Mellom gravstøttene på kirkegården på Hamar er gresset kort og stelt. En ung mann med arbeidsbukser går rundt med kantklipper og klipper de få stedene hvor gresset har fått vokse høyere. Kirkeklokkene ringer.
På en av gravstøttene står teksten «Alltid i våre hjerter». Datoen er den samme som på tre andre gravstøtter på kirkegården – 8. september 2025.
Foran gravstøtten sitter Birgit Valla (49) på huk. Hun løfter forsiktig på en glasskuppel, tørker bort kondensen med et tørkle og setter den tilbake over figuren av en jente med stråhatt.
– Jeg hadde aldri besøkt denne kirkegården før Astrid døde. Det er litt rart å tenke på nå når jeg tilbringer så mye tid her, sier hun.
FARGERIKT: Noen av blomstene på graven har Birgit plukket fra sin egen hage. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Siden september har hun vært her minst en gang hver dag. Ofte sitter hun ved datteren Astrids (18) grav i stillhet.
– Det har blitt et ritual. Jeg setter meg ofte her ved graven, fordi da føler jeg at jeg får ro.
– Visste hva hun ville
Birgit beskriver Astrid som modig, omsorgsfull og vennekjær. På grunn av hennes bestemte væremåte og det uregjerlige krøllete håret, kalte hun ofte datteren for Ronja Røverdatter.
– Jeg opplever at hun var født sånn. Hun hadde den kraften eller det bestemte i seg fra hun ble født, forteller hun.
I STORBYEN: Under et besøk i Oslo fikk Astrid ta turen til Botanisk hage. Foto: Privat
– Astrid visste hva hun ville før hun kunne prate. Da hun skulle lære seg å gå, så reiste hun seg opp og datt ned på rumpa. Hvis vi prøvde å hjelpe henne, da bare satte hun seg ned, og så venta hun til vi hadde rygget unna før hun fortsatte.
KLEM: Birgit Valla og datteren Astrid på ferietur med familien. Foto: Privat
Hun var «ei som skulle gjøre det på sin måte», og ikke likte å bli fortalt hva hun skulle gjøre, forteller Birgit.
– Hun var aldri redd for å gjøre feil. Hun skjønte ikke det konseptet, rett og slett. Astrid tenkte at hvis du hele tida skal prøve mye nytt, så gjør du naturlig nok litt feil.
FAMILIEFERIE: Familien til Astrid Støe Valla på ferie til Frankrike. Foto: Privat
Minnene om datteren, og alt som skjedde den morgenen og i tida etter brannen, har Birgit nå samlet i en bok, «Astrid, min Astrid».
VENNINNETUR: Rundt et år før brannen reiste Astrid Støe Valla på venninnetur. Foto: Privat
Den siste klemmen
Det er en helt vanlig søndagskveld i september. Birgit og mannen har vært bortreist på en konferanse den uka, og kommer hjem søndag ettermiddag. Astrid og søsteren på 16 år har vært hjemme alene.
– Jentene syntes det var deilig når vi var borte, og vi hadde veldig tillit til at de kunne være aleine hjemme. De likte det. Da kunne de bare ordne og styre her sånn som de ville.
SA HA DET: Birgit Valla forteller åpent om det siste møtet med datteren sin Astrid. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Astrid er på jobb denne søndagen, før hun drar videre på volleyballtrening seinere på dagen.
– Etter trening fikk jeg stoppet henne og gitt henne en klem. Det er jeg veldig glad for nå.
Rundt klokka 22 drar Astrid på besøk hos Ida, som bor i nabohuset.
– Hun var så lykkelig den dagen. Så sa vi ha det og så gikk hun bare ut døra, fortsetter Birgit.
Det er siste gang hun ser datteren i live.
NÆRMESTE NABO: En hekk er det eneste som skiller Birgit Valla og familiens hus fra huset der det brant. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Våknet av et smell
Tidlig mandag morgen våkner Birgit brått av et smell utenfor. Hun hører en slags knitring, og tror først at det kan være regn.
En dårlig magefølelse får henne til å stå opp og gå ut på badet for å se ut vinduet. Gjennom gardinene ser hun en vegg av oransje. Hun løper videre til neste rom, en gang med ei dør ut til hagen.
– Det var helt ubeskrivelig hvordan det så ut. Det
er sånn man aldri tror man skal se, sier Birgit.
