Kort melding fra konduktøren:
«Kjøreledningen til toget har muligens falt ned. Det er stor fare å forlate toget. Dette vil ta tid»
Folk sitter og står overalt i toget.
Noen forsøker å få oversikt over hva som skjer.
Andre stirrer på mobilen, oppdaterer reiseappen eller prøver å finne en alternativ reisemåte.
Frustrasjonen er til å ta og føle på.
Les også: Togtrøbbel i Oslo
Og kanskje er det nettopp det som er det mest oppsiktsvekkende: Mange av oss har allerede lært oss å være føre var.
Vi som reiser med toget, vet at forsinkelser og innstillinger kan komme.
Derfor legger vi inn god margin.
Vi reiser hjemmefra lenge før vi egentlig trenger å reise.
TOGTRØBBEL: Et flytog snek seg forbi på det ene sporet som var åpent mellom Skøyen og Lysaker under togtrøbbelet i går. Bildet er tatt fra toget som rev ned kjøreledningen på det andre sporet. Foto: Tom Byermoen / VG
Vi gjør det fordi vi har erfart at det ofte ikke holder å planlegge etter rutetabellen.
I går var jeg ute av døren min mer enn halvannen time tidligere enn jeg egentlig hadde hatt behov for, forutsatt at jeg hadde hatt tillit til at toget holdt rutetiden.
Likevel satt jeg bom fast på toget i over to timer.
Jeg var i febrilsk kontakt med kolleger med håp om at de kunne bidra med å løse arbeidsoppgavene.
Det er vanskelig å ikke spørre: Hvor mye ekstra tid skal vi egentlig beregne for å kunne stole på kollektivtransporten?
For dette handler ikke bare om at en reise blir forsinket.
Det handler om alle menneskene som står på den andre siden og venter. Det handler om avvik som er blitt en normal.
I går satt det rundt 250 studenter og ventet på en foreleser som ikke kom. De hadde møtt opp. De hadde planlagt dagen. De hadde satt av tid til undervisning.
DAGPENDLER: Siv Skarstein pendler daglig med toget for å dra på jobb på OsloMet, der hun jobber som professor ved fakultet for helsevitenskap. Foto: Oslo Met / Oslo Met
Når toget stopper, stopper plutselig mye mer enn selve toget.
Det er arbeid som ikke blir gjort.
Møter som ikke blir holdt.
Forelesninger som ikke begynner.
Barn som skulle vært levert eller hentet.
Pasienter som skulle nådd en viktig time.
Mennesker som ganske enkelt skal fra A til B.
KØ: Vi må kunne forvente at kollektivtransporten er robust nok til å håndtere problemene når de oppstår, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser køer på Oslo S etter en hendelse som skapte forsinkelser i vår. Foto: Ingrid Alice Mortensen / VG
Og selvfølgelig kan tekniske feil skje. Kjøreledninger kan falle ned. Uforutsette hendelser kan oppstå.
Det er ikke det jeg reagerer på.
Det jeg reagerer på, er følelsen av at dette har blitt en del av hverdagen. At vi forventer at toget ikke er til å stole på.
Vi blir bedt om å bruke kollektivtransporten.
Det skal være et trygt, effektivt og miljøvennlig alternativ til bilen.
Men tillit bygges ikke av gode intensjoner. Den bygges av at toget faktisk går når det skal.
Når konduktøren sier at det kan være farlig å gå ut av toget, blir vi sittende.
Det er selvsagt riktig, og lufta blir tettere og blikkene tommere.
Sikkerheten må komme først.
Men da må systemet rundt oss fungere bedre enn dette.
For hva skjer med alle de menneskene som sitter der time etter time?
Hvor lenge kan man forvente at folk bare skal «ta det med ro» når de allerede har lagt inn store tidsmarginer nettopp fordi de vet at dette kan skje?
FULL STOPP: Mandag ble det store forsinkelser i togtrafikken på Østlandet etter at en kjøreledning ble revet ned. Foto: Tom Byermoen / VG
Dette går på helsa løs.
Stresset. Uvissheten.
Det konstante blikket på klokken.
Følelsen av å ikke ha kontroll. Og ikke minst opplevelsen av å være prisgitt et system man ikke kan gjøre noe med.
Vi må kunne forvente mer.
Ikke at toget aldri skal få problemer. Det er urealistisk.
Men vi må kunne forvente at kollektivtransporten er robust nok til å håndtere problemene når de oppstår.
At informasjonen kommer raskt og tydelig.
At det finnes reelle alternativer.
Og at de som hver dag velger toget, ikke skal være nødt til å planlegge som om enhver reise kan ende i kaos.
For det er lett å snakke om at flere må la bilen stå.
Men da må vi også sørge for at toget er et alternativ folk faktisk tør å stole på.
Nå satt vi her igjen.
Mennesker som skammet seg over å ikke møte til avtaler, helt uten skyld.
Hvor lenge skal vi måtte tåle dette? Og hvem er ansvarlig for å bedre situasjonen?
Vi trenger mer enn utredninger, planer og lovnader.
Vi trenger pålitelig, offentlig kommunikasjon.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.