Biffprisene til himmels: – Har ikke mer å gå på

• Biffprisene i Norge har økt med 74 prosent på syv år.
• Storfeprodusent Jakob Volent foreslår å velge mindre kjente kjøttstykker som billigere alternativer.
• Produksjonskostnadene har nærmest doblet seg, noe som påvirker prisene.
• Å spise kjøttstykker som flanksteak og høyrygg kan være økonomiske og smakfulle valg.

Vis mer

– Skal vi ha en storfeproduksjon, så må jo prisen være der den er, sier storfeprodusent Jakob Volent.

På Holmsbu skinner solen. Langs landeveien finner du den ene gården etter den andre. Noen selger grønnsaker, andre kylling. Men det er storfe og biff som har kommet i medienes søkelys de siste ukene.

Oksen koser seg i solen. Foto: Fredrik Solstad / VG

Tall fra SSB viser at prisen på biff har økt med hele 74 prosent på syv år. Det har fått vanlige folk og politikeren Bjørnar Moxnes til å rase.

Det har blitt dyrt å kjøpe biff i Norge. På Værby Gård på Holmsbu er storfeprodusent og bonde Jakob Volent i fullt arbeid da VG kommer. Han tar seg tid i en ellers travel hverdag for å prate om det som så mange engasjerer seg i: skyhøye biffpriser.

Bonden må gå et par steg da kuen blir litt vel ivrig på bøtten med korn. Foto: Fredrik Solstad / VGIkke god butikk

Værby gård selger nærmere 60 prosent av sitt kjøtt til butikkene, mens resten går til egen gårdsbutikk. Det er ikke en voldsomt god butikk, ifølge ham selv.

– Vi har ikke mer å gå på. Norsk storfekjøttpris har i europeisk sammenheng vært omtrent som ellers i Europa, og til tider lavere. Men jeg synes vi må tenke litt annerledes, for det er ikke så enkelt.

Foto: Fredrik Solstad / VG

Han peker på spesielt to ting som gjør at prisene har økt.

• Produksjonskostnaden har nærmest doblet seg.
• Markedets betalingsvilje.

Foto: Fredrik Solstad / VG

Underveis i intervjuet hører man hønsekakling på avstand, mens border collien «Happy» vil hilse på de fremmede som har møtt opp på gården. Også katteunger og påfugler er nysgjerrige på det som foregår.

Volent har godt over hundre storfe på gården. Oksene er nå satt i fjøset, mens kuene er på beite. Fem minutter til fots fra gården finner vi et av Norges mest elskede dyr. Straks bonden frister med noen godbiter av typen korn, kommer de springende.

– De er litt skeptiske til dere, sier Volent og ler.

Happy følger nøye med på det som foregår. Foto: Fredrik Solstad / VGÉn av to påfugler på Værby gård. Foto: Fredrik Solstad / VGDyrere å drifte

Tilbake til biffprisene. Bonden sier at prisene for å drive storfeproduksjon har blitt høye. Alt koster penger, og mye av det. Med nærmest doble produksjonspriserproduksjonspriserTing som innebærer i produksjonkostnadene er for eksempel diesel, kraftfor, gjødsel, rundballer, GPS-halsbånd, plast til rundballer og maskiner. følger naturligvis prisen for det ferdige produktet etter.

Kuene stikker gjerne hele hodet inn i bøtten for å få mest mulig korn. Foto: Fredrik Solstad / VGPå denne pallen er det plast til rundballer. Hver palle koster opp mot 20.000 kroner. Det koster cirka 1000 kroner å produsere en ball. Foto: Fredrik Solstad / VG

– I Norge er vi veldig flinke til å bare kjøpe de gode stykningsdelene, og de er bare rundt fem prosent av dyret. Det finnes veldig mange andre deler på kua som er like gode og har en mye hyggeligere pris. Men de går bare til kjøttdeig.

Foto: Fredrik Solstad / VG

Med «gode» stykningsdeler mener han de tre «store»: entrecôte, indre- og ytrefilet.

– Uansett hvor høyt prisen settes, så selges det. Og det er begrenset tilgang på disse delene.