SÅ VEGG AV FLAMMER: Birgit Valla våknet av et smell morgenen 8. september i fjor. Utenfor vinduet så hun en vegg av flammer. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Flammene står høyt mot himmelen. Birgit ser ikke noe annet enn flammer bak hekken som deler de to eiendommene fra hverandre. Flammene bøyer seg mot andre etasjen på familiens eget hus.
– Det eneste jeg tenkte, var at vi måtte hindre
spredning så ikke huset vårt begynte å brenne. Og at jeg måtte få ned de som lå oppe
i andre etasje og sov.
I andre etasje sover Astrids lillesøster (16) og sønnen til Birgits mann.
Birgit tror også at Astrid ligger der oppe.
– Jeg løp opp trappa og ropte at de måtte komme
seg ned, fordi det brenner. Kom dere ut!
Hun hører at noen våkner, og løper ned trappa igjen.
– Mamma, Astrid er der
Birgit løper ut i hagen i morgenkåpa og tar hageslangen, men den lille vannstrålen gjør lite mot veggen av flammer foran henne. Familien forsøker å holde hekken og husveggen deres våt, slik at brannen ikke skal spre seg.
VILLE BERGE EGET HUS: Birgit Valla tok i bruk vannslangen i et forsøk på å hindre spredning da hun oppdaget at nabohuset sto i full fyr. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Birgits mann og sønnen hans forsøker også å ta seg inn i nabohuset, uten hell. Det er for varmt. Kort tid etter ankommer de første brannbilene.
– Da kom Astrids lillesøster bort til
meg og sa, «Mamma, Astrid er der. Astrid er der».
Først da forstår Birgit at datteren ikke sover i andre etasje. Astrid pleide alltid å komme hjem, men denne kvelden må hun ha bestemt seg for å sove over hos venninnen.
– Selv da sa jeg, «Det går bra. Nå vil brannvesenet
hente dem ut». For du ser jo sånn på film. Der får man alltid henta ut folkene.
Ingen friske, unge mennesker dør, sier hun.
SLIK SÅ DET UT: Denne videoen er fra mandag 8. september, og viser timene etter at dødsbrannen brøt ut. Video: Jostein Sletten / Dagbladet TV
Brannvesenet arbeider iherdig med slukningsarbeidet. Det kommer svært mye røyk ut fra vinduene.
– Da spurte jeg mannen min om det gikk an å
overleve inne i huset. Han er lege. Han sa «nei» med en gang. Han trengte
ikke å tenke seg om. For han var det opplagt.
TRODDE HUN VAR HJEMME: Det var ikke før Astrids lillesøster fortalte at Astrid hadde overnattet hos naboen, at Birgit Valla forstod at datteren var i det brennende huset. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Hun forstår at det er for seint.
– Og at jentene antageligvis var døde da jeg
våkna den morgenen.
Seinere får hun vite at datteren ble funnet i gangen i første etasje, trolig i et forsøk på å komme seg ut.
Astrid og venninnene Ariane Haga (18), Ida Bæk Nordland (19) og Ester Moe Ljødal (19) døde i brannen.
En del av problemet
– Ønsket at tida sto stille
Etter brannen opplevde Birgit at livet ble satt på pause, og at det var vanskelig å se for seg at tida skulle gå videre uten datteren.
– Da hun døde, var det bare noen timer siden siste gang vi så henne. Da levde hun jo, og alt var normalt. Bare noen timer etterpå så er alt helt annerledes.
– Du vil egentlig bare stå stille, så det ikke er så lenge siden du så henne. Du vil ikke gå framover, for da blir det lenger og lenger siden vi var sammen, fortsetter hun.
PAUSE: Birgit Valla forteller at alt sto stille i tida etter brannen. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Hun kjente det på kroppen, det var som om alt gikk saktere.
– Jeg kunne ikke gå fort, for det satt så i kroppen. Alt gikk treigt. Kroppen min ville ikke. Å gjøre enkle praktiske ting virket uoverkommelig.
Problemene som hadde virket så store, var nå små og ubetydelige til sammenligning.
– Livet før brannen, jeg kan jo ikke si det var problemfritt, man har jo bekymringer, men det var jo ikke noe viktig. Da var jeg så full av de tingene, og så skjedde brannen og Astrid dør. Alt ble bare satt på pause.
BESØKER ASTRID OFTE: Birgit Valla har tilbrakt mye tid på gravplassen etter at datteren Astrid Støe Valla døde i en brann på Hamar i september 2025. Siden da har hun besøkt graven minst en gang hver dag. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Astrid, min Astrid
I tida etter begynte Birgit å skrive i ei notatbok. Hun startet med å skrive ned hva som hadde skjedd den morgenen Astrid døde.
