Anne B. Ragde: «Feita»

Med erindringsromanen «Feita!» har Ragde skrevet en særs fyldig fortelling om ei frodig jente.

KJENT: Anne B. Ragde er en av Norges mest kjente forfattere, og bøkene hennes er oversatt til 23 språk. Nå er hun aktuell med erindringsromanen «Feita!». Foto: Kristin Svorte / Dagbladet

Anne B. Ragde viser nok en gang, med «Feita!», at
hun behersker fortellerhåndverket til fingerspissene. 

Boka leses ved bruk av
alle sansene, selv lukt og smak. Leseren veves tett inn i romanens univers.

Roman

Forlag:

Bonnier

Utgivelsesår:

2026

«En bragd av en roman»

Se alle anmeldelser

Indre uro

Tittelbladet er stemplet «erindringsroman», så
fortelleren heter naturlig nok Anne Ragde.

I første kapittel er hun farmor til en femåring,
og de to ser på at Café Bagatell i Trondheim brenner. Anne lurer barnets
oppmerksomhet over på Bristol konditori, ved siden av kaféen, der nybakte
boller ligger og venter.

Kanskje gjør hun det for å unngå at synet av den
snart falleferdige bygningen brenner seg fast i barnet. Men for henne selv er
brannen alt annen enn en bagatell. Her, og ved siden av, jobbet nemlig Anne,
for 52 år siden.

I andre kapittel blir tida skrudd tilbake, til
1972. Anne er i midten av tenåra, og bor under samme tak som sin danske mor, sin
fem år yngre lillesøster og labradoren hun fikk i konfirmasjonsgave av de to.
Men penger har de lite av. Anne er klassens yngste og fattigste.

Og frodigste? Ordet «feita» blir i hvert fall
hvisket inn i øret hennes en dag, og gir næring til en tilbakevendende bølge av
indre uro. Hun blir kvalm bare av tanken på å farte rundt på konditoriet i
skjørt og bluse. Selv sukkerholdig saft er noe å styre unna heretter.

Klåfingra typer

Ragde kunne latt det være med det, en fortelling
om ei fyldig jente med komplekser for størrelsen sin. I stedet maner hun frem
et levende portrett av ei ung kvinne som tar sats inn i voksenverdenen.

Anne lærer en hel del. Hvor lett dynamikken på en
arbeidsplass endrer seg. At de som eier virksomhetene, slipper å jobbe. At
smørrebrød i København er noe ganske annet enn smørrebrød i Trondheim, der
ingen regner med å få mørkt rugbrød, og er fornøyde med påsmurte rundstykker.
Og at paringsritualet hos hunder foregår på et helt annet vis og med et ganske
annet tempo enn hos hennes egen art.

Anne sper nemlig på servitriselønna med pengene
hun får for å pare hunden sin med ei passende tispe.

Like fullt møter Anne omgivelsene med en tenårings
naivitet. For eksempel kjøper hun Maos lille røde på bokhandelen lenger borti
gata fordi hun liker rødfargen og gullskriften på omslaget. «Kommunist» er et
ord hun tilsynelatende ikke kjenner betydningen av, en detalj Ragde lurer inn
på finurlig vis.

Det er således en flerfoldig og dynamisk person vi
møter i Ragdes erindringsroman. Men på ett punkt svikter hun Anne, og dermed
også leseren.

I det vellet av erfaringer Anne gjør seg, lærer
hun også at voksne menn har lyst på henne. En dag på jobben opplever hun at en frimodig
gjest forsyner seg av mer enn smørrebrødfatene: Han fører hånda opp under
skjørtet hennes, midt mellom beina på henne. Episoden kan minne om Annes
beretning om en mann som for ett, to år siden la an på henne. Han var sikkert 40
år gammel, og tilhørte en større gruppe hun luftet hunden sammen med. Men de
var alene da det skjedde.

Mister dybde

At hendelsen vekkes til live igjen, synes nærmest
uunngåelig. En kveld ber Annes sjef henne følge sin beduggede mann til et
hotell. Han har tidligere vist seg fra ei svært dårlig side, da han kom inn på
kjøkkenet, stakk en nikotingul finger nedi ei skål med remulade og stappet den
i munnen.

På vei til hotellet holder han så godt fast i Anne
at hun forlater stedet med gule flekker på det hvite skjorteermet. Hun «småsprang
tilbake til Bristol og var ikke trygg før jeg var innenfor dørene. Der spurtet
jeg opp trappene, så fort det lot seg gjøre i platåsko, og rev av meg klærne og
ble meg selv igjen». 

Plutselig gjenvinner hun trygghetsfølelsen bare hun får av
seg det skitne tøyet. Det frarøver Anne litt av den dybden vi ser i henne
ellers i romanen.

De hyppige avrundingene av
kapitlene og forfatterens evne til å skildre samme scene med vidt forskjellige
uttrykk gjør Ragdes erindringsroman til et blankpusset kjede av de mest
forføreriske perler. I forfatterens stramme stil bidrar til og med
sidesporet om paringen av hunden til at sidene går av seg selv. 

Ragde er og
blir en forteller av rang.