Han sier det er flere gode stykker som fungerer nesten like bra som biff. For å nevne noen:

• Flanksteak
• Høyrygg-filet
• Vegas strip
• Teres major
• Mørbrad
• Flatbiff

– Dette er jo stykker som er altfor lite brukt. Og prisen kan ikke sammenlignes med de dyreste stykkene, for det er mye billigere. Jeg vil oppfordre folk til å tenke litt nytt på kjøtt. Da kan kanskje tilgangen på det i butikken bli større, sier bonden.

Oksene følger nøye med på hva bonden holder på med. Er det mat? Foto: Fredrik Solstad / VGKilo etter kilo

Fem minutter unna med bil finner vi skjæringslokalet til Værby gård. Her møter VG Manuela (kona til Jakob) og to som bistår med skjæring. Manuela utdannet seg som kjøttskjærer i Østerrike. Værby gård skjærer nemlig alt kjøtt selv, etter at dyrene har blitt slaktet hos Nortura.

Inne på kjølerommet står de tre med skarpe kniver og flere hundre kilo rødt kjøtt. På seg har de plast, mens under har de på seg noe som kan minne om rustning fra gammelt av.

– Vi skjærer jo så mye mot vår egen kropp at dette er det tryggeste, forklarer Manuela.

Flere hundre kilo med kjøtt henger fra taket og er klar for skjæring. Foto: Fredrik Solstad / VG– Marmoreringen på kjøttet er svært viktig, forteller kona til Jakob. Foto: Fredrik Solstad / VG

Kilo for kilo tar de ut stykningsdeler: flatbiff, entrecôte og Vegas strip. Noe hives til det som skal bli kjøttdeig og karbonadedeig. Etter en liten stund må knivene slipes på nytt. Det er tross alt det viktigste redskapet de har.

– Jakob slipte ikke nye kniver til oss i dag, så da måtte vi bruke tid på det, sier en av de ansatte, som gir et stikk til bonden.

Under plasten har de som skjærer noe som kan minne om en gammeldags ringbrynje. Foto: Fredrik Solstad / VG

De viser frem alle de ulike stykkene som tas ut. Etter at det er skåret ut, vakuumpakkes det og settes prislapp på.

Her er det også navn på kjøttstykker mange ikke har hørt om.

Manuela gjør klar den neste skrotten som skal skjøres til flere hundre kilo med kjøtt. Foto: Fredrik Solstad / VG

– Hva er deres favoritter?

Høyrygg og høyryggfilet går igjen.

– Du må jo ikke alltid ha de dyreste. Det finnes mye godt kjøtt for en billigere penge, forteller kjøttskjærer Ole Christian Gruer.

Riktig debatt

Litt lenger østover finner du Dyster Gård, nærmere bestemt i Ås. Bonde og kjøtthandler Johan Bjørneby sier han forstår godt at debatten om kjøttprisene ruller i disse dager. Han forteller også at prisen til bonden har gått ned mens kostnadene har gått opp.

– Debatten er berettiget. Det har vært en stor økning i kjøttprisene, og jeg forstår godt at forbrukerne synes kjøtt har blitt dyrt. Men som bonde kjenner jeg meg ikke igjen i det. Det bonden får for et slakt, er i samme periode steget mindre enn konsumprisindeksen.

I likhet med Værby gård driver Dyster Gård en egen gårdsbutikk. Heller ikke der er det mye penger å tjene.

Johan Bjørneby. Foto: Privat

– Foreløpig er det ikke overskudd i butikken vår. Vi får betalt lønninger og regninger, men det er ikke mer enn det. Det er et nullprosjekt per nå, som vi håper skal endre seg litt utover.

I likhet med Volent peker han på forskjellige stykker som folk kanskje ikke har oppdaget, blant annet:

• Culotte
• Tritip
• Skirt steak
• Høyryggbiff

– En veldig viktig del av løsningen er å se på andre stykker, selv om man da fort må til slakterne. Industrien er litt for lite flink til å ta vare på det, og det samme gjelder verdikjeden etterpå. Forbrukerne må være flinke til å orientere seg og ta ulike stykker i bruk. Med god mørning blir mange av disse stykkene gode biffer.

Han fortsetter:

– Det har vært en del snakk om prisen på indrefilet, men vi må huske at det utgjør bare litt over én prosent av dyret. Det er ikke et stykke vi alle kan spise hele tiden, det er viktig å ta med seg.

Har du tips?

Send oss informasjon, bilder eller video.

Tips oss