Nøkkel for billigere strøm

Norsk dobbeltmoral gir oss dyrere strøm enn nødvendig.

HISTORIE: Equinor (tidligere Statoil) la ned gasskraftverket på Mongstad. Nå investerer det statsdominerte selskapet i gasskraft i USA. Foto: Marit Hommedal / NTB

Statsdominerte Equinor investerer ni milliarder kroner i gasskraftverk i USA. Samtidig er gasskraft politisk spedalsk i Norge. Det er selvskadende dobbeltmoral som gir dyrere strøm og større naturinngrep enn nødvendig i Norge.

Naturen har ikke bare velsignet oss med enorme energiressurser. Vi har også fått en kombinasjon som kan være upåvirket av vind og sol. Vannkraften er naturens egne megabatterier for kraft. I et normalår kan norske kraftselskaper produsere og selge elektrisitet når prisene er høye. Ulempen er hva vi gjør i tørre år (som i år). Løsningen er åpenbar, men politikerne tør ikke røre den – gasskraftverk med karbonfangst og lagring.

Årsaken til at denne løsningen er spedalsk, er at gasskraft har kostet regjeringsmakt. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik ble felt på gasskraft, og tradisjonelle gasskraftverk slipper ut mye CO2. Men når man går gjennom hva de ulike partiene har uttalt, så var det et klart politisk flertall på Stortinget for å vurdere gasskraft med karbonfangst og lagring på Melkøya. Prinsipielt er det altså åpning for å produsere elektrisitet med norsk gass, så lenge utslippene renses og lagres.

Equinor har altså kjøpt et gasskraftverk som produserer ni milliarder kilowattimer i året (9 TWh). Anlegget er uten karbonfangst. Utslippene gir samme klimaeffekt som om de var i Norge. Anlegget tilsvarer rundt tre millioner tonn CO2 i året, eller cirka sju prosent av alle norske CO2-utslipp.

Hvorfor diskuteres ikke gasskraft med CO₂-fangst som en mulig forsikring i et norsk kraftsystem som samtidig skal elektrifisere sokkelen, bygge datasentre, etablere ny industri og ta inn stadig mer uregulerbar kraft?

Hovedgrunnen til at Norge bygger kraftkabler til utlandet er at det gir oss forsyningssikkerhet i år med lite regn og tomme bassenger. Når vi importerer europeisk vindkraft, er klimaregnestykket uproblematisk. Men når det er vindstille i Europa, kommer noe av strømmen fra kullkraftverk og gasskraftverk.

Du kan sammenligne kombinasjonen av gass og elektrisitet, med en elbil som har en liten bensinmotor i bakhånd. I den norske energimiksen kan gass være som en liten motor som motvirker ladeangst i tørre nedbørsår.

Anta at Norge bygget 9 TWh gasskraft med 95 prosent fangst. Da kunne man grovt sett få:

  • enten rundt tre millioner tonn potensielle CO₂-utslipp uten CCS (fangst og lagring)
  • eller 0,2 millioner tonn direkte restutslipp med fangst og lagring.

Ni milliarder kilowattimer er ikke småtteri sammenlignet med  den norske årsproduksjon på rundt 150 TWh. Dessuten er kraften regulerbar – den kan skrues av og på. Det gir en systemverdi som verken vind eller solkraft har. Gassen kan brennes uansett om det er vindstille og overskyet. Ser vi bare på økonomi og klima, er vindkraft på land både billigst og gir minst klimagassutslipp. Men kommunal motstand og miljøvern gjør at vi nesten ikke får bygget ut vindkraft. Samtidig står datasentrene i kø for å få norsk kraft.

Norge sitter på enorme mengder vannkraft. Vi sitter på enorme mengder gass. Og vi har allerede teknologien for å lagre CO₂ under havbunnen. Likevel eksporterer vi gassen, lar Equinor investere i gasskraft i USA og håper på regn hjemme.

Det er en merkelig energipolitikk. Vi trenger ikke mer kraft fra gass hver dag. Vi trenger muligheten den dagen det ikke regner.