Leserbrev

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når Suede går av scenen i Rensåsen fredag kveld kommer hele Parken til å synge refrenget på Beautiful Ones, i en felles tidsreise 30 år tilbake til 1996, da Europa fortsatt var optimistisk, ferdig med både varm og kald krig, på terskelen til en vidunderlig tid med fred, demokrati og kjærlighet. I alle fall trodde vi det.

I 1992 var jeg 15 år, nykonfirmert, nyforelsket, og i motsetning til 2026 var det et fantastisk sommervær på Helgeland. Det var den sommeren det ble lagt asfalt i gata vår. Tyskland var gjenforent, Sovjetunionen oppløst, og World Wide Web gav oss den magiske muligheten til å snakke med hele verden. Det var absolutt ingen verdens ting som kunne stoppe utvikling, demokrati og fred. Europa lå for mine føtter og Suede ble utropt som «The Best New Band in Britain» av musikkmagasinet Melody Maker.

Jeg oppdaget Suede først to år senere, og enda et år senere hadde jeg mitt første møte med dem LIVE. Det var Roskilde 1995, grønn scene, og min lydtekniker-kjæreste pekte på mikrofonen som sto klar. Forklarte meg hvorfor mikrofon og tilhørende ledning var nitidig sammenkoblet med flere runder gaffateip. Frontfigur og vokalist Brett Anderson hadde nemlig for lengst funnet sin signatur: Å slenge mikrofonen rundt seg i digre, seige karuseller og etterpå dandere ledningen så grasiøst rundt hele kroppen at han så ut som en performanceartist med bondagefetisj.

Men så sto han der, i all sin guddommelige skjønnhet og introversjon, og så ut som om David Bowie og Bryan Ferry hadde fått et hemmelig kjærlighetsbarn. Et avmagret og slitent kjærlighetsbarn, som sang intenst, sårt, nydelig, mørkt og dystopisk mens han hang utover publikum fra toppen av en monitor og slang nonchalant og sexy på det svarte håret i en androgyn, dyp sideskill.

Det ble et øyeblikk for livslinjen, jeg var helt solgt.

Neste møte med Suede sto jeg helt fremst. Studentfestival på Blindern, og Suede turnerte med Coming Up, et litt lysere album enn forgjengeren Dog Man Star. Coming Up har refrenger for evigheten, innpakket i den særegne råe lyden av Suede. Ingen filter, ingen glatte, vakre klanger – bare småskitten, edgy og britisk. Albumet ble en megasuksess, og slo særlig godt an i Skandinavia, noe Brett Anderson kommenterte i bandets biografi fra 2003: «They went mad for it in Scandinavia, maybe because they´re all depressed sex maniacs or something.»

Jeg tror Skandinavia omfavnet den optimistiske, melodiøst lette men likefullt råe autentiske lyden. Det var perfekt tonefølge til tidsånden, og plata står seg fortsatt 30 år senere. I kjent stil leverte Suede også til denne plata noen nydelige B-sider. Størst av alle er Europe is my playground. Hver gang jeg hører den er jeg tilbake på et tog. Med interrailbillett i lomma, og paperback-mursteinen «Thomas Cook timetable» i sekken. Jeg var 19 år, og Europa var en lekegrind som skulle utforskes.

Suede kjørte på, og medlemmene sleit med både ME og rusavhengighet mens de sto på toppen av suksessen. Etter platene Head Music og A New Morning annonserte de at det var slutt. Fem plater ble det. Jeg reiste til Rockefeller og tok farvel da de i november 2003 spilte det som skulle være deres siste konsert i Norge. I klesskapet henger fortsatt t-skjorta med teksten «See you in the next life», passende referanse til låten Next Life, fra førsteplata.

Tenåringene fra 90-tallet ble voksne. Vi fikk utdanning, jobb og unger. Og heldigvis våknet Suede igjen, og fant ut av den musikalske blindgaten hvor de parkerte i 2003. Vi fikk et Next Life. Etter å ha varmet opp med flere fine konserter var det ingen tvil om at gnisten var der, og i 2013 fikk vi den første av til nå fem plater etter «comebacket». Livets lydspor har fått påfyll, for også medlemmene i Suede har blitt eldre. Kommet seg ut av misbruk, fått barn, partnere, mistet fotfestet og funnet tilbake igjen. Night Thoughts fra 2016 føles som en foreldre- og samlivsplate, med tekster som kretser rundt det modne voksenlivet. Det fortsetter på Blue Hour (2018) med fanfavoritten Life is Golden som høydepunkt.

Men etter pandemien kom et råere Suede, et enda røffere post punk-sound. Både Autofiction (2022) og Antidepressants (2025) er plater som appelerer til oss som har en nostalgisk dragning mot britisk musikk fra 80-tallet.

Da jeg først hørte andrelåten på Autofiction, 15 again, hadde jeg selv en sønn på 15. Jeg ramlet rett tilbake til 1992, året da asfalten kom, Tyskland var gjenforent, og aldri mer krig.

Så kom neste plate, Antidepressants, med andrelåten Dancing With the Europeans, Suedes hyllest til sitt europeiske publikum. Vi har mistet optimismen og lettheten fra 1996, men vi deler historien, håpet og tilhørigheten i denne lekegrinden.

Nå har Suede gitt oss like mange plater etter «pausen» som da de tok farvel. Suede 2.0 er ikke bare et fantastisk liveband du bør oppleve for nostalgiens skyld, de har også gitt oss noen av sine fineste låter. Jeg reiser til Europa og opplever Suede live når de turnerer, og jeg er aldri alene, for Suedefans er rause, trivelige folk som har gitt meg mange flotte bekjentskaper. Folk som tenker på meg når Glimt spiller i Europa, og sender meg gratulasjoner eller medfølende hilsener alt etter resultatet. For Europa er en lekegrind vi står sammen i.

Hvis du skal til Rensåsen på fredag har du mye å glede deg til! Når Brett, Mat, Simon, Richard og Neil entrer scenen har de med seg låter i hovedsak fra de tre første og de to siste platene. Det blir rått, autentisk drivende rock´n roll, og masse bangers å synge til.

Gi deg totalt hen når Brett Anderson tar sin publikumsvandring eller kjører karusell med mikrofonledningen. Syng med alt du har, dans med hele deg, smil til fremmede og kjenn at selv om Rensåsen bare er en park i Bodø og Suede er fra selveste London, så er vi Europa alle sammen. Et annerledes Europa enn på 90-tallet, men det er vårt Europa, vår lekegrind.