende dom.
Jeg tror ikke det gjelder noen av lederne i Unge Høyre.
I vår gikk AUFs generalsekretær gjennom mer enn 30 000 kommentarer rettet mot Skjervø for å sile ut hva som burde overleveres til Politiet og PST.
Det er bare en brøkdel av den oppmerksomheten som Gaute har fått gjennom vervet som leder av AUF.
Han har mottatt trusler mot seg selv, hans kone og hans ett år gamle datter, i et voldsomt volum.
Skjervøs bakgrunn som overlevende fra Utøya brukes også mot ham, noe som gir truslene en morbid dimensjon.
Noen tilskriver temperaturen i kommentarfeltene Gaute Skjervøs debattstil. Og tro meg: Den kan definitivt være provoserende.
Det har jeg opplevd utallige ganger i møte med ham, enten det har vært i et NRK-studio eller i en skoledebatt.
Gaute kan ha en provoserende fremtoning.
Han kan være, la oss si, retorisk kreativ.
Og han er ikke redd for å ta i.
Men er ikke dette egenskaper folk på høyresiden konsekvent har kritisert venstresiden for å mangle?
Foto: Martha Diaz / VG
Gautes stil er godt innenfor det som bør være en livlig debatt, og etter mitt skjønn til og med noe vi burde ha mer av.
Jeg velger ti av ti ganger en Gaute Skjervø som debattmotstander, enn dørgende kjedelige, tantete debattanter som retter pekefinger mot alt og alle.
Personlig kjenner jeg Gaute som svært trivelig, morsom og med et åpent sinn.
Han har aldri beskyldt meg for å være rasist, ekstremist eller for å bidra til radikalisering på ytterste høyrekant.
For øvrig i motsetning til en god del andre debattanter og politikere på venstresiden.
Når han i sommer løfter en debatt om Document.nos tilknytning til redaktørforeningen, redigeringen av kommentarfelt og hvordan vi skal regulere algoritmestyrte sosiale medier, blir han likevel møtt med at han ønsker å kvele offentlig debatt.
Det er urimelig.
Tvert imot bør vi lytte til de som har Urias post i samfunnsdebatten, uten at det gir dem en vetorett for hvilke tiltak som er rett.
Men når man hører hvilket volum folk som Skjervø mottar hat og trusler i, er det minste vi kan gjøre å lytte og forsøke å gjøre noe med det.
Hvordan vi skal forholde oss til kommentarfelt, algoritmer og hvordan vi opprettholder folkeskikk er et offentlig anliggende, selv om vi gjerne må være uenige om hvilke tiltak som fungerer.
For de aller fleste av oss, også de som er profilerte, er det (heldigvis) umulig å se for oss hvordan det enorme presset føles.
Da kan vi i det minste lytte til erfaringene fra folk som Skjervø og møte dem med en saklig debatt.
Dette innlegget ble først publisert på Ola Svennebys Facebook-side.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.