Publisert:
19. august 2026 kl. 07:29
Oppdatert:
19. august 2026 kl. 07:29
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
I sommer har Snapchat glødet på telefonen min. Bilder fra Syden, fjellet, fjorden, hytta og campingvogna. Solnedganger, konserter, VM-lykke, grillmat, vinglass mot blå himmel. Smil, samhold, latter og hvilepuls.
Selv har jeg ikke reist lenger enn til hytta. En nyanskaffet valp satte naturlige grenser for sommerens eventyr. Til gjengjeld har jeg ivrig delt bilder av familiens nye midtpunkt, og forhåpentligvis bidratt til at noen har smilt og kjent seg sjarmert.
Via Snapchat føles det nesten som om jeg også har vært i Venezia, Paris, Alicante, Gdansk og Cannes. Morgenhilsener fra ferierende venner har vært en herlig start på dagen i hele ferien.
Men de siste par ukene har noe skjedd.
Fra eremitt til kollektivist Én etter én har vennene mine vendt tilbake til jobb. Og brått ser Snapchat helt annerledes ut. Sol-, øl- og hjerte-emojiene er byttet ut med surfjes og regnskyer. Bildene er av kaffekopper, klokkeslett som 05.54 og kommentaren «Tilbake til hverdagen».
Det er nesten komisk hvor synkront vi skifter humør.
For de færreste av oss var klare for mandag. Vi har brukt flere uker på å senke skuldrene, droppe klokka og la dagene flyte litt. Så forventer vi at både kropp og hode skal være på topp fra første arbeidsminutt. Det er en ganske høy bestilling.
Jeg er selv så heldig at jeg hadde en myk start med gjemmekontor på hytta, helt alene – uten valp, mann og barn – men med PC, bøker og en hjerne som fortsatt ruslet rundt i feriemodus.
Jeg er 51 år og godt i gang med overgangsalderen. Noen øyeblikk har jeg vært full av energi og glød omkring nye ideer som dukket opp i ferien – andre øyeblikk har jeg oppriktig lurt på om jeg er i ferd med å glemme alt jeg kan. Med østrogen på armene, testosteron på lårene og progesteron på nattbordet prøver jeg å stole på at det ikke er hodet som har gitt opp, det trenger bare litt tid til å skifte gir.
Og det er det fine: Feriehjernen finnes faktisk! Forskning viser at det tar litt tid å finne rytmen etter en lengre pause. Det er ikke et tegn på at vi er late eller umotiverte. Det er kanskje tvert imot et tegn på at ferien gjorde akkurat det den skulle.
Kanskje kan vi derfor være litt rausere med oss selv og hverandre de første dagene tilbake. Ikke forvente topp prestasjon fra første minutt. Vi ville aldri forventet å løpe maraton idet vi står opp om morgenen. Da er det heller ikke så rart at hjernen trenger noen rolige kilometer før den finner tempoet igjen.
Det holder i massevis at vi gjør så godt vi kan!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!