– For at den morgenen ikke skulle bli et traume og noe jeg ville prøve å unngå å tenke på, så ble det viktig for meg å bearbeide den morgenen.
– Det er de verste timene i mitt liv. Jeg har jo to barn til, men jeg kan ikke skjønne at noe kan bli så ille noen gang igjen. Det er det verste jeg har opplevd.
FULLT AV MINNER: På veggen i trappeoppgangen til andre etasje i huset til Birgit Valla henger det både nye og gamle bilder av familien og deres nærmeste. Det er også flere bilder av Astrid Støe Valla. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Etter to uker visste Birgit at hun måtte skrive en bok, og hun begynte å skrive hver morgen.
For henne var det naturlig å sette seg oppe i andre etasje. Hun ville være nær Astrids soverom når hun skrev. Det ble til boka «Astrid, min Astrid».
– Det har vært så godt, fordi jeg føler at jeg og Astrid har gjort noe sammen.
Frustrasjonen øker
Aldri ønsket å flytte
Familien bor fortsatt i huset. Selv om Birgit forstår at noen kan synes det er merkelig å bli boende etter en slik tragedie, har det aldri vært et alternativ å flytte.
– Det er jo dette som er Astrids hjem. Det er her hun var den siste dagen hun levde.
SER MOT BRANNTOMTA: Huset til Birgit Valla og familien har utsikt ned mot branntomta hvor Astrid Støe Valla døde, likevel har de aldri vurdert å flytte, forteller Birgit. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Ut fra vinduet i andre etasje så hun krimteknikere i hvite drakter komme og gå. Årsaken til brannen er fortsatt ikke kjent.
– Allerede den mandagen så tenkte jeg, «Jeg driter i hvordan den brannen startet». De er jo døde. Uansett hva som skjedde, så vil jo ikke det endre noe.
LETTE ETTER SPOR: Kriminalteknikere søkte gjennom hele branntomta i etterforskningen, men fant ikke årsaken til brannen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Hun er også opptatt av at ingen skal sitte med en skyldfølelse.
– Dette var en ulykke – og det høres kanskje rart ut at jeg sier det – men det skjer jo her i verden. Det tror jeg at vi bare må godta.
Politiet har ikke funnet noe som tyder på at det har skjedd noe straffbart, eller at noen av dem som var til stede 8. september, hadde noe med brannen å gjøre. Onsdag opplyste politiet at etterforskningen av dødsbrannen er avsluttet, og at saken er henlagt.
I dag står branntomta tom. Birgit håper at det vil bli bygget et nytt hus der, og at det kan bli hjem for en ny familie.
– Ingen visste hvordan det kom til å gå
Vil gi Astrids liv ny betydning
Under arbeidet med boka pratet Birgit med flere av Astrids venner og klassekamerater. Hun ønsket å bli kjent med datteren sin på nytt.
– Astrid har alltid hatt mange venner, og hun var veldig opptatt av vennene sine. Men hvor godt likt hun var, det ante jeg ikke.
– På minnesamværet var det mange som skrev, «Det var så lett å være meg selv rundt deg», og «Det var trygt å være sammen med deg».
FORFATTER: Historien til Astrid Støe Valla har blitt boka «Astrid, min Astrid», skrevet av hennes mor Birgit Valla. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Birgit er utdannet psykolog og har de siste 20 åra stått på barrikadene for en mer menneskevennlig psykiatri. Astrid hadde valgt å ta seg et friår, før hun selv planla å starte på psykologistudiet.
– Hun var så lykkelig den sommeren, og hun hadde så mye foran seg. Og så bare dør hun. Hun fikk aldri begynt på alle de tingene hun hadde planlagt.
PORTRETT I STUA: Kort tid etter at Astrid Støe Valla døde, fikk familien laget et portrettmaleri av henne. Det er malt av Elin Eriksen og henger i stua. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Hun så fram til å jobbe, være med venner og ha frihet til å reise og oppleve ting på egenhånd.
– Så jeg har tenkt at jeg vil at boka skal få en betydning framover. At jeg kan bringe henne med inn i framtida, sånn at det korte livet hennes kan få en ny betydning, sier Birgit.
– Ikke på grunn av alt hun skulle gjort da hun ble voksen, men bare på grunn av hvem hun var.